Klassereise?

I helgen var vi ute og fløy. Jeg er gift med en som ofte er ute på vift. Jeg er i hvert fall gift med en som bruker SAS så ofte at det av og til kan omdannes til en reise som jeg også kan være med på. Denne gangen fikk vi billetter på 'Economy Extra' og jeg fikk virkelig se at det er forskjell på folk. Det var noen rader med businessplasser, én rad med economy extra og en hel haug med rader med vanlige economyplasser. Mine reiser utføres alltid baki der et sted, jeg har derfor aldri reflektert noe særlig over hvordan flyselskapene gjør forskjell på folk. Eller det har jeg vel, det stakk i den grønne delen av meg da vi fløy tur-retur Florida i sommer og så at noen hadde tilnærmet senger og god plass. Jeg hadde ikke noen luksusfølelse der jeg satt med den febervarme ungens hode i fanget i 10 timer og ikke kunne røre meg i det hele tatt.

Men altså, klassereisen i helgen. Det er underlig å se hvordan de på business får porselenskopper til kaffen når jeg får plast, hvordan de får servietter av stoff mens jeg får maten pakket i isopor, hvordan de får varm mat mens jeg får kjip og kald mat. Det som er enda underligere er at alle de andre, alle de som er som folk flest - de får ingen ting. Eller det er ikke sant, nå må jeg yte SAS rettferdighet. Alle får kaffe. Rett skal være rett. De kan til og med velge te hvis de foretrekker det.

Det er jo sånn på alle andre områder i det kommersielle markedet - man får det man betaler for. Mange penger gir mye luksus, lite penger gir lite luksus. Det er bare så forsvinnende få anledninger der det gjøres så åpenlyst. Når jeg kjøper en billig vin og en annen kjøper den dyreste vinen på spesialimportlisten, så får vi begge det vi betaler for. Vi gjør det bare hver for oss og nyter det sikkert begge to. Når jeg kjøper en litt dyrere jakke enn den billigste på HM, så får jeg sikkert en litt varmere jakke. Vi gleder oss sikkert imidlertid begge over den nye jakka.

Hos SAS settes det opp sånne papirlapper på seteryggene "Business class from this seat". Det kommer et pling over høyttaleren der passasjerene oppfordres til å stå i kø fra economy og bakover når de skal vente på tur på toalettet. Alle skal vite sin plass og alle skal få synlige bevis på hvilken plass de har. Servering, antallet smil, mengden oppmerksomhet og kvaliteten på serviset.

Kanskje er det min egalitære oppvekst som gjør at jeg rynker litt på nesen av opplegget? Jeg tror jeg får en liten følelse av hvordan det er å tilhøre et samfunn der kastene fortsatt eksisterer. Å hele tiden være den som skal være glad for kaffe og te, det er ganske nedverdigende egentlig. Hver eneste dag å måtte vente bak en viss strek for å ikke forstyrre de bedrestilte hvis jeg må vente i kø, hadde det vært noe for meg? Heldigvis er det ikke sånn i dagens Norge, selv om det er grunn til å frykte at de sosiale forskjellene øker etter hvert som velstanden er stigende og utdanningskravene skjerpes.

Utover flyreisene og litteraturen jeg har lest om kastesystemet, er det fra sosialpsykologipensum jeg kjenner virkningen av å lage klare skiller mellom folk. Den gangen da etiske kommitteer ikke fantes og da merkelappen 'forskning' unnskyldte det meste, da ble det gjennomført noen heftige studier av hvordan folk lekende lett tilpasser seg å være Overklasse. På 60-tallet fikk skoleelever erfare hvor raskt både medelever og lærere tilpasset seg at de blåøyde var de brunøyde totalt overlegne. I det samme tiåret ble studenter delt tilfeldig i en gruppe voktere og en gruppe fanger og skulle befolke et fengsel. Det tok kort tid før noen ble hundset og noen var hundsere.

Muligens hadde flyturen artet seg annerledes for meg hvis jeg var vant til tanken om at jeg er bedre enn noen andre, at jeg fortjener gratis mat mens andre skal takke for kaffe. Muligens ville jeg ikke skjemtes over å legge stoffservietten over fanget og kose meg med det varme måltidet mens bermen ventet på tur på toalettet langt vekke fra meg. Men nå som ting er som de er, konkluderer jeg med at jeg trives godt sammen med bermen. Bortsett fra hvis noen skulle tilbudt meg gratis plass i de gode setene som skal omgjøres til seng neste gang jeg skal fly langt. Da tror jeg at jeg takker pent og nyter følelsen!