På ære og samvittighet

Gjennom jobb har jeg en del ganger vitnet i fylkesnemda for sosiale saker. Det er ikke helt en rettssak, men nesten. Som vitne blir jeg pålagt å snakke sant og å også opplyse om det jeg ikke blir spurt om dersom jeg oppfatter det som vesentlig for behandling av saken. Før utspørringen starter gjentar jeg etter fylkesnemdsleder "Det lover jeg, på ære og samvittighet". Ikke noe tull med andre ord. Jeg har riktignok fått kjeft en gang fordi jeg ikke var villig til å love mer enn jeg var sikker på at kunne innfris, så det er ikke sikkert det er meningen at samvittigheten skal vare så langt eller at æren skal være fullstendig.

Som mamma tenker jeg at en av de viktigste tingene jeg kan lære ungene mine, er at de er ærlige og samvittighetsfulle. Jeg vil at deres ære skal handle om å oppføre seg ordentlig, at de ikke skal lyve og at de skal få dårlig samvittighet hvis de gjør noe de ikke burde.

Her om dagen tenkte jeg at vi har lykkes. Midtimellomgutten ble helt stille rett etter middag. Stille er han riktignok ofte rett etter middag, men da stirrer han på TVen. Denne dagen stirret han rett ut i lufta. Jeg spurte om han hadde det greit, han sa at det hadde han. Storebroren spurte hva han tenkte på, han svarte at han ikke ville fortelle om det. Et lite kvarter etterpå brast han i gråt. Hikstende fortalte han at de hadde vært på biblioteket med SFO og han hadde mistet en tung bok i gulvet. En side hadde falt ut og han var blitt så redd for å få kjeft at han bare satte siden inn igjen i boka og satte hele boka tilbake i hylla. Uten å si noe til noen voksne. Igjen fordi han var redd for å få kjeft. Så nådde altså den dårlige samvittigheten ham etterpå. Vel ute av situasjonen ble han overveldet av samvittighet og redsel. Han var så lei seg og lurte på hvordan vi kunne ordne opp i det han ikke burde gjort. Ja, så da vet vi det. Han vet forskjell på rett og galt og han blir lei seg når han har gjort det som ikke var rett. Så får vi bare stole på at forseelse og samvittighetsnag blir litt bedre avstemt etter hvert. Vi tre i heimen som er eldre enn ham klarte i hvert fall ikke å ta ham 100% på alvor.

Eldstemann har alltid fremstått som en ærlig fyr. Den gutten kan jeg stole på, har jeg tenkt mer enn én gang. Men så kommer det for en dag at han har et like relativt forhold til sannhet og løgn som de fleste andre. Kanskje kan jeg tenke at det er samvittigheten som utløser innrømmelsene, men jeg tror det er like mye det at han synes det er litt gøy å fortelle meg hvor lettlurte vi har vært. I de årene han var enebarn, pleide han å bli tilbud barne-TV og en skål med kjeks på morgenen på fridager. Vinn-vinn. Han fikk se TV og spise noe godt, jeg fikk sove litt lenger. På et eller annet tidspunkt fikk jeg det for meg at det var en usunn måte å starte dagen på. Så da gjorde vi om på rutinene. Det ble like mye vinn for meg og litt mindre for ham. I tillegg til skålen med kjeks fikk han en brødskive og avtalen var at den skulle spises før han spiste kjeksen. Om det var fordi jeg ville at han skulle være sunn eller fordi den andre voksne i familien var opptatt av "ordentlig mat" skal være usagt. Uansett var jeg veldig imponert over 4-åringen som aldri lot det ligge igjen noe brødskive på tallerkenen og som gjorde som han fikk beskjed om. Han var minst 12 før han innrømte at noen ganger kastet han den brødskiva og sa han hadde spist den. Så mye for ære og samvittighet liksom.

Willy Brandt skal angivelig ha sagt at all løgn dypest sett er en nødløgn, men at graden av nød varierer. Det er vel sånn det er. Ære og samvittighet varierer det også. Jeg liker dårlig når en nydelig ser meg inn i øynene og sier "Det var ikke jeg som gjorde det". Det har de lært mine tre, så nå sier de stort sett "Det var ikke jeg som fant på det". Det hjelper litt, i hvert fall hvis samvittigheten tåler det. Da har de æren i behold også. I det virkelige liv slipper vi (i motsetning til i fylkesnemda) dessuten som regel unna med å holde munn om en del så lenge vi ikke blir spurt. Akkurat som eldstemann gang på gang slapp unna med at brødskiva ikke var spist opp. Vi spurte jo ikke...

Hvor sprø kan man egentlig være?

Jeg har hørt "Flink pike" av Gillian Flynn i bilen. Har egentlig en krimpause, men dette var en bra bok å bryte avtalen med meg selv for.

Nick og Amy er det tilsynelatende vellykkete paret. Pene, forelskete, rike og populære. Så mister Nick jobben og moren hans blir alvorlig syk. Dette fører til at de forlater New York og reiser hjem til hans hjemby og livet begynner å by på langt større motgang.

På deres femte bryllupsdag forsvinner Amy og en rekke indisier fører til at Nick raskt blir mistenkt for å ha drept henne. Fortellingen formidles vekselsvis av ham og henne og jeg ble et godt stykke ut i boka vippet frem og tilbake i hva jeg skulle tro. Hvem var troverdig? Hvem var helt sprø?

En veldig bra bok! Et godt dypdykk inn i minst et forkvaklet sinn og en god illustrasjon av hvordan vi former skjebnen til dem vi lever tett sammen med. På godt og ondt. Terningkast: 5

Mandelbunn med vaniljekrem og masse bær

Jeg vet at man egentlig skal lage Pavlova, at det er det store for tiden. Jeg synes det er bedre med en mandelbunn enn marengs. Så da blir det sånn hos oss. Bunnen er laget på enkelt vis, med en sånn pose som man bruker til fyll i kringler eller fyrstekake





Mandelbunn
4 egg
1.5 dl sukker
1.5 dl hvetemel
2 ts bakepulver
1 pose makronfyll

Pisk egg og sukker til tykk eggedosis. Bland alt det tørre og tilsett det forsiktig i eggedosisen. Stekes ved 180 grader i ca 30 min

Vaniljekrem
1 vaniljestang
5 dl helmelk
5 eggeplommer
1 dl sukker
2 ss maisenna
2 dl kremfløte

Del vaniljestangen på langs og skrap ut frøene. Ha frø og stang i en kjele med melk og kok opp. Pisk godt så vaniljefrøene ikke klumper seg. Pisk eggeplommene med sukker og maisenna i en bolle som tåler kokende vann. Fjern vaniljestangen fra melken. Hell det over eggeblandingen og pisk kraftig. Ha det tilbake i kjelen og varm forsiktig opp. Pisk hele tiden. Hell blandingen gjennom en sikt og la den avkjøle seg. Pisk kremfløten stiv og vend det inn. 

Legg mandelbunnen på et fat og fordel vaniljekremen oppå. Ha på masse bær!

Jo visst gjör det ondt...

Jo visst gjør det vondt når de gråter, de aller viktigste menneskene i mitt liv. Disse nokså små som jeg med fornuften skjønner at skal herdes. Disse aller fineste som jeg i hver enkelt situasjon gjerne skulle skjermes fra alt som er blittelitt vondt.

Jo visst gjør det vondt når hun gråter fordi ingen vil leke med henne. Jo visst gjør det vondt når hun tror at ingen liker henne. Jo visst er det vanskelig å holde igjen geskjeftigheten og la være å styre hvem hun leker med og hvor hun er. Jo visst er det vanskelig å ikke vifte med pekefingeren og ta frem brølestemmen når noen har sagt at hun er dum eller at sykkelen hennes er stygg.

Jo visst gjør det vondt når han som ikke er så sporty helst ville vært hjemme foran TVen og jeg minner om at lojaliteten til laget er viktig. Jo visst har han rett når han sier at han har jo egentlig aldri sagt at han vil spille fotball. Jo visst hadde det vært enklere å si at han kan være hjemme. Jo visst er det vanskelig å sende ham gråtende ut på banen igjen med skrubbsår på kneet når han aller helst vil dra hjem med det samme. Jo visst vet jeg at jeg nok gjør rett i å sørge for at han deltar der de andre deltar, men det er jammen ikke lett å holde fast i det store bildet når det lille utsnittet er nokså grått og lite lystbetont.

Jo visst er det vondt når tenåringen helt klart har det vondt og ikke ønsker å snakke med mamma om det. Jo visst blir jeg lei meg når han så tydelig markerer at noe må han takle selv. Jo visst er det vanskelig å holde seg selv i skinnet og vente på at han ordner opp selv.

Jo visst skjønner jeg med fornuften at de trenger den motgangen. Jo visst skjønner jeg at de tross alt har så mange faktorer som beskytter dem, som gjør dem rustet til å tåle motbakkene. Jo visst skjønner jeg at de skal trille ned hele bakken og være nødt til å begynne på den på nytt noen ganger. Jo visst skjønner jeg at jeg ikke hjelper dem noe ved å vise dem omveien eller ved å kjøpe en rullestol og trille dem opp. Jo visst skjønner jeg at rulletrappa ikke er den lure måten å forsere kneika på. Jo visst skjønner jeg at trinnene blir feilproposjonerte i rulletrappa hvis man må klatre dem opp etter strømbrudd. Jo visst skjønner jeg at min jobb som mamma er å innimellom legge armene i kors og å lime igjen munnen. Jo visst skjønner jeg det. Men jo visst gjør det vondt og jo visst er det vanskelig...

"På øya" - en OK bok

"Jeg var tretti år gammel da sjøflyet som T.J. Callahan og jeg reiste med, styrtlandet i Det Indiske hav. T.J var seksten år og hadde Hodgkins sykdom, og han hadde vært symptomfri i tre måneder. Piloten, som het Mick, døde før vi traff vannet" 

Sånn begynner boka "På øya" av Tracy Garvis Graves og det var nok til å fenge min interesse. Ikke så ofte lenger at jeg leser ut en bok på et døgn, men det gjorde jeg altså med denne. Forfatteren prøvde å få boka utgitt på flere forlag uten å lykkes og endte med å gi den ut selv. Helt uten en markedsføringsstrategi og et stort selskap i ryggen, har boka endt opp som en internasjonal bestselger.

Anna og T.J er på vei til Maldivene, hun skal være læreren hans som sørger for at han i løpet av sommerferien tar igjen den skolegangen han mistet mens han var kreftsyk. I stedet styrter altså flyet deres og de kommer seg i land på en øde øy. Boka er lettlest og underholdende. Synes særlig beskrivelsene av hvordan de overlever den første tiden er spennende. Ved å veksle mellom hans og hennes fortellerstemmer kommer det også godt frem hvordan deres relasjon utvikler seg over tid. Synes kanskje siste halvdel er "kjappere" og mindre engasjerende enn den første, men helt klart en lesverdig bok.

Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan moren din tar det?

I det siste har jeg lagt ekstra merke til at vi foreldre jammen lever for ungene våre. Vi lever med dem og for dem. Vi bekymrer oss for dem i forkant av endringer og i etterkant av endringer. Vi gråter med dem når motgangen kommer og vi ønsker å beskytte dem mot alle nederlag, alle vonde endringer, vi ønsker å sørge for at de alltid er i den perfekte gruppa, på det beste laget og at alle de ønsker å være venner med, vil være venner med dem.

Minstejenta er klar for skole til høsten. Hun er superklar. Jeg er superklar og det er nok de andre foreldrene rundt oss også. Noen bekymrer seg nok mer enn andre, jeg vet godt hvordan det er å være mamma til det barnet som kanskje ikke er helt klar, i hvert fall at man som mor kan tvile på om overgangen kommer til å gå bra. Det er imidlertid én bekymring vi voksne har stått for i langt større grad enn ungene. Hvilken gruppe kommer mitt barn i? Får hun gå sammen med bestevenninnen? Hvor mange av de andre barna fra barnehagen kommer i hennes gruppe? Tenk hvis hun ikke kommer sammen med den ene og tenk hvis hun kommer sammen med den andre! Og så kommer gruppene da, og ingen kommer naturlig nok i akkurat den gruppa mamma hadde tenkt seg. Vi mødrene sendte SMSer, vi analyserte når vi traff hverandre, vi mente og veide fordeler og ulemper. Ungene bare registrerte hvem de skulle gå sammen med og konstaterte at de møter jo alle på SFO uansett. Enkelt og ukomplisert.

Størstegutten er i en periode der det slås fast en gang for alle at drømmen om å bli fotballproff ikke kommer til å innfridd. Heldigvis har han mange andre bein å stå på, men jeg må nok innse at den vingården i Italia han skulle kjøpe til meg, ikke kommer til å bli betalt av Liverpool FC. Sånn det er pr i dag, er han ikke engang god nok til fast plass på førstelaget. Og det tar han så fint. Fotball er fortsatt gøy, han strekker seg etter å bli bedre og gutta på laget er kompisene hans. Det er de relativt uavhengig av hvem av dem som spilte hele kampen i går og hvem som fikk fem minutter på banen. De er derimot ikke alle foreldre som tar nederlaget med like stor ro. Når foreldre må kjefte på treneren fordi poden ikke får like mye spilletid som han skulle ønske han fikk, når mødre får tårer i øynene fordi barnet møter motgang, da tenker jeg nok at vi lever for mye for ungene våre. Vi lever for mye med dem her og nå og klarer ikke å skille. Vi klarer ikke å skape et større bilde. Vi klarer ikke å vise at fotball er gøy selv om det ikke finansierer Ferrarier eller vingårder. Vi klarer ikke å formidle på en troverdig måte at du vil bli bedre med trening.

Æsj, det er klart det hadde vært deilig å være allmektig. Det er klart det ville vært godt hvis jeg kunne styre all sosial omgang ungene mine har. Det er klart det ville vært supert hvis jeg kunne sørget for at ambisjoner og ferdigheter stod i samsvar med hverandre hele tiden. Aller helst skulle begge variabler ligget nokså høyt selvfølgelig.

Æsj, det er klart det er vondt når de gråter fordi de ble avvist av bestevennen. Det er klart det er lett å kjenne på smerten når den ene sturer fordi noen har sagt han er dårlig. Det er klart jeg føler med dem når motgangen rammer. Det er imidlertid like klart at jeg hjelper dem best ved å løfte blikket. På samme måte som jeg engang bestemte at nå skulle de sove hele natta, må jeg bestemme meg for at jeg ikke kan leve livet for dem. Jeg må motivere til fortsatt innsats selv om resultatene ikke kommer. Jeg vet jo det, men jammen er det vanskelig!

Kunsten å høre hjerteslag - en vakker bok!

"Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra et hjerteslag til et annet".

I "Kunsten å høre hjerteslag" av Jan-Philipp Sendler kommer omslaget etter at hun har reist til Burma for å finne ut hva som skjedde med faren. Fra å være trygg familiefar og anerkjent advokat i New York og til plutselig en dag å forsvinne, er det et stort sprang. Han etterlot seg ingen spor, men fire år etter fant familien hans et kjærlighetsbrev han skrev til en kvinne i Burma og Julia reiser altså til Rangoon for å finne ut hva som skjedde med faren.

Boka krever en del ettertenksomhet, den er ikke så krevende språklig, men innholdsmessig krevde den i hvert fall en del av meg. En virkelig vakker bok som viser at kjærlighet er krevende og at livet ikke alltid blir som man ønsker seg. Allikevel kan livet bli veldig bra.

Boka er solgt til over 20 land og blitt en internasjonal bestselger. Det er det veldig lett å forstå!

The American Dream?

For et par uker siden ble jeg ferdig med "Usynlig" av Paul Auster som lydbok i bilen. Fikk meg et par kjøreturer til de sørlige delene av Hedmark, den litt ubehagelige stemningen i boka stod i skarp kontrast til vakker norsk innlandsnatur. Boka er lest av Finn Schau, en behagelig stemme å høre på!

Adam er en 20-årig litteraturstudent som på fest treffer et besnærende fransk par. Han trekkes mot kvinnen og kanskje enda mer mot mannen. Rudolf Born tilbyr seg å utgi et litterært tidsskrift med Adam som redaktør, et tilbud som virker for godt til å være sant og så godt at det ikke er mulig å takke nei.

Det viser seg også vanskelig å takke nei til den tjue år eldre kvinnen da hun tilbyr nærhet og Adam vikles inn i et drama han ikke er voksen nok til å takle. I ettertid må Adam også finne ut av sine forhold til kvinner generelt og til søsteren spesielt.

En veldig bra bok som beskriver både drap og ulovlige seksuelle forhold på en måte som er opprørende og samtidig engasjerende. Paul Auster er et nytt bekjentskap for meg, men det blir ikke siste bok jeg leser av ham!

Sjokoladehjerte

Første rapport fra gårsdagens kakefest. Det mørke sjokoladehjertet passer nok best for voksne, sjokoladesmaken er nokså sterk og mørk.


Kakebunn
300 g smør
3 dl sukker
2/3 dl flytende honning
6 ss kakao
2 1/2 dl hvetemel
2 ts vaniljesukker
1 ts bakepulver
3 egg

Smelt smøret, tilsett sukker og honning. Bland det tørre. Visp eggene lett sammen og tilsett det tørre før det blandes med smør/sukker. Jeg helte røren i min hjerteform, men det går selvfølgelig fint også med en rund form, tipper 24 cm er passe. Stekes ved 180 grader i 30-35 minutter. 

Sjokoladekrem
1 beger fløte
2 pl kokesjokolade

Varm opp ca halvparten av fløten, ta den av varmen. Brekk sjokoladen i biter og smelt den i fløten. Bland med resten av fløten og sett det kaldt i kjøleskapet. Vispes til krem når det er helt kaldt. 

Jeg delte kaka i to og hadde sjokoladekrem inni før jeg dekket hele kaka med krem. Settes kaldt i noen timer eller natten over. Smelt ca 50 g kokesjokolade i en sprøytepose i mikrobølgeovnen. Pynt kaka med kruseduller etter egen fantasi og ha på noen perler hvis du vil.