De flinke barna klarer alt og det er kanskje alt de klarer?

Jeg er en nokså flink pike. En sånn som gikk stille i dørene hjemme. En sånn som klarte meg bra på skolen. En sånn som smilte til alle de gamle damene. En sånn som var ganske god på fotballbanen. En sånn som voldet foreldrene mine få bekymringer. En sånn som hadde venner, men ikke en sånn som var av de kuleste.

Den henger vel med meg, flinkheten. Jeg tok en utdannelse. Jeg sitter her i huset som er mer enn romslig nok. Jeg har tre fine barn, en herlig mann, en jobb jeg trives med og som jeg behersker. Jeg baker kaker til ungene, jeg trener når jeg har tid, jeg har gode venner og har det godt i livet mitt.

Man kan vel si at jeg er flink til å være flink, men jeg er ikke så flink til å ikke være flink. Jeg har nok en del ganger i livet mitt sagt nei takk til en utfordring hvis jeg var i tvil om jeg ville beherske det som ble satt frem for meg. Hvis jeg tror jeg ikke vil være god, har jeg lett for å tenke at det ikke er gøy. I voksen alder har det kun vært det å være nyforelsket som har tvunget meg ut av komfortsonen min. Da jeg måtte velge mellom å være sammen med kjæresten for å feire nyttår og det å tenke at snowboard ikke var gøy, valgte jeg brettet. Heldigvis klarte jeg meg ganske bra, så da var det gøy.

Jeg beundrer dem som ikke tar seg selv så høytidelig når det gjelder prestasjoner. Som sier "Dette kan jeg ikke i det hele tatt, så det er gøy!" Selverkjennelsen forteller meg at jeg nok fratar meg selv mange positive opplevelser når jeg så sjelden gjør noe jeg ikke kan, men i det enkelte tilfellet har jeg allikevel lett for å takke nei når utfordringen står foran meg. Jeg kan le av meg selv og tåler at andre ler av meg, men jeg trives bedre når jeg løper fortest enn når jeg løper saktere enn alle andre.

Et mål for meg selv i oppdragelsen av ungene mine, var at de skulle bli flinkere (uups, der kom det ordet igjen!) enn meg til å gjøre ting de ikke kan. Så langt ser det ut til at jeg ikke har lyktes med den eldste. Han har også vært en sånn unge som har fått til mye og som har vært vanskelig å motivere til det han ikke trodde han kunne. Heldigvis er mange av oss født med en tendens til å overvurdere egne ferdigheter når vi er små, så både han og jeg holdt ut med leseopplæring, fotballtreninger og synging i klasserommet lenge. Så lenge at vi faktisk ble gode lesere, greie fotballspillere, men sluttet å synge utenfor husets fire vegger. For de andre to barna er det for tidlig å konkludere med hvorvidt de blir sånne som hiver seg utpå alt og som ikke bryr seg om egne prestasjoner, men jeg er slett ikke sikker på at jeg når målet om at flinkhet ikke henger sammen med opplevd glede.

Brownies

Jeg dobler like godt min opprinnelige oppskrift, kaker blir borte som dugg for solen hjemme hos oss. Minstejenta elsker å være med når jeg baker og foreløpig kan hun fint sitte på benken. Hun fikk eget bakeutstyr til 5-årsdagen så nå er det ekstra stas med baking!

400 g kokesjokolade

100 g smør

4 egg

5 dl sukker

150 g hvetemel

1.5 ts vaniljesukker

1.5 ts bakepulver

(150 g hakkete valnøtter hvis du vil)

Smelt sjokolade og smør, enten over vannbad eller i mikrobølgeovn. Hvis du bruker mikro, er det lurt å ta bollen ut innimellom for å røre. Det har lett for å svi seg. Hvis du bruker vannbad, sikre at det ikke kommer vanndamp i sjokoladen. Da blir den grå. Pisk egg og sukker til eggedosis. Sikt i det tørre og bland forsiktig. Hvis du vil ha nøtter i, bland de med melet.Ha til slutt i sjokolade- og smørblandingen. Hos oss vil ikke ungene ha nøtter, så de dropper jeg. Ha i en smurt og strødd form, 30 x 40 cm Stekes midt i ovnen på 175 grader i 20-25 minutter. Heller for lite enn for mye! Skjæres i ruter når den er kald og drysses over med melis.

Oppskriften fikk jeg av en medstudent for noe som etter hvert har blitt ganske lenge siden. Jeg har brukt den mange ganger. Takk Anne!

Jentebursdag

Denne uka ble husets yngste fem år. Med hennes to eldre brødre, har jeg som bakemamma vært gjennom sjokoladekaker i mange versjoner. Sjørøverskip, tog, fotballbane, Star Wars-landskap med dødsstjerne, Lynet McQeen og racerbilkake. I fjor hadde den unge frøkna en nokså enkel toetasjes kake. I år var det Barbiebursdag og da måtte det jo være en barbiekake!

Jeg kjøpte masse bursdagsgreier fra en engelsk nettleverandør, deriblant en kakeform til Barbie. Det var billig, men fortolling i regi av Bring er ikke noe å rope hurra for! Etter ørti henvendelser, blant annet en som sa at man ikke kunne oppgi prisene i pund når detaljert faktura skulle sendes inn, kom pakken frem dagen før kaka skulle bakes. Holder det!

Selve kaka ble laget med den faste sjokoladekakeoppskriften min. Jeg fylte formen til Barbies kjole ca 2/3 full og lagde i tillegg en brødform som ble brukt til cake pops. Det er vanskelig å steke en så høy kake, jeg stekte min på litt lavere temperatur enn ellers (170 grader). Den måtte stå i 1 time og 15 minutter før den var ferdig.

Jeg delte bunnen i tre og hadde to lag med sjokoladekrem mellom før jeg dekket hele utsiden med et nokså tynt lag med den samme kremen. Kaka bør stå i kjøleskap en stund før den dekkes med kjole. Jeg brukte ferdig sukkerpasta, fant en pakke på Jernia med ferdig farget sukkerpasta i tre nyanser. Akkurat passe til vår Barbie!





Jeg pyntet først overkroppen til dukken, lagde et korsett og pyntet det med perler. Deretter lagde jeg "underskjørt" av to remser sukkerpasta før jeg kjevlet ut selve skjørtet. Det var litt klønete å få det passe tykt. Ville ikke ha det for tykt, men det gikk i stykker når det ble for tynt.











Barbie stod med hendene i været og håret surret opp i en strikk mens jeg gjorde meg ferdig med pynten. Jeg brukte spiselig lim og sukkerperler. Til slutt sprayet jeg på perlemorskimmer og lagde en bord med en ferdig glasur. Sistnevnte ville jeg nok droppet hvis jeg skulle gjort det på nytt og sprayen kom litt ujevnt på.

Sånn så hun ut da gjestene hadde angrepet skjørtet!










I tillegg lagde jeg altså cake pops. Smulet opp en drøy halvpart av kaka i brødformen og blandet med den samme sjokoladekremen. Lagde små kuler som ble satt kaldt før de ble dyppet i smeltet sjokolade og deretter i ulike former kakepynt.











Bursdagsjenta selv var fornøyd og da er mamma også fornøyd!

Miljøkampen er tapt

Her har jeg i min enfoldighet trodd at jeg minst er miljønøytral. OK, jeg flyr noen ganger i året og jeg kjører bil stort sett hver dag selv om det går tog samme vei. Ungene mine har altfor mye greier og vi kaster mat innimellom.

Vi er i hvert fall gode på sortering av søppel og har varmkompost i hagen for alt matavfall. Eldstegutten stønner og synes det stinker. Mannen har gått på kurs og har lært at det ikke skal lukte hvis man gjør det riktig. Konklusjonen er selvfølgelig at det er ungens nese som tar feil, komposteringen kan da ikke være gal.

Uansett er det en glede når jorda spres utover solsikkefrøene på våren og det gir ekstra glede når mange meter med solsikker stråler på sensommeren og vi vet at de lever av maten vi ellers ville kastet. Vi sorterer plast, glass, metall, papp og papir også. Veldig konsekvent faktisk. Såpass at det føles direkte rampete å være på ferie eller hyttetur og kaste alt i samme pose.

Denne helgen har jeg imidlertid fått hjelp til å forstå at ingenting av dette monner. Jeg har nemlig fått tre barn. Tre barn på to voksne, jeg har sørget for et bidrag til at jordens befolkning vokser. Jeg har produsert et menneske for mye som konsumerer, som reiser, som handler og kaster, som bruker og forbruker. Kanskje til og med et menneske som overforbruker.

Ofte synes jeg Thomas Hylland Eriksen overdriver, at han er stor i kjeften, at han er unyansert og bombastisk. Det er ikke mange nyanser i hans kronikk i denne ukens A-magasin heller, men det betyr jo ikke at han tar feil. Det er jo riktig at det er for mange mennesker på jorden. Det er sikkert riktig at befolkningsøkningen er for stor. Det er jo riktig at vi i den vestlige verden forbruker for mye, vi tærer for mye på jordens ressurser og vi forurenser for mye. Det er sikkert også riktig at mine tre unger er en større trussel for jorden totalt sett enn en fattig familie i Afrika eller Sør-Amerika. Ved å produsere et menneske i pluss har jeg altså overskredet min kvote.

Jeg har en barnløs søster da, det har mannen min også. Kanskje det hjelper? At totalt sett i den utvidete familie ikke har økt verdens befolkning? Vi har faktisk redusert den litt.

Mitt ønske om tre barn var selvfølgelig utelukkende egoistisk. Tidligere har jeg tenkt at rettferdiggjøre denne egoismen ved at jeg gir dem gode oppvekstvilkår, at vi ivaretar deres behov, at de skal vokse opp til å bli samfunnsnyttige. Men så hjelper altså ikke det helt. Det hjelper kanskje heller ikke at jeg motbeviser min biologkompis' hypotese om at mennesket er den eneste arten der de minst egnete får flest barn. "Survival of the unfittest".

Mitt eneste forsvar får være at jeg i hvert fall ikke har gjort alt det kronikken raljerer over. Jeg har ikke flydd inn en au pair fra Flippinene. Og hvis jeg skal følge argumentasjonsrekken, bør jeg ikke ønske meg mange barnebarn når den tiden kommer. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å stå for det. Jeg er vel dessverre slik som mange andre. Når behovet for egen tilfredsstillelse skal veies opp mot jordens beste, kan det hende at mine ønsker er egoistiske. Så får vi heller sortere søppel og skylle melkekartonger og håpe at det monner bittelitt.

Klassereise?

I helgen var vi ute og fløy. Jeg er gift med en som ofte er ute på vift. Jeg er i hvert fall gift med en som bruker SAS så ofte at det av og til kan omdannes til en reise som jeg også kan være med på. Denne gangen fikk vi billetter på 'Economy Extra' og jeg fikk virkelig se at det er forskjell på folk. Det var noen rader med businessplasser, én rad med economy extra og en hel haug med rader med vanlige economyplasser. Mine reiser utføres alltid baki der et sted, jeg har derfor aldri reflektert noe særlig over hvordan flyselskapene gjør forskjell på folk. Eller det har jeg vel, det stakk i den grønne delen av meg da vi fløy tur-retur Florida i sommer og så at noen hadde tilnærmet senger og god plass. Jeg hadde ikke noen luksusfølelse der jeg satt med den febervarme ungens hode i fanget i 10 timer og ikke kunne røre meg i det hele tatt.

Men altså, klassereisen i helgen. Det er underlig å se hvordan de på business får porselenskopper til kaffen når jeg får plast, hvordan de får servietter av stoff mens jeg får maten pakket i isopor, hvordan de får varm mat mens jeg får kjip og kald mat. Det som er enda underligere er at alle de andre, alle de som er som folk flest - de får ingen ting. Eller det er ikke sant, nå må jeg yte SAS rettferdighet. Alle får kaffe. Rett skal være rett. De kan til og med velge te hvis de foretrekker det.

Det er jo sånn på alle andre områder i det kommersielle markedet - man får det man betaler for. Mange penger gir mye luksus, lite penger gir lite luksus. Det er bare så forsvinnende få anledninger der det gjøres så åpenlyst. Når jeg kjøper en billig vin og en annen kjøper den dyreste vinen på spesialimportlisten, så får vi begge det vi betaler for. Vi gjør det bare hver for oss og nyter det sikkert begge to. Når jeg kjøper en litt dyrere jakke enn den billigste på HM, så får jeg sikkert en litt varmere jakke. Vi gleder oss sikkert imidlertid begge over den nye jakka.

Hos SAS settes det opp sånne papirlapper på seteryggene "Business class from this seat". Det kommer et pling over høyttaleren der passasjerene oppfordres til å stå i kø fra economy og bakover når de skal vente på tur på toalettet. Alle skal vite sin plass og alle skal få synlige bevis på hvilken plass de har. Servering, antallet smil, mengden oppmerksomhet og kvaliteten på serviset.

Kanskje er det min egalitære oppvekst som gjør at jeg rynker litt på nesen av opplegget? Jeg tror jeg får en liten følelse av hvordan det er å tilhøre et samfunn der kastene fortsatt eksisterer. Å hele tiden være den som skal være glad for kaffe og te, det er ganske nedverdigende egentlig. Hver eneste dag å måtte vente bak en viss strek for å ikke forstyrre de bedrestilte hvis jeg må vente i kø, hadde det vært noe for meg? Heldigvis er det ikke sånn i dagens Norge, selv om det er grunn til å frykte at de sosiale forskjellene øker etter hvert som velstanden er stigende og utdanningskravene skjerpes.

Utover flyreisene og litteraturen jeg har lest om kastesystemet, er det fra sosialpsykologipensum jeg kjenner virkningen av å lage klare skiller mellom folk. Den gangen da etiske kommitteer ikke fantes og da merkelappen 'forskning' unnskyldte det meste, da ble det gjennomført noen heftige studier av hvordan folk lekende lett tilpasser seg å være Overklasse. På 60-tallet fikk skoleelever erfare hvor raskt både medelever og lærere tilpasset seg at de blåøyde var de brunøyde totalt overlegne. I det samme tiåret ble studenter delt tilfeldig i en gruppe voktere og en gruppe fanger og skulle befolke et fengsel. Det tok kort tid før noen ble hundset og noen var hundsere.

Muligens hadde flyturen artet seg annerledes for meg hvis jeg var vant til tanken om at jeg er bedre enn noen andre, at jeg fortjener gratis mat mens andre skal takke for kaffe. Muligens ville jeg ikke skjemtes over å legge stoffservietten over fanget og kose meg med det varme måltidet mens bermen ventet på tur på toalettet langt vekke fra meg. Men nå som ting er som de er, konkluderer jeg med at jeg trives godt sammen med bermen. Bortsett fra hvis noen skulle tilbudt meg gratis plass i de gode setene som skal omgjøres til seng neste gang jeg skal fly langt. Da tror jeg at jeg takker pent og nyter følelsen!

Perfekt i Barcelona, bra i bilen og kjedelig på nattbordet

I helgen har jeg vært i Barcelona. Tur med mannen. Bare han og jeg, ungene var hjemme med mormor. Man skal vel ikke se bort i fra at de herlige omgivelsene gjorde noe med mitt humør og dermed også med bokopplevelsen. Når det så i tillegg var slik at handlingen faktisk utspiller seg i Barcelona og personer som nevnes i historien er Gaudi og Güell og stedene nevnes omtrent som på turistbussen vi tok rundt i byen, ja da blir det en herlig leseopplevelse! Å ha tid til å lese en bok ferdig på noen få dager er selvfølgelig også herlig.

Boka heter "Lukkede rom" og er skrevet av Care Santos. Handlingen spiller seg rundt en familie i Barcelona, over omtrent to hundre år. Det er en nåtidshistorie (jada, her også) og så hopper fortellingen frem og tilbake i fortiden. Akkurat det var snedig, for noen ganger visste jeg hva som kom til å skje etterpå mens jeg leste et avsnitt. Underholdende, levende, vakkert og kanskje også fort glemt. Anbefales uansett fordi den gir en god opplevelse der og da. Det skal man jammen ikke kimse av.
Terningkast: 4

"Udødelighetens eleksir" av Gabi Gleichmann er fortellingen til en jødisk familie i Europa fra 1100-tallet og frem til i dag. Den aldrende Ari er døende i Oslo rett før sekelskiftet. Han har ingen barn og med ham vil slekten Spinoza dø ut. Han ønsker derfor å skrive ned slektens historie for å unngå at slektshistorien hans dør ut med ham.

Slektens eldste sønner har fra sin far fått fortalt hemmeligheten om udødelighetens eliksir og plikter å holde den hemmelig for alle andre enn sin egen eldste sønn. I tillegg til denne hemmeligheten, nedarves en enorm nese og en plutselig og voldsom død.

Fortellingen gir en god historieundervisning, om Europa generelt og om jødenes situasjon spesielt. Boka er en murstein, som i lydbokformat innbefatter mer enn 20 meningsfulle timer i bilen. En venninne lurte på om jeg ikke blir utålmodig av lydbøker, det går jo så treigt. Joda, det gjør det, men det gir en helt annen leseropplevelse enn å pløye gjennom boka selv. Denne er vakkert skrevet, språklig spennende og har altså en spennende historie å fortelle.
Terningkast: 5


"Alene sammen" av Abraham Verghese er en internasjonal toppselger. Historien omhandler tvillingbrødrene Shiva og Marion som blir født på et misjonssykehus i Etiopia av en indisk nonne. Moren dør under fødselen og faren, en britisk sky lege, forsvinner rett etterpå. Barna vokser opp blant de andre legene på sykehuset mens samfunnsendringene raser i Etiopia og revolusjonen truer.

Guttene deler det meste, etter hvert også forelskelsen i den samme jenta. Dette splitter de to guttene og Marion ender med å flykte til New York. Omstendighetene vil det slik at han trenger hjelp og må ty til de to i verden som har sviktet ham grovest - faren og broren.

Jeg tror dette er en bra bok. Språket er bra, historien burde fenge. Det er spennende å lære noe om Afrika og om misjoneringens effekt og plass. Allikevel kjedet boka meg. Jeg begynte på den i høstferien og er ferdig først nå. Fem uker på en bok er ikke et kvalitetsstempel. Kanskje sier det noe om min hverdag de siste ukene, kanskje ville det vært annerledes hvis jeg hadde hatt tid til å lese mer. Allikevel må jeg altså si at den kjedet meg og at jeg ikke skjønner hvorfor så mange har kjøpt den. Terningkast: 3

Matbevisst eller jålete?

For noen uker siden leste jeg om en mat- og vinekspert som ikke lenger ble invitert hjem på besøk til vennene sine. Forklaringen var nok såre enkel - han hadde i lengre tid tatt med seg egen mat og egen vin når han kom på besøk. Det han fikk servert borte var nemlig ikke bra nok. "Nå inviteres jeg ikke lenger bort og det synes jeg egentlig er bra", sa han. Det er jo forsåvidt en ærlig sak. Både det å mene at ingen andre er like gode som ham. Og det å si takk, men nei takk, hvis det vi serverer ikke er godt nok, så trenger du ikke komme. Det som er mest fremmed for meg, er hvordan eksperten fremstiller dette som helt sosialt akseptabelt.

Mannen min protesterer når jeg omtaler oss som middelaldrende. Jeg lurer på når man er middelaldrende, hvis det ikke er midt i livet. Og jeg lurer på om jeg ikke må tenke at jeg er sånn omtrent midt i livet når jeg er nærmere 45 enn 40. Men altså, det kan hende jeg rett og slett er middeladrende, gammel og sur når jeg reagerer på historien om å ta med seg sin egen mat på besøk. Jeg vil kalle det uhøflig og sosialt inkompetent. For meg har besøket hos venner og av venner, et annet innhold enn kun en gastronomisk perfekt opplevelse. Dessuten tenker jeg at det er snobbete, nedlatende og lite ivaretakende å understreke at jeg er bedre enn deg. Vi har av og til en liten familiegjest på besøk her, faren er kokk på en anerkjent restaurant. Ungen skjønner, og jeg skjønner, at faren er bedre til å lage mat enn meg. Allikevel skjønner vi begge at anledningen til å poengtere det er over. Da han var fire år, var det sosialt greit å understreke det, nå er det ikke like greit lenger. Det skjønner han og det skjønner jeg. Det skjønner ikke mateksperten som var intervjuet og det skjønner ikke jeg.

Men samtidig så skjønner jeg det litt. Vi lever i en tid og i et samfunn der mat ikke hovedsakelig er ernæring. Vi lever med at en mengde eksperter, både utdannete og selvutnevnte, problematiserer "alt" vi spiser. I følge en lege som ga forelesninger under studietiden, ble man autistisk av å drikke melk. I disse dager er svært mange opptatt av karbohydrater. Jeg er så langt forskånet fra gjester som forventer lavkarboservering, men skjønner at det kommer før eller senere. Det må innrømmes at det påkaller minst lettere irritasjon når jeg i butikken opplever at de ikke har smør. Når så mange skal livnære seg hovedsakelig av produkter langt oppe i næringskjeden, så blir det for lite av dem. En ting er jo at jeg kan leve med margarin. Eller som nå, med fransk smør produsert etter norsk oppskrift. En annen ting er at alt dette fettet, alt kjøttet, det skal jo produseres av noe. Jeg er ikke skadelidende, men lurer på hvordan det er med dem som fra før har for lite? Når så mange kornprodukter må brukes for fø opp kyr og griser å forhindre at feite vestlige innbyggere skal bli tynnere, så blir de kanskje veldig tynne de som fra før ikke hadde nok?

Og så er det fokuset på e-stoffer, på kortreist mat, på enkel mat, på riktig mat, på balansert mat og på økologisk mat. På mat som skal sørge at vi ikke får kreft, at ungene ikke får ADHD, at psykiske lidelser ikke oppstår. At vi blir slanke, vellykkete og friske. Jeg mener ikke at det er galt og jeg tenker at det er viktig å være bevisst på hva som er sunt og hva et godt kosthold innebærer. Allikevel kan jeg ikke dy meg for å tenke at det grenser tett opptil snobberi. For noen vipper det godt over også.

Jeg er selv glad i mat, jeg legger selv ut oppskrifter på bloggen. Jeg legger selv ut bilder av de vellykkete kakene og dropper å nevne fiskepinnene. Jeg kan selv servere Grandiosa, men forteller utad om pizzaen med bøffelmozzarella og parmaskinke. Jeg bruker selv tid på å tenke gjennom hva som skal serveres når gjestene kommer og er ikke fornøyd med halvfabrikata. Jeg rynket selv på nesa da mannen i den første gjestemiddagen jeg var på hos ham, ville servere ferdig karamellpuddig fra Tine. Jeg står dermed i fare for å bli veldig kald her i glasshuset mitt. Jeg lurer allikevel på om vi står i fare for å bli noen skikkelige matsnobber som bruker mat som konkurransearena. Jeg lurer på hvor matgleden blir av i strømmen av samtaler om karbohydrater, fett, e-stoffer og om riktig balansering av syre og sødme i måltidet.