Vinter i Maine

Endelig har jeg lest en bok jeg likte veldig godt! Jeg har lest mange ganske gode bøker i sommer, noen helt greie og noen nokså kjedelige. Derfor var det ekstra deilig å lete nederst i bunken av uleste bøker og trekke frem "Vinter i Maine" av Gerard Donovan. Boka beskriver en hovedperson det er lett å sette seg inn i, men nesten umulig å forstå. Jeg får både godhet og fullstendig avsmak for ham. Ikke så verst i en bok på bare 200 sider og med mye luft.

Fra bokomslaget:
Julius Winsome bor godt der i skogen, i den gamle hytta, med bøkene han arvet etter faren. Helt til den dagen han finner hunden Hobbes skutt i snøen. Hvordan retter man opp igjen tapet av den fullkomne kjærlighet? Vinter i Maine er en enestående roman om sorg, om språk, om ensomhet - og om hevn. Presis og ubehagelig som en thriller, formfullendt og medrivende som et dikt. Gerard Donovans mørke og vakre tragedie om Julius Winsome og hunden hans har blitt oversatt til en rekke språk og blitt en bestselger både i Tyskland og Frankrike. 

Midt på sommeren, i solsteika, var det spesielt å lese om kulda i Julius' liv. For en ensom mann er selvfølgelig tapet av den eneste kjærligheten vanskelig å bære og det å mistenke at noen har drept hunden hans med fullt overlegg, gjør at Julius etter mine vurderinger mister grepet om seg selv og om virkeligheten.

Det ble en lang kjøretur tilbake til huset i skogen. Hobbes lå ved siden av meg, men jeg la hodet hans i fanget så han skulle få det så behagelig som mulig, selv nå som det var for sent. Han hadde mistet mye av kroppsvarmen, og blodet begynte å levre seg i pelsen hans og på setet. Samme kveld, straks vi var hjemme, satte jeg på billyktene og begravet ham i blomsterbedet der jeg fant ham, et område jeg visste jeg kunne se fra vinduet når jeg kikket ut. Det var hardt å slenge den første skuffen med leirjord over ansiktet hans, å se hullet gravet ut rundt den lille kroppen som så ofte hadde løpt etter leker jeg  kastet, eller som lå og sprellet på gulvet mans han løp og bjeffet i søvne. Spaden beveget seg inn og ut av lysstrålen mens jorden traff ham i magen, i ryggen, trengte inn i ører og øyne, mens jeg dekket ham til, alt det som hadde gjort ham til den han var: hvordan han gikk tur, hvordan han hvilte, hvordan han spiste når han var sulten, stjernene han satt og så på av og til, den første dagen jeg kom hjem med ham, da han så snø for første gang, og hvert sekund av vennskapet han hadde gitt meg, alt tok han med seg inn i tausheten og ubevegeligheten. Jeg skyflet hele verden over kameraten min og kjente vekten som om jeg skulle ha ligget sammen med ham der i mørket. 

Jeg har ikke lest noe annet av Gerard Donovan, men kommer til å gjøre det. Jeg liker vekslingen mellom det poetiske i at Julius har vokst opp i et hus fullt av bøker og dermed har et ordforråd og en referanseramme man ikke forventer, og det hardkokte, det rå som oppstår i ham etter at Hobbes døde.

Dette er en bok tett opp mot en sekser på terningen fra meg, men jeg nøyer meg med en sterk 5. 

The Blazing World

Siri Hustvedt er en forfatter jeg ønsker å like. Noen ganger lykkes jeg, men ofte lykkes jeg ikke. Det er noe med det pretensiøse, det krevende som ikke alltid passer meg. Nå har jeg erfart at "The Blazing World" på bassengkanten, i dirrende hete og med masende unger rundt meg, ikke er en fulltreffer. Muligens ville jeg likt den bedre hjemme på høsten, med ro rundt meg. Eller aller helst som lydbok.

Fra omslaget:
The artist Harriet Burden, embittered by the lack of attention paid her by the New York art world, conducts an experiment: she hides her identity behind three male fronts in a series of solo exhibition. Yet when she unmasks herself, not everyone believes her. 

In a collection of texts compiled posthumonously, Burden's story emerges from a range of sources including her own notbooks and the testimonies of her children, her lover and a dear friend. Each account is different, however, and the stories multiply. But one thing is clear: Burden's involvement with the last of her masks turned into a dangerous psychological game that ended with the man's bizarre death. 

Jeg slet altså litt med boka, synes den engasjerte for lite og som noen av de andre bøkene hennes, får jeg en følelse av at det er viktig for henne at jeg skjønner at hun er en del av den kulturelle eliten. Det er vanskelig for meg å gi noe terningkast for denne, siden jeg altså mistenker at timingen har en stor del av forklaringen for hvorfor jeg ikke likte den så veldig godt. I norsk oversettelse heter den forresten "Denne flammende verden", men jeg foretrekker originalspråket når det er mulig. I praksis altså kun på engelsk...

The Light of the Evening

Jeg har lest en bok som heter "The Light of the Evening" av Edna O'Brien. Jeg fant den i en bokhylle på ferie etter at jeg hadde lest ferdig alt jeg hadde med meg hjemmefra. Edna O'Brien er nok en ganske kjent irsk forfatter, men hun var ny for meg tror jeg. Denne aktuelle boka har visst blitt lest høyt på BBC, det sier sikkert noe om at hun har et kjent navn i Storbritannia. Jeg har bare sjekket raskt, men har ikke funnet at noen av bøkene hennes er oversatt til norsk. I så tilfelle synes jeg det er rart, for dette er tydeligvis en av de største irske forfatterne i vår tid.

Fra bokomslaget:
Edna O'Brien's commanding new novel is a story of attachment, especially the attachment between a mother and daughter, who yearn for closeness but are also estranged. 

From her hospital bed in Dublin, the elderly Dilly awaits the visit of her daughter, Eleonora, from London. The epochs of her life pass before her; emigrating to America in the 1920s, a romantic liaison she had there, the destiny that brought her back to Ireland, and her marriage into the stately Rusheen. She also retraces Elenora's precipitate marriage to a foreigner, which alienated mother and daughter even more, and Dilly's heart-rending letters sent over the years in a determination to reclaim her daughter. 

Eleonora's visit does not prove to be the glad reunion that it might have been and, in her sudden departure, she leaves behind the secret journal of their stormy relationship, a revelation which brings the novel to a shocking close. 

Jeg likte boka godt, den er fra 2006 og er altså ikke noen ny bok, men jeg har ikke hørt om den før. Jeg syntes kanskje noen av skiftene ble brå og det var ikke alle deler av fortellingen som grep meg like mye. Men alt i alt, en god bok. Terningkast fire fra meg. 

Somewhere in Between

Jeg synes det er fint når bøker kan leses av andre etter at man selv er ferdig med dem og på samme måte synes jeg det er fint når jeg selv finner bøker andre er ferdige med. På et hotell utenfor Lisboa hadde de en stor stabel med bøker man kunne forsyne seg av. Det gjør jo at man leser bøker man ellers ville latt være å lese. Jeg fant "Somewhere in Between" av Ruth Gilligan blant svenske, nederlandske, tyske, franske og portugisiske bøker. Det var noen andre engelske der også, men siden jeg for tiden helst står over krim, var utvalget nokså lite.

Dette var imidlertid en bok det var greit å lese. Ikke storslagen litteratur, men engasjerende og passe for bassengkanten. Beskrivelsene av ungdomstiden er troverdige og jeg tenker at dette godt kunne vært en bok man leste i engelsktimene på videregående. Jeg tror ikke den finnes i norsk oversettelse, men den har et lettlest og greit engelsk.

Fra omslaget:
The exams are finally over, the sun is shining and celebration is in the air. For twins Chole and Alex the future looks bright, if a bit uncertain. But turbulence is not far from the horizon. 

It begins when Alex is in a car crash on the way home from a drinking binge with friends. Miraculously, he escapes with just cuts and bruises, but the driver's life hangs in the balance. Alex tells himself it's only a matter of time before his friend 'wakes up', but his free and easy ways are put to the ultimate test over the dramatic weeks to follow. 

For Chole, insecurities begin to chip away at the edges of her outwardly balanced world: her relationship with Sam, her drama and school chances, her weight. Her friends are worried that she's getting too thin. But thin is not what Chole sees when she looks in the mirror. 

A holiday to Ayia Napa with the gang promises to be the escape everyone needs, the ideal bridge between school and real life. But as the party rages on, Alex and Chole  realise that there are some things that you can't escape from - as they struggle to find the somewhere at the other side of somewhere in between. 

Jeg synes altså at dette er en bra bok, den beskriver godt tenåringers strev med å finne sin sosiale plass og beholde den. Jeg synes kanskje spiseproblemene til Chole blir litt lettvint beskrevet, men så er vel dette også en lettbent og enkel bok. Anbefales til voksne som vil mimre om ungdommen og til ungdom som står midt oppe i det. Terningkast fire fra meg. 

One Night in Winter

Jeg har lest "One Night in Winter" av Simon Sebag Montefiore. Er litt usikker på om jeg skal betegne den som en kjærlighetsroman eller som en politisk roman, men det rette er sikkert begge deler. Handlingen utspiller seg i Moskva i 1945 og det var vel ikke så mye som ikke var politisk der på den tiden. I norsk oversettelse heter den "En vinterkveld".

Fra omslaget:
What would you do if your children were forced to testify against you? 

Moscow, 1945. A Stalin and his courtiers celebrate victory, a teenage boy and girl lie dead nearby. 

But these are no ordinary teenagers; they are the children of Russia's highest leaders. 

Is it murder, suicide or conspiracy? 

So begins a terryfing witch-hunt which unveils secret love affairs in a world of merciless power where the smallest mistake is punishable by death. 

Det er vanskelig å forestille seg et samfunn der alle er redde for å bli angitt, der barn risikerer å bli drept for noe foreldrene kanskje har gjort og der alle sladrer på alle. Samtidig var det nok slik Stalins samfunn fungerte. Dette er rammen for fortellingen og det er også det som gir den spenning. Jeg kunne nok tenkt meg litt mer kjærlighet og litt mindre politikk, gjerne også at noen av romanfigurene engasjerte meg mer.

Tror ikke det kan bli mer enn terningkast tre fra meg. 

The Cuckoo's Calling

Jeg har lest "The Cuckoo's Calling", boka som er utgitt under navnet Robert Galbraith, men som altså er skrevet av JK Rawling. Hva som er greia med å gi ut en bok under pseudonym, men etterpå stå frem som forfatteren, skjønner jeg ikke. Hun gjorde det med den andre boka også, gjorde hun ikke? Den tomme stolen?

Boka er underholdende den, den norske oversettelsen heter "Når gjøken galer" og tittelen er altså helt i tråd med originalen. Jeg liker språket til Rawling, og anbefaler alle som klarer å lese engelsk, å droppe den oversatte versjonen. Nå har jeg ikke lest denne oversettelsen, men Harry Potter har jeg lest på begge språk og foretrekker helt klart den engelske versjonen.

Fra omslaget:
When a troubled model falls to her death from a Mayfair balcony, it is assumed that she has committed suicide. However, her brother has HIs doubts and calls in private detective Cormoran Strike to investigate. 

Strike is a war veteran - wounded both physically and psychologically - and his private life is in disarray. The case gives him a financial lifeline but it comes at a personal cost: the more he delves into the young model's world, the darker things become and closer he gets to terrible danger. 

Det er en bra krim dette og det er noen løse tråder også når boka avsluttes. Jeg er altså ikke overrasket over å få vite at dette er første bok i en serie. Jeg anbefaler den, på tross av at mistanken min fra tidlig i boka viste seg å medføre riktighet. Terningkast fire fra meg. 

Den stumme gutten

"Den stumme gutten" av Parinoush Saniee er oppfølgeren til "Det som ventet meg". Jeg likte den forrige boka godt, men er litt ambivalent til denne.

Fra omslaget:
Helt siden han var liten, har Shahab trodd han var dum. Dagmammaen som passet ham, hadde ikke persisk som morsmål og snakket til ham på en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene rundt seg, lar Shahab være å snakke. Alle tror han er stum og fetteren Khosrou stempler ham derfor som "idiot", mens faren skammer seg over å ha et "tilbakestående" barn. Moren prøver å forstå sønnens utagerende oppførsel - når han ødelegger storebrorens ting, skraper opp farens bil eller kaster en murstein fra hustaket og ned i hodet på farmoren. 

Shahab føler seg ofte ydmyket av faren i andres nærvær. Når han observerer farens forhold til storebroren, begynner han å tro at "snille" og "flinke" barn som Arash er sine fedres sønner. Barn som ham selv derimot, de som er "slemme", må være sine mødres sønner. I siste instans må han søke forståelse og selvforståelse et annet sted. 

Beskrivelsene av hvordan Shahad prøver å skape mening uten å kunne utveksle ord med noen, er relativ troverdige. Det er nok også nokså troverdig i den iranske kulturen at faren på et vis fornekter barnet som ikke opptrer som forventet. Jeg er allikevel ambivalent til boka, den engasjerte ikke slik jeg liker å engasjeres og jeg fikk ikke den godheten for Shahad jeg hadde forventet å få. Dessuten synes jeg siste del av boka ble for hastig og fragmentarisk. Jeg klarer ikke å gi denne boka noe terningkast, kan gi den både to og fem kjenner jeg og tre vil ikke være riktig.