Vinter i Maine

Endelig har jeg lest en bok jeg likte veldig godt! Jeg har lest mange ganske gode bøker i sommer, noen helt greie og noen nokså kjedelige. Derfor var det ekstra deilig å lete nederst i bunken av uleste bøker og trekke frem "Vinter i Maine" av Gerard Donovan. Boka beskriver en hovedperson det er lett å sette seg inn i, men nesten umulig å forstå. Jeg får både godhet og fullstendig avsmak for ham. Ikke så verst i en bok på bare 200 sider og med mye luft.

Fra bokomslaget:
Julius Winsome bor godt der i skogen, i den gamle hytta, med bøkene han arvet etter faren. Helt til den dagen han finner hunden Hobbes skutt i snøen. Hvordan retter man opp igjen tapet av den fullkomne kjærlighet? Vinter i Maine er en enestående roman om sorg, om språk, om ensomhet - og om hevn. Presis og ubehagelig som en thriller, formfullendt og medrivende som et dikt. Gerard Donovans mørke og vakre tragedie om Julius Winsome og hunden hans har blitt oversatt til en rekke språk og blitt en bestselger både i Tyskland og Frankrike. 

Midt på sommeren, i solsteika, var det spesielt å lese om kulda i Julius' liv. For en ensom mann er selvfølgelig tapet av den eneste kjærligheten vanskelig å bære og det å mistenke at noen har drept hunden hans med fullt overlegg, gjør at Julius etter mine vurderinger mister grepet om seg selv og om virkeligheten.

Det ble en lang kjøretur tilbake til huset i skogen. Hobbes lå ved siden av meg, men jeg la hodet hans i fanget så han skulle få det så behagelig som mulig, selv nå som det var for sent. Han hadde mistet mye av kroppsvarmen, og blodet begynte å levre seg i pelsen hans og på setet. Samme kveld, straks vi var hjemme, satte jeg på billyktene og begravet ham i blomsterbedet der jeg fant ham, et område jeg visste jeg kunne se fra vinduet når jeg kikket ut. Det var hardt å slenge den første skuffen med leirjord over ansiktet hans, å se hullet gravet ut rundt den lille kroppen som så ofte hadde løpt etter leker jeg  kastet, eller som lå og sprellet på gulvet mans han løp og bjeffet i søvne. Spaden beveget seg inn og ut av lysstrålen mens jorden traff ham i magen, i ryggen, trengte inn i ører og øyne, mens jeg dekket ham til, alt det som hadde gjort ham til den han var: hvordan han gikk tur, hvordan han hvilte, hvordan han spiste når han var sulten, stjernene han satt og så på av og til, den første dagen jeg kom hjem med ham, da han så snø for første gang, og hvert sekund av vennskapet han hadde gitt meg, alt tok han med seg inn i tausheten og ubevegeligheten. Jeg skyflet hele verden over kameraten min og kjente vekten som om jeg skulle ha ligget sammen med ham der i mørket. 

Jeg har ikke lest noe annet av Gerard Donovan, men kommer til å gjøre det. Jeg liker vekslingen mellom det poetiske i at Julius har vokst opp i et hus fullt av bøker og dermed har et ordforråd og en referanseramme man ikke forventer, og det hardkokte, det rå som oppstår i ham etter at Hobbes døde.

Dette er en bok tett opp mot en sekser på terningen fra meg, men jeg nøyer meg med en sterk 5.