Jeg er en nokså flink pike. En sånn som gikk stille i dørene hjemme. En sånn som klarte meg bra på skolen. En sånn som smilte til alle de gamle damene. En sånn som var ganske god på fotballbanen. En sånn som voldet foreldrene mine få bekymringer. En sånn som hadde venner, men ikke en sånn som var av de kuleste.
Den henger vel med meg, flinkheten. Jeg tok en utdannelse. Jeg sitter her i huset som er mer enn romslig nok. Jeg har tre fine barn, en herlig mann, en jobb jeg trives med og som jeg behersker. Jeg baker kaker til ungene, jeg trener når jeg har tid, jeg har gode venner og har det godt i livet mitt.
Man kan vel si at jeg er flink til å være flink, men jeg er ikke så flink til å ikke være flink. Jeg har nok en del ganger i livet mitt sagt nei takk til en utfordring hvis jeg var i tvil om jeg ville beherske det som ble satt frem for meg. Hvis jeg tror jeg ikke vil være god, har jeg lett for å tenke at det ikke er gøy. I voksen alder har det kun vært det å være nyforelsket som har tvunget meg ut av komfortsonen min. Da jeg måtte velge mellom å være sammen med kjæresten for å feire nyttår og det å tenke at snowboard ikke var gøy, valgte jeg brettet. Heldigvis klarte jeg meg ganske bra, så da var det gøy.
Jeg beundrer dem som ikke tar seg selv så høytidelig når det gjelder prestasjoner. Som sier "Dette kan jeg ikke i det hele tatt, så det er gøy!" Selverkjennelsen forteller meg at jeg nok fratar meg selv mange positive opplevelser når jeg så sjelden gjør noe jeg ikke kan, men i det enkelte tilfellet har jeg allikevel lett for å takke nei når utfordringen står foran meg. Jeg kan le av meg selv og tåler at andre ler av meg, men jeg trives bedre når jeg løper fortest enn når jeg løper saktere enn alle andre.
Et mål for meg selv i oppdragelsen av ungene mine, var at de skulle bli flinkere (uups, der kom det ordet igjen!) enn meg til å gjøre ting de ikke kan. Så langt ser det ut til at jeg ikke har lyktes med den eldste. Han har også vært en sånn unge som har fått til mye og som har vært vanskelig å motivere til det han ikke trodde han kunne. Heldigvis er mange av oss født med en tendens til å overvurdere egne ferdigheter når vi er små, så både han og jeg holdt ut med leseopplæring, fotballtreninger og synging i klasserommet lenge. Så lenge at vi faktisk ble gode lesere, greie fotballspillere, men sluttet å synge utenfor husets fire vegger. For de andre to barna er det for tidlig å konkludere med hvorvidt de blir sånne som hiver seg utpå alt og som ikke bryr seg om egne prestasjoner, men jeg er slett ikke sikker på at jeg når målet om at flinkhet ikke henger sammen med opplevd glede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar