Tid for takknemlighet

Are Kalvø harselerte denne uka med at jula er tid for dårlig samvittighet. I samme A-magasin var det en gammel dame som fortalte at hun synes alle gamle klager for mye. Man burde heller lete etter det man har grunn til å takke for, mente hun. Det gjelder vel dessverre ikke bare de eldre, tror vi alle har noe å gå på når det gjelder å se de halvfulle glassene. Det blir ofte mye snakk om de halvtomme. Count your blessings er et godt uttrykk!

Forrige helg var det faddergalla på TV2. Vi fikk se små barn som måtte passe sine småsøsken fordi moren deres var død. Vi fikk se barn som sultet og barn som frøs. Jeg gråt og sendte SMS for å få flere fadderskap, men det monner jo så veldig lite. Jeg takker for at jeg er så heldig at jeg er født i Norge og for at jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Are Kalvø kan sikkert ha rett i at den dårlige samvittigheten er litt påtatt og at den ikke stikker så dypt, men jeg kjenner på den. De to som ikke har egne fadderskap fra før, får hvert sitt i julepresang og så håper jeg at de lærer noe av det.

Dette året har nære venner opplevd at deres nærmeste har dødd fra dem. Vi vet jo alle at det er en naturlig del av livet, vi vet at ingen varer evig. Jeg takker allikevel for at vi har gjennomlevd et år uten store tap i min og mannen min sin familie.

Både i jobb og privat ser jeg at andre har et langt mer ustabilt og strevsomt liv enn meg. Jeg er takknemlig for at jeg ble født med et velfungerende sinn. Jeg er glad jeg er psykisk frisk, for at jeg har forutsetninger for å skape det livet jeg ønsker meg. Det er ingen selvfølge. De som strever får ofte høre at de skal ta seg sammen, det er nokså respektløst å mene! Hvis det var enkelt å "ta seg sammen", så ville vel alle gjort det? Det er ingen som velger å ha det vondt, å mangle stabilitet i livet og å stadig oppleve brudd og konflikter hvis de klarer å velge annerledes.

Jeg er takknemlig for at velferdssamfunnet fungerer. Da pappa ble syk med lungebetennelse fikk han veldig god omsorg på Ahus, et sykehus som akkurat den uken ble omtalt i alle aviser som et kaotisk sted. I etterkant måtte han også bytte sykehjem og fikk faktisk komme til et sted der de bryr seg om ham, hvor de aktiviserer og ivaretar. Svigermoren min har også vært syk dette året og har fått veldig god helsehjelp på St. Olav og er i en alder av 81 på vei tilbake til jobb i hjemmetjenesten.

Det jeg aller mest vil takke for, er tre friske og fine barn. Barn som har det de trenger, både mentalt, emosjonelt, sosialt, helsemessig og materielt. Barn som lever, leker, krangler, ler og gråter. Barn som krever, fordrer og utfordrer. Etter å ha sett på nært hold hvor vondt det er når etterlengtete barn ikke kommer til verden, har jeg kjent på gleden over mine egne i enda større grad enn tidligere. Jeg er slett ikke så sikker på at gleden er mest fremtredende når de kaster opp, når de krangler eller når de sutrer. Men jeg er altså glad for dem!

Og så er jeg takknemlig for en rekke andre ting. Ting som kanskje ikke er viktige i det store bildet, men som er viktig allikevel. Jeg er glad for at jeg ble tatt godt imot da jeg i høst byttet jobb og kom tilbake der jeg hadde vært før. Det hadde ikke vært like stas hvis jeg ble ønsket tilbake med korslagte armer og hevete øyebryn. Jeg er glad for at jeg ikke har blitt enda tykkere enn jeg har blitt etter en høst uten trening. Jeg er glad for at vi ble ferdige med alle juleforberedelser selv om begge vi voksne har jobbet altfor mye denne høsten. Jeg er glad for at det er snø til jul og for at lysene i epletreet kom opp selv om jeg selv fikk høydeskrekk det året jeg falt ned fra stigen da de samme lysene skulle opp. Jeg er glad for at jeg fikk urøkt pinnekjøtt av god kvalitet og jeg er glad for at de hadde vossakorv i den tredje butikken vi sjekket. Jeg har vokst meg til en dame som gråter av "alt mulig", det blir verre og verre fra år til år. Jeg lurer på hvordan det blir når jeg er 50. Eller hva med når jeg er 60? Jeg er glad jeg ikke gråter på sammen med klienter! Det er mye å gråte av på jobb, men det ville neppe gitt mer tro på egen fremtid hvis selv den som skal hjelpe dem blir overmannet av tristhet og håpløshet av å høre historiene som fortelles.

Min ambisjon er å være den som ser det halvfulle glasset fremfor det halvtomme. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er det vanskelig. I dag er jeg først og fremst takknemlig for det gode livet har bydd meg!