Minstejenta er veldig opptatt av en jevngammel gutt. Det har vart lenge. Hun er ikke forelsket sier hun, hun ELSKER ham. Hun kommer stadig hjem og forteller at hun har kysset ham. Han liker det ikke, men hun løper etter ham og sniker tilsig kyss. Av og til allierer hun seg med bestevenninnen og får henne til å holde den utkårede til hun synes hun er ferdig med kyssingen. Og vi ler, godt og hjertelig og synes hun er morsom.
Mon tro om vi hadde ledd like godt hvis det var omvendt? Eller hvor lenge vi kan tillate oss å le? Er det gøy når de er ti år eldre? 14-åringer som tvangskysser, det er vel ikke morsomt?
Midtimellomgutten er også forelsket. Jeg er forelsket i henne, men hun er ikke forelsket i meg. Det gjør ikke noe, for jeg gidder ikke å kysse allikevel og hun liker ikke Skylander tror jeg, så da kan vi ikke leke med hverandre.
Den eldste er nok også forelsket, men rapporteringen til mamma virker ikke helt. Det er visst ikke noe jeg har noe med. Det er helt gjenkjenbart, men litt vanskelig å forholde seg til. Jeg liker best de gangene selvsensuren glipper og jeg får vite litt allikevel. Jeg skjønner at flørten i stor grad foregår digitalt og mistenker at selvtilliten er større der enn i virkeligheten. Da kan det slenger ut både hjerter og klemmer, virkeligheten preges nok fortsatt av svette hender og hjertebank. Akkurat som det var for oss andre. Tvangskyssing er et tilbakelagt stadium, men jeg mistenker at det blir noen kyss allikevel. Det var i hvert fall en liten venninne av midtimellomgutten som kunne rapportere om hete omfavnelser. Det er fint med små spioner når det er krøll på rapporteringslinjene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar