Boken om Galskap & Helbredelse

"Boken om galskap & helbredelse" av Regina O'Melveny har ropt på meg i bokhandelen mange ganger og mange ganger har jeg latt den ligge. Inntil jeg nylig kjøpte den. Og nå er den altså lest. Boka handler om en kvinnes kamp for å få utøve medisin som fag på slutten av 1500-tallet. Som tittelen antyder, er det i stor grad psykiatriske lidelser hun befatter seg med. For meg som både er kvinne og har en utdannelse rettet mot psykiske lidelser, er det ikke så rart at jeg har vært nyskjerrig på boka.

Fra bokomslaget:
For ti år siden forsvant faren til Dr. Gabriella Mondini, og med ham forsvant også hennes tillatelse til å praktisere medisin. For i Venezia på 1500-tallet hadde man lite tro på at kvinner kunne være leger. 

Den handlekraftige Gabriella bestemmer seg for å finne faren, som har lagt igjen spor i form av brev fra sin mystiske reise. Sammen med to venner bærer det av sted gjennom fortidens Europa, hvor utfordringer for kvinner står i kø. 

Krydret med detaljer om vitenskap, medisin, mat og galskap bygges denne enestående reisefortellingen opp som et klassisk eventyr. En kinesisk eske i bokform om familiebånd, å finne seg selv og hva man er villig til å gjøre for dem man er glad i. 

Jeg likte boka sånn passe. Den var helt grei. Hadde kanskje håpet på noe mer, men samtidig var det jo også noe som fikk meg til å legge den fra meg gjentatte ganger etter å ha stått med den i bokhandelen.    Innholdsmessig holder dette til å engasjere meg, men allikevel ble jeg ikke helt grepet av boka. Jeg tror den veksler for mye mellom å være opplysende og å være litt "enkel". Den gir flotte beskrivelser av Gabriellas reiser rundt i Europa og den gir gode og troverdige bilder av 1500-tallets medisinske kunnskaper. Det blir litt bedre en midt på treet fra meg, en svak firer. 

Det gule huset

"Det gule huset" av Patricia Falvey har ligget lenge i bunken av uleste bøker og det er jeg glad for, det ga meg en positiv leseopplevelse på et tidspunkt jeg trengte det. Handlingen utspiller seg i Nord-Irland tidlig på 1900-tallet og gir anledning til å lære noe om hvordan konflikten mellom protestanter og katolikker bygde seg opp.

Fra omslaget:
Nord-Irland, tidlig 1900-tallet. En ung kvinne er villig til å gjøre alt for å holde familien samlet og redde barndomshjemmet. 

Religiøs intoleranse og hemmeligheter er skyld i at Eileen O'Neills familie går i oppløsning. Unge Eileen er besatt av tanken på å få tilbake det gule huset, der hun som barn tilbrakte så mange lykkelige år. Hun begynner å arbeide på den lokale fabrikken, sparer penger og holder fast på drømmen. 

Da første verdenskrig bryter ut, kan Eileen ikke lenger skille landets politikk fra påvirkningen den har hatt på hennes eget liv. Hun blir revet mellom to menn, ekstreme på hver sin måte. Den ene er den politiske aktivisten James Conlon, som er en karismatisk, lidenskapelig irsk nasjonalist. Den andre er Owen Sheridan, en velstående og kjekk britisk offiser. Han er sønn av familien som eier fabrikken, sin pasifistiske families sorte får, og oppmerksomheten han utholdende og iherdig utsetter Eileen for, kan hun ikke lenger ignorere. Mens krigen kaster sine lange skygger over det irske folk, fortsetter Eileen å kjempe for det hn mener er rett - uten å gi opp håpet om lykkeligere tider. 

Jeg likte denne boka godt, jeg liker bøker om damer som utfordrer de rammene samfunnet gir kvinner. Eileen er en hovedperson jeg kunne identifisere meg med og handlingen engasjerte meg. Jeg synes kanskje forholdet til James dukket opp litt for raskt og hadde problemer med å se hva som drev henne mot ham, men det er den eneste svakheten jeg kan se ved handlingen.

Terningkast fem fra meg. 

The Secret Keeper

I sommer kom jeg over en bok av Kate Morton. Jeg må innrømme at hun er en av de "dameforfatterne" jeg har unngått etter at jeg leste "Tilbake til Riverton". Har tenkt at det går 13 på dusinet av både dem og bøkene deres. Men når man er på ferie, alt man har med seg er lest og man må velge mellom den "dameforfatter" og en krim på nederlandsk, da er valget ganske enkelt. Boka heter "The Secret Keeper", i norsk oversettelse heter den "Hemmeligheter". Det er fint med lave forventninger, da blir man ofte positivt overrasket!

Fra omslaget:
It suddenly seemed to Laurel that all the absences in her own life, every loss and sadness, every nightmare in the dark, every unexplained melancholy, took the shadowy form of the same unanswered question, something that had been there since she was sixteen years old - her mother's unspoken secret. 

1961: On a sweltering summer's day, while her family picnics by the stream of their Suffolk farm, sixteen-year-old Laurel hides out in her childhood tree house dreaming of a boy called Billy, a move to London, and the bright future she can't wait to seize. But before the idyllic afternoon is over, Laurel will have witnessed a shocking crime that changes everything. 

2001: Now a much-loved actress, Laurel finds herself overwhelmed by shades of the past. Haunted by memories, and the mystery of what she saw that day, she returns to her family home and begins to piece together a secret history: a tale of three strangers from vastly different worlds - Dorothy, Vivien and Jimmy - who are brought together by chance in wartime London and whose lives become fiercely and fatefully entwined. 

Shifting between the 1930s, the 1960s and the present, The Secret Keeper is a spellbinding story of mysteries and secrets, theatre and thievery, murder and enduring love. 

Jeg har ved en tidligere anledning uttalt at Kate Morton er forutsigbar. Det kan jeg vel ikke påstå når det gjelder denne boka, jeg klarte ikke å forutsi den lille twisten som utgjør hovedplottet i boka. Allikevel er det som om jeg har lest den før. Den er akkurat passe tidtrøyte mens man venter på et fly, mens man veksler mellom å snakke med ungene og lese ytterligere et kapittel. For meg har det blitt for mange bøker den senere tiden som veksler mellom nåtid og fortid, der en hovedperson strever med å finne ut av noe som skjedde i fortiden og som vil endre hennes oppfattelse av nåtiden. Sidene raste av gårde (alle 600), så sånn sett er det en god bok. Den gir et avbrekk fra det som skjer ellers og både språk og handling er godt nok til å holde på oppmerksomheten. Er usikker på terningkastet denne gangen, det ender på en firer, men kunne også blitt en treer. 

Under a Croatian Sun

Jeg har lest "Under a Crotatian Sun" av Anthony Stancomb, en bok om et engelsk par som bryter opp fra det travle livet for å etablere seg på en kroatisk idyllisk øy. Historien er sann og det er kanskje derfor hele boka føles litt som en skolestil. Forfatteren er ikke en stor formidler synes jeg og språket er ikke imponerende.

Fra omslaget:
Many of us have dreamed about upping sticks, leaving the humdrum of urban living for a new life of blue skies, warm sunshine and sparkling seas. For Anthony and Ivana Stancomb, moving from Fulham to Vis, the remotest island off the coast of Croatia, was easy, but fitting in with the locals was one of the hardest things they ever had to do. 

Under a Croatian Sun takes the reader on a journey from th grey skies of Britain to a ramshackle village in Croatia - a village proudly defined by its tragic history, its unique cafe culture, its fishing, and its potent alcohol. Faced with a language barrier and not the friendliest of locals, little by little our undaunted couple become islanders in their own right, and a few hearts are melted in the process. 

With the Adriatic Sea as a backdrop, we trace their transformation from foreigners to friends, taking in their adventures with risky boats, fierce grandmothers, star-crossed lovers and th establishment of Croatia's first ever cricket team. This warming account of following your heart, not your head shows how, with a bit of courage and an open mind, home is wherever you make it. 

Jeg likte altså bare denne sånn måtelig og knapt nok det. Hadde jeg ikke vært på ferie og dette var den siste i bunken av bøker i kofferten, hadde den ikke blitt fullført. Terningkast to fra meg. 

Vinter i Maine

Endelig har jeg lest en bok jeg likte veldig godt! Jeg har lest mange ganske gode bøker i sommer, noen helt greie og noen nokså kjedelige. Derfor var det ekstra deilig å lete nederst i bunken av uleste bøker og trekke frem "Vinter i Maine" av Gerard Donovan. Boka beskriver en hovedperson det er lett å sette seg inn i, men nesten umulig å forstå. Jeg får både godhet og fullstendig avsmak for ham. Ikke så verst i en bok på bare 200 sider og med mye luft.

Fra bokomslaget:
Julius Winsome bor godt der i skogen, i den gamle hytta, med bøkene han arvet etter faren. Helt til den dagen han finner hunden Hobbes skutt i snøen. Hvordan retter man opp igjen tapet av den fullkomne kjærlighet? Vinter i Maine er en enestående roman om sorg, om språk, om ensomhet - og om hevn. Presis og ubehagelig som en thriller, formfullendt og medrivende som et dikt. Gerard Donovans mørke og vakre tragedie om Julius Winsome og hunden hans har blitt oversatt til en rekke språk og blitt en bestselger både i Tyskland og Frankrike. 

Midt på sommeren, i solsteika, var det spesielt å lese om kulda i Julius' liv. For en ensom mann er selvfølgelig tapet av den eneste kjærligheten vanskelig å bære og det å mistenke at noen har drept hunden hans med fullt overlegg, gjør at Julius etter mine vurderinger mister grepet om seg selv og om virkeligheten.

Det ble en lang kjøretur tilbake til huset i skogen. Hobbes lå ved siden av meg, men jeg la hodet hans i fanget så han skulle få det så behagelig som mulig, selv nå som det var for sent. Han hadde mistet mye av kroppsvarmen, og blodet begynte å levre seg i pelsen hans og på setet. Samme kveld, straks vi var hjemme, satte jeg på billyktene og begravet ham i blomsterbedet der jeg fant ham, et område jeg visste jeg kunne se fra vinduet når jeg kikket ut. Det var hardt å slenge den første skuffen med leirjord over ansiktet hans, å se hullet gravet ut rundt den lille kroppen som så ofte hadde løpt etter leker jeg  kastet, eller som lå og sprellet på gulvet mans han løp og bjeffet i søvne. Spaden beveget seg inn og ut av lysstrålen mens jorden traff ham i magen, i ryggen, trengte inn i ører og øyne, mens jeg dekket ham til, alt det som hadde gjort ham til den han var: hvordan han gikk tur, hvordan han hvilte, hvordan han spiste når han var sulten, stjernene han satt og så på av og til, den første dagen jeg kom hjem med ham, da han så snø for første gang, og hvert sekund av vennskapet han hadde gitt meg, alt tok han med seg inn i tausheten og ubevegeligheten. Jeg skyflet hele verden over kameraten min og kjente vekten som om jeg skulle ha ligget sammen med ham der i mørket. 

Jeg har ikke lest noe annet av Gerard Donovan, men kommer til å gjøre det. Jeg liker vekslingen mellom det poetiske i at Julius har vokst opp i et hus fullt av bøker og dermed har et ordforråd og en referanseramme man ikke forventer, og det hardkokte, det rå som oppstår i ham etter at Hobbes døde.

Dette er en bok tett opp mot en sekser på terningen fra meg, men jeg nøyer meg med en sterk 5. 

The Blazing World

Siri Hustvedt er en forfatter jeg ønsker å like. Noen ganger lykkes jeg, men ofte lykkes jeg ikke. Det er noe med det pretensiøse, det krevende som ikke alltid passer meg. Nå har jeg erfart at "The Blazing World" på bassengkanten, i dirrende hete og med masende unger rundt meg, ikke er en fulltreffer. Muligens ville jeg likt den bedre hjemme på høsten, med ro rundt meg. Eller aller helst som lydbok.

Fra omslaget:
The artist Harriet Burden, embittered by the lack of attention paid her by the New York art world, conducts an experiment: she hides her identity behind three male fronts in a series of solo exhibition. Yet when she unmasks herself, not everyone believes her. 

In a collection of texts compiled posthumonously, Burden's story emerges from a range of sources including her own notbooks and the testimonies of her children, her lover and a dear friend. Each account is different, however, and the stories multiply. But one thing is clear: Burden's involvement with the last of her masks turned into a dangerous psychological game that ended with the man's bizarre death. 

Jeg slet altså litt med boka, synes den engasjerte for lite og som noen av de andre bøkene hennes, får jeg en følelse av at det er viktig for henne at jeg skjønner at hun er en del av den kulturelle eliten. Det er vanskelig for meg å gi noe terningkast for denne, siden jeg altså mistenker at timingen har en stor del av forklaringen for hvorfor jeg ikke likte den så veldig godt. I norsk oversettelse heter den forresten "Denne flammende verden", men jeg foretrekker originalspråket når det er mulig. I praksis altså kun på engelsk...

The Light of the Evening

Jeg har lest en bok som heter "The Light of the Evening" av Edna O'Brien. Jeg fant den i en bokhylle på ferie etter at jeg hadde lest ferdig alt jeg hadde med meg hjemmefra. Edna O'Brien er nok en ganske kjent irsk forfatter, men hun var ny for meg tror jeg. Denne aktuelle boka har visst blitt lest høyt på BBC, det sier sikkert noe om at hun har et kjent navn i Storbritannia. Jeg har bare sjekket raskt, men har ikke funnet at noen av bøkene hennes er oversatt til norsk. I så tilfelle synes jeg det er rart, for dette er tydeligvis en av de største irske forfatterne i vår tid.

Fra bokomslaget:
Edna O'Brien's commanding new novel is a story of attachment, especially the attachment between a mother and daughter, who yearn for closeness but are also estranged. 

From her hospital bed in Dublin, the elderly Dilly awaits the visit of her daughter, Eleonora, from London. The epochs of her life pass before her; emigrating to America in the 1920s, a romantic liaison she had there, the destiny that brought her back to Ireland, and her marriage into the stately Rusheen. She also retraces Elenora's precipitate marriage to a foreigner, which alienated mother and daughter even more, and Dilly's heart-rending letters sent over the years in a determination to reclaim her daughter. 

Eleonora's visit does not prove to be the glad reunion that it might have been and, in her sudden departure, she leaves behind the secret journal of their stormy relationship, a revelation which brings the novel to a shocking close. 

Jeg likte boka godt, den er fra 2006 og er altså ikke noen ny bok, men jeg har ikke hørt om den før. Jeg syntes kanskje noen av skiftene ble brå og det var ikke alle deler av fortellingen som grep meg like mye. Men alt i alt, en god bok. Terningkast fire fra meg.