Miljøkampen er tapt

Her har jeg i min enfoldighet trodd at jeg minst er miljønøytral. OK, jeg flyr noen ganger i året og jeg kjører bil stort sett hver dag selv om det går tog samme vei. Ungene mine har altfor mye greier og vi kaster mat innimellom.

Vi er i hvert fall gode på sortering av søppel og har varmkompost i hagen for alt matavfall. Eldstegutten stønner og synes det stinker. Mannen har gått på kurs og har lært at det ikke skal lukte hvis man gjør det riktig. Konklusjonen er selvfølgelig at det er ungens nese som tar feil, komposteringen kan da ikke være gal.

Uansett er det en glede når jorda spres utover solsikkefrøene på våren og det gir ekstra glede når mange meter med solsikker stråler på sensommeren og vi vet at de lever av maten vi ellers ville kastet. Vi sorterer plast, glass, metall, papp og papir også. Veldig konsekvent faktisk. Såpass at det føles direkte rampete å være på ferie eller hyttetur og kaste alt i samme pose.

Denne helgen har jeg imidlertid fått hjelp til å forstå at ingenting av dette monner. Jeg har nemlig fått tre barn. Tre barn på to voksne, jeg har sørget for et bidrag til at jordens befolkning vokser. Jeg har produsert et menneske for mye som konsumerer, som reiser, som handler og kaster, som bruker og forbruker. Kanskje til og med et menneske som overforbruker.

Ofte synes jeg Thomas Hylland Eriksen overdriver, at han er stor i kjeften, at han er unyansert og bombastisk. Det er ikke mange nyanser i hans kronikk i denne ukens A-magasin heller, men det betyr jo ikke at han tar feil. Det er jo riktig at det er for mange mennesker på jorden. Det er sikkert riktig at befolkningsøkningen er for stor. Det er jo riktig at vi i den vestlige verden forbruker for mye, vi tærer for mye på jordens ressurser og vi forurenser for mye. Det er sikkert også riktig at mine tre unger er en større trussel for jorden totalt sett enn en fattig familie i Afrika eller Sør-Amerika. Ved å produsere et menneske i pluss har jeg altså overskredet min kvote.

Jeg har en barnløs søster da, det har mannen min også. Kanskje det hjelper? At totalt sett i den utvidete familie ikke har økt verdens befolkning? Vi har faktisk redusert den litt.

Mitt ønske om tre barn var selvfølgelig utelukkende egoistisk. Tidligere har jeg tenkt at rettferdiggjøre denne egoismen ved at jeg gir dem gode oppvekstvilkår, at vi ivaretar deres behov, at de skal vokse opp til å bli samfunnsnyttige. Men så hjelper altså ikke det helt. Det hjelper kanskje heller ikke at jeg motbeviser min biologkompis' hypotese om at mennesket er den eneste arten der de minst egnete får flest barn. "Survival of the unfittest".

Mitt eneste forsvar får være at jeg i hvert fall ikke har gjort alt det kronikken raljerer over. Jeg har ikke flydd inn en au pair fra Flippinene. Og hvis jeg skal følge argumentasjonsrekken, bør jeg ikke ønske meg mange barnebarn når den tiden kommer. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å stå for det. Jeg er vel dessverre slik som mange andre. Når behovet for egen tilfredsstillelse skal veies opp mot jordens beste, kan det hende at mine ønsker er egoistiske. Så får vi heller sortere søppel og skylle melkekartonger og håpe at det monner bittelitt.