Årets siste dag er kommet. I fjor på samme tid skrev jeg at jeg håpet 2012 ble minst like bra som 2011 hadde vært og konklusjonen må være at jeg fikk det jeg ønsket meg.
Det føles gammelt å sitte her og gjøre opp status for året. Men så er jeg jo også nokså gammel. Mannen protesterer heftig på betegnelsen middelaldrende, men jeg vil uansett tro at vi er midt i livet. Mulig 40 er de nye 30 og mulig man først er middelaldrende når man er 50, men det er da litt stusselig å hele tiden streve etter å fremstå som yngre enn man er? Vi skal forhåpentligvis eldes alle sammen og jeg foretrekker å eldes med verdighet heller enn med fornektelse.
I 2012 opplevde jeg at flere av mine venner mistet sine nærmeste. To venninner og en kamerat har mistet moren sin, en annen venninne mistet sitt nyfødte barn. Det får meg til å kjenne på erbødighet og takknemlighet. Livet er ingen selvfølge. Det er ingen selvfølge at mine tre er friske, utvikler seg, gleder oss og utfordrer oss. Det er ingen selvfølge å være beskyttet mot de store tapene, den store smerten og at livets utfordringer overskrider forutsetningene til å takle dem. Min egen pappa beveger seg mot slutten av sitt liv og det er vondt å være hjelpesløst vitne til at krefter, personlighet og verdighet forsvinner.
I regnestykket for 2012 er summen klart positiv. Vi fem i vår egen enhet hadde fire fantastiske uker på ferie. Vi har med oss mange opplevelser, mange derg- og balbaner, mye sol, bading og flotte solnedganger. Vi har med oss erfaringen av at vi trives sammen, at vi gleder oss sammen og av hverandre. Ikke hele tiden selvfølgelig, men det har vært mer glede enn irritasjon og konflikter. Størstegutten har begynt på ungdomsskolen og kommet hjem med det ene positive prøveresultatet etter det andre. Midtimellomgutten har vokst seg stor, selvstendig og flott det siste året. Minstejenta er sosial, trygg og mestrende og det er ikke godt å si hvem som gleder seg mest når hun staver seg gjennom ord og regner enkle regnestykker.
Håpet for det nye året er ikke fravær av smerte eller kun medgang. Det er på samme måte som med strekene noen påpeker at jeg har i panna - jeg vet at livet kommer til å by på mer enn gode dager. Jeg håper at jeg og mine opplever at det finnes noen der når motgangen kommer. Jeg håper at jeg kan være der for mine venner og min familie og jeg håper de er der for meg. Jeg håper på flere gode familieopplevelser og på tid med venner.
Da jeg var liten trodde jeg at alle postnumre og poststeder rimte. Jeg er jo oppvokst på 2013 Skjetten og det var en overraskelse da jeg fikk vite at det het 2000 Lillestrøm. Var ikke mye rim der gitt! Men å være oppvokst på 2013 gir jo grunn til å tro at det kommende året blir mitt. Det må jo bare bli et godt år!
mandag 31. desember 2012
lørdag 29. desember 2012
Så da lærte jeg det!
I jula har eldstemann vært borte og det har skjedd ting rundt ham som bekymret meg. Det ble vel litt mange bekymrete meldinger fra meg til ham, for i den fjerde meldingen tilbake svarte han "Slapp av, mamma! Det går bra!" Så da lærte jeg det - 13-åringer med et sunt selv trenger ikke mammabekymringer på flere kilometres avstand. Man skal kanskje ikke se bort fra at han ville tatt kontakt selv også hvis han trengte meg til noe?
Alle våre unger har vært flinke til å legge seg fra omtrent et halvt års alder. Tannpuss, bok, sang, klem og god natt og ferdig med det. I det siste har imidlertid minstejenta hatt det med å rope en liten stund etter at vi har forlatt rommet hennes. Stort sett er det ikke noe viktig hun vil. "Eeeeh, mamma, eeeh, hva skal vi i morgen?" eller tilsvarende. Jeg husker derfor ofte på å si at i dag må du huske at du ikke skal rope etter at jeg har gått ned. Hvis det er noe du vil, får du si det nå. I dag hadde vi den samtalen og hun sa "OK, mamma, jeg lover. Jeg skal ikke rope". Allikevel gikk det bare noen få minutter før hun ropte på meg. Jeg var litt irritert da jeg kom inn til henne og hun ikke ville noe annet enn at jeg skulle legge ned en leke fra senga "Jammen mamma, jeg ropte ikke. Jeg skreik!" Så da lærte jeg det - man må være pinlig nøyaktig med instruksene til 5-åringer. I morgen må hun love å ikke rope, ikke skrike og ikke hyle.
Denne jula lagde jeg masse konfekt. Første porsjon ble spist allerede andre helg i desember, da hadde vi juleverksted her. Andre porsjon var veldig stor og mye ble gitt bort i gaver, det vi skulle ha selv ble gjemt bort for at det skulle vare til jul. Nå fant jeg dem akkurat og det var veldig mye. I tillegg var de begynt å bli hvite der de skulle vært mørkebrune og geleen var blitt seig. Så da lærte jeg det - det er bare dumt å spare på noe som er best akkurat der og da.
Midtimellomgutten har skrevet ønskeliste. Jeg har sagt at den er sendt til julenissen, men jeg har gjemt den unna for å vise den til ham om ganske mange år. Han skrev opp alskens ting gutter på 7 år kan ønske seg og nederst skrev han "Jeg vil ha ... til kjæreste". Så da lærte jeg det - man kan ønske seg kjærester fra nissen. Hadde jeg sendt listen som avtalt, hadde han kanskje også fått det?
Minstejenta sov borte i går. For første gang. Hun fikk spørsmål om hun ville og svarte ja uten å nøle. Ved levering hos venninnen hadde kun knapt tid til en kos. Jeg voktet på telefonen hele kvelden og lurte på om hun kom til å savne meg. Det kom diverse meldinger fra venninnens mamma, med glade bilder og hyggelige rapporter. Allikevel tenkte jeg da telefonen plinget nærmere 23 at nå ville hun hentes. Det var noen helt andre som spurte om noe helt annet. Så da lærte jeg det - 5-åringer klarer seg bedre uten mamma enn mamma klarer seg uten 5-åringen! Dette har jeg vel erfart i diverse utgaver gjentatte ganger tidligere, men generaliseringsevnen er visst temmelig svak.
Alle våre unger har vært flinke til å legge seg fra omtrent et halvt års alder. Tannpuss, bok, sang, klem og god natt og ferdig med det. I det siste har imidlertid minstejenta hatt det med å rope en liten stund etter at vi har forlatt rommet hennes. Stort sett er det ikke noe viktig hun vil. "Eeeeh, mamma, eeeh, hva skal vi i morgen?" eller tilsvarende. Jeg husker derfor ofte på å si at i dag må du huske at du ikke skal rope etter at jeg har gått ned. Hvis det er noe du vil, får du si det nå. I dag hadde vi den samtalen og hun sa "OK, mamma, jeg lover. Jeg skal ikke rope". Allikevel gikk det bare noen få minutter før hun ropte på meg. Jeg var litt irritert da jeg kom inn til henne og hun ikke ville noe annet enn at jeg skulle legge ned en leke fra senga "Jammen mamma, jeg ropte ikke. Jeg skreik!" Så da lærte jeg det - man må være pinlig nøyaktig med instruksene til 5-åringer. I morgen må hun love å ikke rope, ikke skrike og ikke hyle.
Denne jula lagde jeg masse konfekt. Første porsjon ble spist allerede andre helg i desember, da hadde vi juleverksted her. Andre porsjon var veldig stor og mye ble gitt bort i gaver, det vi skulle ha selv ble gjemt bort for at det skulle vare til jul. Nå fant jeg dem akkurat og det var veldig mye. I tillegg var de begynt å bli hvite der de skulle vært mørkebrune og geleen var blitt seig. Så da lærte jeg det - det er bare dumt å spare på noe som er best akkurat der og da.
Midtimellomgutten har skrevet ønskeliste. Jeg har sagt at den er sendt til julenissen, men jeg har gjemt den unna for å vise den til ham om ganske mange år. Han skrev opp alskens ting gutter på 7 år kan ønske seg og nederst skrev han "Jeg vil ha ... til kjæreste". Så da lærte jeg det - man kan ønske seg kjærester fra nissen. Hadde jeg sendt listen som avtalt, hadde han kanskje også fått det?
Minstejenta sov borte i går. For første gang. Hun fikk spørsmål om hun ville og svarte ja uten å nøle. Ved levering hos venninnen hadde kun knapt tid til en kos. Jeg voktet på telefonen hele kvelden og lurte på om hun kom til å savne meg. Det kom diverse meldinger fra venninnens mamma, med glade bilder og hyggelige rapporter. Allikevel tenkte jeg da telefonen plinget nærmere 23 at nå ville hun hentes. Det var noen helt andre som spurte om noe helt annet. Så da lærte jeg det - 5-åringer klarer seg bedre uten mamma enn mamma klarer seg uten 5-åringen! Dette har jeg vel erfart i diverse utgaver gjentatte ganger tidligere, men generaliseringsevnen er visst temmelig svak.
torsdag 27. desember 2012
Crème Brulée
1 egg
3 eggeplommer
75 sukker
1 vaniljestang
2 dl H-melk
3 1/2 dl fløte
75 g sukker til karamellisering
Sett ovnen på 150 grader og sett inn en form som har plass til alle de formene du skal bruke. Ha i vann slik at litt under halve formen er fylt.
Splitt vaniljestangen på langs, skrap ut frøene og kok opp med melk og fløte. La også selve stangen koke med. Pisk eggedosis av egg, eggeplommer og sukker. Sil i melke- og fløteblandingen som er litt avkjølt. Fyll i formene og sett dem i vannbadet. Dekk med aluminiumsfolie. Stek i ca en time. Sett i kjøleskap i noen timer, det blir ikke fast før det er avkjølt. Før severing drysses formene med sukker som smeltes, enten under grillen i stekeovnen eller aller helst med en crème brulée-brenner. Serveres med bringebær eller jordbær oppå det harde sukkerlaget.
søndag 23. desember 2012
Tid for takknemlighet
Are Kalvø harselerte denne uka med at jula er tid for dårlig samvittighet. I samme A-magasin var det en gammel dame som fortalte at hun synes alle gamle klager for mye. Man burde heller lete etter det man har grunn til å takke for, mente hun. Det gjelder vel dessverre ikke bare de eldre, tror vi alle har noe å gå på når det gjelder å se de halvfulle glassene. Det blir ofte mye snakk om de halvtomme. Count your blessings er et godt uttrykk!
Forrige helg var det faddergalla på TV2. Vi fikk se små barn som måtte passe sine småsøsken fordi moren deres var død. Vi fikk se barn som sultet og barn som frøs. Jeg gråt og sendte SMS for å få flere fadderskap, men det monner jo så veldig lite. Jeg takker for at jeg er så heldig at jeg er født i Norge og for at jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Are Kalvø kan sikkert ha rett i at den dårlige samvittigheten er litt påtatt og at den ikke stikker så dypt, men jeg kjenner på den. De to som ikke har egne fadderskap fra før, får hvert sitt i julepresang og så håper jeg at de lærer noe av det.
Dette året har nære venner opplevd at deres nærmeste har dødd fra dem. Vi vet jo alle at det er en naturlig del av livet, vi vet at ingen varer evig. Jeg takker allikevel for at vi har gjennomlevd et år uten store tap i min og mannen min sin familie.
Både i jobb og privat ser jeg at andre har et langt mer ustabilt og strevsomt liv enn meg. Jeg er takknemlig for at jeg ble født med et velfungerende sinn. Jeg er glad jeg er psykisk frisk, for at jeg har forutsetninger for å skape det livet jeg ønsker meg. Det er ingen selvfølge. De som strever får ofte høre at de skal ta seg sammen, det er nokså respektløst å mene! Hvis det var enkelt å "ta seg sammen", så ville vel alle gjort det? Det er ingen som velger å ha det vondt, å mangle stabilitet i livet og å stadig oppleve brudd og konflikter hvis de klarer å velge annerledes.
Jeg er takknemlig for at velferdssamfunnet fungerer. Da pappa ble syk med lungebetennelse fikk han veldig god omsorg på Ahus, et sykehus som akkurat den uken ble omtalt i alle aviser som et kaotisk sted. I etterkant måtte han også bytte sykehjem og fikk faktisk komme til et sted der de bryr seg om ham, hvor de aktiviserer og ivaretar. Svigermoren min har også vært syk dette året og har fått veldig god helsehjelp på St. Olav og er i en alder av 81 på vei tilbake til jobb i hjemmetjenesten.
Det jeg aller mest vil takke for, er tre friske og fine barn. Barn som har det de trenger, både mentalt, emosjonelt, sosialt, helsemessig og materielt. Barn som lever, leker, krangler, ler og gråter. Barn som krever, fordrer og utfordrer. Etter å ha sett på nært hold hvor vondt det er når etterlengtete barn ikke kommer til verden, har jeg kjent på gleden over mine egne i enda større grad enn tidligere. Jeg er slett ikke så sikker på at gleden er mest fremtredende når de kaster opp, når de krangler eller når de sutrer. Men jeg er altså glad for dem!
Og så er jeg takknemlig for en rekke andre ting. Ting som kanskje ikke er viktige i det store bildet, men som er viktig allikevel. Jeg er glad for at jeg ble tatt godt imot da jeg i høst byttet jobb og kom tilbake der jeg hadde vært før. Det hadde ikke vært like stas hvis jeg ble ønsket tilbake med korslagte armer og hevete øyebryn. Jeg er glad for at jeg ikke har blitt enda tykkere enn jeg har blitt etter en høst uten trening. Jeg er glad for at vi ble ferdige med alle juleforberedelser selv om begge vi voksne har jobbet altfor mye denne høsten. Jeg er glad for at det er snø til jul og for at lysene i epletreet kom opp selv om jeg selv fikk høydeskrekk det året jeg falt ned fra stigen da de samme lysene skulle opp. Jeg er glad for at jeg fikk urøkt pinnekjøtt av god kvalitet og jeg er glad for at de hadde vossakorv i den tredje butikken vi sjekket. Jeg har vokst meg til en dame som gråter av "alt mulig", det blir verre og verre fra år til år. Jeg lurer på hvordan det blir når jeg er 50. Eller hva med når jeg er 60? Jeg er glad jeg ikke gråter på sammen med klienter! Det er mye å gråte av på jobb, men det ville neppe gitt mer tro på egen fremtid hvis selv den som skal hjelpe dem blir overmannet av tristhet og håpløshet av å høre historiene som fortelles.
Min ambisjon er å være den som ser det halvfulle glasset fremfor det halvtomme. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er det vanskelig. I dag er jeg først og fremst takknemlig for det gode livet har bydd meg!
Forrige helg var det faddergalla på TV2. Vi fikk se små barn som måtte passe sine småsøsken fordi moren deres var død. Vi fikk se barn som sultet og barn som frøs. Jeg gråt og sendte SMS for å få flere fadderskap, men det monner jo så veldig lite. Jeg takker for at jeg er så heldig at jeg er født i Norge og for at jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Are Kalvø kan sikkert ha rett i at den dårlige samvittigheten er litt påtatt og at den ikke stikker så dypt, men jeg kjenner på den. De to som ikke har egne fadderskap fra før, får hvert sitt i julepresang og så håper jeg at de lærer noe av det.
Dette året har nære venner opplevd at deres nærmeste har dødd fra dem. Vi vet jo alle at det er en naturlig del av livet, vi vet at ingen varer evig. Jeg takker allikevel for at vi har gjennomlevd et år uten store tap i min og mannen min sin familie.
Både i jobb og privat ser jeg at andre har et langt mer ustabilt og strevsomt liv enn meg. Jeg er takknemlig for at jeg ble født med et velfungerende sinn. Jeg er glad jeg er psykisk frisk, for at jeg har forutsetninger for å skape det livet jeg ønsker meg. Det er ingen selvfølge. De som strever får ofte høre at de skal ta seg sammen, det er nokså respektløst å mene! Hvis det var enkelt å "ta seg sammen", så ville vel alle gjort det? Det er ingen som velger å ha det vondt, å mangle stabilitet i livet og å stadig oppleve brudd og konflikter hvis de klarer å velge annerledes.
Jeg er takknemlig for at velferdssamfunnet fungerer. Da pappa ble syk med lungebetennelse fikk han veldig god omsorg på Ahus, et sykehus som akkurat den uken ble omtalt i alle aviser som et kaotisk sted. I etterkant måtte han også bytte sykehjem og fikk faktisk komme til et sted der de bryr seg om ham, hvor de aktiviserer og ivaretar. Svigermoren min har også vært syk dette året og har fått veldig god helsehjelp på St. Olav og er i en alder av 81 på vei tilbake til jobb i hjemmetjenesten.
Det jeg aller mest vil takke for, er tre friske og fine barn. Barn som har det de trenger, både mentalt, emosjonelt, sosialt, helsemessig og materielt. Barn som lever, leker, krangler, ler og gråter. Barn som krever, fordrer og utfordrer. Etter å ha sett på nært hold hvor vondt det er når etterlengtete barn ikke kommer til verden, har jeg kjent på gleden over mine egne i enda større grad enn tidligere. Jeg er slett ikke så sikker på at gleden er mest fremtredende når de kaster opp, når de krangler eller når de sutrer. Men jeg er altså glad for dem!
Og så er jeg takknemlig for en rekke andre ting. Ting som kanskje ikke er viktige i det store bildet, men som er viktig allikevel. Jeg er glad for at jeg ble tatt godt imot da jeg i høst byttet jobb og kom tilbake der jeg hadde vært før. Det hadde ikke vært like stas hvis jeg ble ønsket tilbake med korslagte armer og hevete øyebryn. Jeg er glad for at jeg ikke har blitt enda tykkere enn jeg har blitt etter en høst uten trening. Jeg er glad for at vi ble ferdige med alle juleforberedelser selv om begge vi voksne har jobbet altfor mye denne høsten. Jeg er glad for at det er snø til jul og for at lysene i epletreet kom opp selv om jeg selv fikk høydeskrekk det året jeg falt ned fra stigen da de samme lysene skulle opp. Jeg er glad for at jeg fikk urøkt pinnekjøtt av god kvalitet og jeg er glad for at de hadde vossakorv i den tredje butikken vi sjekket. Jeg har vokst meg til en dame som gråter av "alt mulig", det blir verre og verre fra år til år. Jeg lurer på hvordan det blir når jeg er 50. Eller hva med når jeg er 60? Jeg er glad jeg ikke gråter på sammen med klienter! Det er mye å gråte av på jobb, men det ville neppe gitt mer tro på egen fremtid hvis selv den som skal hjelpe dem blir overmannet av tristhet og håpløshet av å høre historiene som fortelles.
Min ambisjon er å være den som ser det halvfulle glasset fremfor det halvtomme. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er det vanskelig. I dag er jeg først og fremst takknemlig for det gode livet har bydd meg!
søndag 16. desember 2012
Lakrisfudge
2 dl fløte
Kokes til det når en temperatur på 115 grader. Riktig temperatur er viktig for endelig resultat. Endelig får jeg bruk for utstyret jeg kjøpte til å koke drops med for noen år siden! Settes til avkjøling.
200 g hvit sjokolade
2 ss smør
2 ss lakrisekstrakt (igjen - takk for dropskokingen min)
1-2 ts svart farge
Når massen er nedkjølt til ca 65 grader, blandes resten i. Smak deg til og tilpass fargen. Helles i en smurt form før det avkjøles og skjæres i biter. Jeg satte formen min i fryseren en stund før jeg skar opp bitene, da var det lettere enn kun etter kjøleskap. Noe av dette skal jeg bruke i konfekt med mørk sjokolade, så nå har jeg noe til alle de seks ulike formene mine.
Rødkål
2 epler
1 dl ublandet solbærsirup
1 dl kjøttkraft (funker fint med buljongterning og vann)
2-3 ts eddik (smak deg frem)
1 ts salt
rør inn 3-4 ss smør på slutten
Finsnitt kålen og skjær eplet i småbiter. La alt unntatt smøret koke i ca 45 minutter før du rører i smøret. Voilá - rødkål til hele jula er sikret! Nå lukter det jul her av både rødkål og pepperkaker og senere i dag blir det ribbelukt også.
lørdag 15. desember 2012
Sarah Bernhard
Jeg må innrømme at jeg jukser og bruker ferdig kransekakemasse til bunnen, jeg brukte to pakker som jeg skar i skiver og stekte ved 175 grader i 12 minutter. Det ga 40 stk, men jeg fyllet holdt bare til 30. Altså bør en av mengdene justeres.
150 g smør
1.5 dl melis
2 eggeplommer
2 ts kakao
2 ss kaldt vann
Bland smør og melis til luftig smørkrem før resten av ingrediensene tilsettes. Settes i kjøleskap minst en time.
Når mandelbunnene er kalde, fordeles kremen på dem, gjerne i en topp. Settes i fryseren eller ut til de er helt stive før de dyppes i smeltet mørk sjokolade. Jeg brukte 300 g sjokolade til mine 30 kaker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)