I det siste har jeg lagt ekstra merke til at vi foreldre jammen lever for ungene våre. Vi lever med dem og for dem. Vi bekymrer oss for dem i forkant av endringer og i etterkant av endringer. Vi gråter med dem når motgangen kommer og vi ønsker å beskytte dem mot alle nederlag, alle vonde endringer, vi ønsker å sørge for at de alltid er i den perfekte gruppa, på det beste laget og at alle de ønsker å være venner med, vil være venner med dem.
Minstejenta er klar for skole til høsten. Hun er superklar. Jeg er superklar og det er nok de andre foreldrene rundt oss også. Noen bekymrer seg nok mer enn andre, jeg vet godt hvordan det er å være mamma til det barnet som kanskje ikke er helt klar, i hvert fall at man som mor kan tvile på om overgangen kommer til å gå bra. Det er imidlertid én bekymring vi voksne har stått for i langt større grad enn ungene. Hvilken gruppe kommer mitt barn i? Får hun gå sammen med bestevenninnen? Hvor mange av de andre barna fra barnehagen kommer i hennes gruppe? Tenk hvis hun ikke kommer sammen med den ene og tenk hvis hun kommer sammen med den andre! Og så kommer gruppene da, og ingen kommer naturlig nok i akkurat den gruppa mamma hadde tenkt seg. Vi mødrene sendte SMSer, vi analyserte når vi traff hverandre, vi mente og veide fordeler og ulemper. Ungene bare registrerte hvem de skulle gå sammen med og konstaterte at de møter jo alle på SFO uansett. Enkelt og ukomplisert.
Størstegutten er i en periode der det slås fast en gang for alle at drømmen om å bli fotballproff ikke kommer til å innfridd. Heldigvis har han mange andre bein å stå på, men jeg må nok innse at den vingården i Italia han skulle kjøpe til meg, ikke kommer til å bli betalt av Liverpool FC. Sånn det er pr i dag, er han ikke engang god nok til fast plass på førstelaget. Og det tar han så fint. Fotball er fortsatt gøy, han strekker seg etter å bli bedre og gutta på laget er kompisene hans. Det er de relativt uavhengig av hvem av dem som spilte hele kampen i går og hvem som fikk fem minutter på banen. De er derimot ikke alle foreldre som tar nederlaget med like stor ro. Når foreldre må kjefte på treneren fordi poden ikke får like mye spilletid som han skulle ønske han fikk, når mødre får tårer i øynene fordi barnet møter motgang, da tenker jeg nok at vi lever for mye for ungene våre. Vi lever for mye med dem her og nå og klarer ikke å skille. Vi klarer ikke å skape et større bilde. Vi klarer ikke å vise at fotball er gøy selv om det ikke finansierer Ferrarier eller vingårder. Vi klarer ikke å formidle på en troverdig måte at du vil bli bedre med trening.
Æsj, det er klart det hadde vært deilig å være allmektig. Det er klart det ville vært godt hvis jeg kunne styre all sosial omgang ungene mine har. Det er klart det ville vært supert hvis jeg kunne sørget for at ambisjoner og ferdigheter stod i samsvar med hverandre hele tiden. Aller helst skulle begge variabler ligget nokså høyt selvfølgelig.
Æsj, det er klart det er vondt når de gråter fordi de ble avvist av bestevennen. Det er klart det er lett å kjenne på smerten når den ene sturer fordi noen har sagt han er dårlig. Det er klart jeg føler med dem når motgangen rammer. Det er imidlertid like klart at jeg hjelper dem best ved å løfte blikket. På samme måte som jeg engang bestemte at nå skulle de sove hele natta, må jeg bestemme meg for at jeg ikke kan leve livet for dem. Jeg må motivere til fortsatt innsats selv om resultatene ikke kommer. Jeg vet jo det, men jammen er det vanskelig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar