Siste kapittel i tre akter

Mars
Det snør den natta. Kanskje er det et forvarsel om kulden vi skal kjenne. Verden er stille som døden

er, når den kommer noen timer etter. Det er rart å være vitne til hvordan pusten trekkes sjeldnere og sjeldnere. Det er tankevekkende å se hvordan øynene åpnes etter å ha vært lukket i flere dager. Han ser ikke på oss, tror jeg. Jeg tror allikevel han hører meg når jeg sier at han kan få slippe taket i livet, at han kan dra fra oss, at vi skal ta vare på hverandre. Før dette har våren kommet. Han har vært syk, han som har vært syk lenge. Han spiste ikke lenger. Han falt. Han måtte opereres. Han ble liggende. Han fikk lungebetennelse. De som har sett sånt tidligere, sa at nå var det nok ikke lenge igjen. Vi som var glade i ham, var der så mye vi kunne og ville. Han visste at han skulle dø. Vi visste at han skulle dø. 8-åringen krabbet nesten opp i senga hans og ville være så nær ham som mulig. Hun som har delt 50 år med ham og jeg delte den siste natta med ham. Det var uvirkelig å være vitne til at hans liv ebbet ut. Det var ufattelig vondt å vite at livet hans ebbet ut. Det var godt å vite at livet hans ebbet ut og at han ikke lenger skulle være et skall av seg selv, uten livsglede.



April
Det er sol den dagen. Hele verden stråler. Kirkerommet er fylt med blomster. Kirkerommet er fylt med enda flere mennesker. Den sosiale mannen, mannen med et stort nettverk, med mange bekjente, han får den avskjeden han ville ønsket seg. Hun synger så vakkert hun jeg har vokst opp sammen med. Hun synger den sangen mamma tenker på som deres. "Skynda dej, älskade, skynda att älska, dagarna mörkna minut för minut. Tend våra ljus, det er nära till natten. Snart är den blommande sommarn slut". Lillebroren som har mistet storebroren snakker om hvem han var som barn og ungdom. Datteren som ikke liker å snakke for store forsamlinger har skrevet dikt, som han også gjorde og leser det i kirken. Jeg har brukt dagene etter dødsfallet til å tenke gjennom hvem han var, hva han betydde for meg og andre og snakker om det i kirken. Å skulle oppsummere en mann, et liv, en ektefelle, en far, en bestefar, en slektning, en nabo en venn, i løpet av noen få minutter er vanskelig, men det er godt å kunne trekke frem en del av hva han var og hvem han var. For oss alle er det ufattelig at han ligger der, at han aldri kan komme tilbake. Hun som har mistet mannen sin, har bestilt et hjerte som bårebukett. Et hjerte med røde roser og liljekonvall. Akkurat de samme blomstene som i brudebuketten for 46 år siden. Liljekonvall som han kom hjem med hver vår etter det.

Mai
Det regner den dagen. Hele verden er grå, kald og trist. Vi finner stedet, det lille dype hullet der
levningene hans skal ned. Hun senker urnen med asken mens det grå regnet siler og vi andre er tause vitner. Det er ikke noe storslagent ved dette, det er trist og ugjenkallelig og ingen sier noe. De to yngste i følget ser undrende ned i hullet og følger bestefaren med blikket. Jeg gledes tross alt over våren som har kommet tidlig i år og som gjør det mulig å legge en bukett med liljekonvall på den grå og våte leiren. Mamma har med seg roser og dermed er det allikevel mer komplett. Senere på dagen kommer det hvite korset på plass og jeg kommer tilbake med blå stemorsblomster. Blå blomster på graven til ham som bestandig kjørte rundt med en blå H på bilen sin. Regnet siler fortsatt og verden er fortsatt grå.

Mellom disse aktene har verden gått videre. Det har vært sol, det har vært konfirmasjon. Det har blitt bakt kaker, spilt fotballkamper, klær er vasket og middag er spist. Det er vel akkurat sånn livet er. Tross store og små begivenheter, går tilværelsen videre. Tross det vonde tapet, er det fint å feire konfirmasjon. Det skal regne, det skal være sol og det skal snø igjen. Jeg skal plukke liljekonvall og tenke på ham som ikke lenger kan plukke dem.