Fra omslaget:Helt siden han var liten, har Shahab trodd han var dum. Dagmammaen som passet ham, hadde ikke persisk som morsmål og snakket til ham på en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene rundt seg, lar Shahab være å snakke. Alle tror han er stum og fetteren Khosrou stempler ham derfor som "idiot", mens faren skammer seg over å ha et "tilbakestående" barn. Moren prøver å forstå sønnens utagerende oppførsel - når han ødelegger storebrorens ting, skraper opp farens bil eller kaster en murstein fra hustaket og ned i hodet på farmoren.
Shahab føler seg ofte ydmyket av faren i andres nærvær. Når han observerer farens forhold til storebroren, begynner han å tro at "snille" og "flinke" barn som Arash er sine fedres sønner. Barn som ham selv derimot, de som er "slemme", må være sine mødres sønner. I siste instans må han søke forståelse og selvforståelse et annet sted.
Beskrivelsene av hvordan Shahad prøver å skape mening uten å kunne utveksle ord med noen, er relativ troverdige. Det er nok også nokså troverdig i den iranske kulturen at faren på et vis fornekter barnet som ikke opptrer som forventet. Jeg er allikevel ambivalent til boka, den engasjerte ikke slik jeg liker å engasjeres og jeg fikk ikke den godheten for Shahad jeg hadde forventet å få. Dessuten synes jeg siste del av boka ble for hastig og fragmentarisk. Jeg klarer ikke å gi denne boka noe terningkast, kan gi den både to og fem kjenner jeg og tre vil ikke være riktig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar