På ære og samvittighet

Gjennom jobb har jeg en del ganger vitnet i fylkesnemda for sosiale saker. Det er ikke helt en rettssak, men nesten. Som vitne blir jeg pålagt å snakke sant og å også opplyse om det jeg ikke blir spurt om dersom jeg oppfatter det som vesentlig for behandling av saken. Før utspørringen starter gjentar jeg etter fylkesnemdsleder "Det lover jeg, på ære og samvittighet". Ikke noe tull med andre ord. Jeg har riktignok fått kjeft en gang fordi jeg ikke var villig til å love mer enn jeg var sikker på at kunne innfris, så det er ikke sikkert det er meningen at samvittigheten skal vare så langt eller at æren skal være fullstendig.

Som mamma tenker jeg at en av de viktigste tingene jeg kan lære ungene mine, er at de er ærlige og samvittighetsfulle. Jeg vil at deres ære skal handle om å oppføre seg ordentlig, at de ikke skal lyve og at de skal få dårlig samvittighet hvis de gjør noe de ikke burde.

Her om dagen tenkte jeg at vi har lykkes. Midtimellomgutten ble helt stille rett etter middag. Stille er han riktignok ofte rett etter middag, men da stirrer han på TVen. Denne dagen stirret han rett ut i lufta. Jeg spurte om han hadde det greit, han sa at det hadde han. Storebroren spurte hva han tenkte på, han svarte at han ikke ville fortelle om det. Et lite kvarter etterpå brast han i gråt. Hikstende fortalte han at de hadde vært på biblioteket med SFO og han hadde mistet en tung bok i gulvet. En side hadde falt ut og han var blitt så redd for å få kjeft at han bare satte siden inn igjen i boka og satte hele boka tilbake i hylla. Uten å si noe til noen voksne. Igjen fordi han var redd for å få kjeft. Så nådde altså den dårlige samvittigheten ham etterpå. Vel ute av situasjonen ble han overveldet av samvittighet og redsel. Han var så lei seg og lurte på hvordan vi kunne ordne opp i det han ikke burde gjort. Ja, så da vet vi det. Han vet forskjell på rett og galt og han blir lei seg når han har gjort det som ikke var rett. Så får vi bare stole på at forseelse og samvittighetsnag blir litt bedre avstemt etter hvert. Vi tre i heimen som er eldre enn ham klarte i hvert fall ikke å ta ham 100% på alvor.

Eldstemann har alltid fremstått som en ærlig fyr. Den gutten kan jeg stole på, har jeg tenkt mer enn én gang. Men så kommer det for en dag at han har et like relativt forhold til sannhet og løgn som de fleste andre. Kanskje kan jeg tenke at det er samvittigheten som utløser innrømmelsene, men jeg tror det er like mye det at han synes det er litt gøy å fortelle meg hvor lettlurte vi har vært. I de årene han var enebarn, pleide han å bli tilbud barne-TV og en skål med kjeks på morgenen på fridager. Vinn-vinn. Han fikk se TV og spise noe godt, jeg fikk sove litt lenger. På et eller annet tidspunkt fikk jeg det for meg at det var en usunn måte å starte dagen på. Så da gjorde vi om på rutinene. Det ble like mye vinn for meg og litt mindre for ham. I tillegg til skålen med kjeks fikk han en brødskive og avtalen var at den skulle spises før han spiste kjeksen. Om det var fordi jeg ville at han skulle være sunn eller fordi den andre voksne i familien var opptatt av "ordentlig mat" skal være usagt. Uansett var jeg veldig imponert over 4-åringen som aldri lot det ligge igjen noe brødskive på tallerkenen og som gjorde som han fikk beskjed om. Han var minst 12 før han innrømte at noen ganger kastet han den brødskiva og sa han hadde spist den. Så mye for ære og samvittighet liksom.

Willy Brandt skal angivelig ha sagt at all løgn dypest sett er en nødløgn, men at graden av nød varierer. Det er vel sånn det er. Ære og samvittighet varierer det også. Jeg liker dårlig når en nydelig ser meg inn i øynene og sier "Det var ikke jeg som gjorde det". Det har de lært mine tre, så nå sier de stort sett "Det var ikke jeg som fant på det". Det hjelper litt, i hvert fall hvis samvittigheten tåler det. Da har de æren i behold også. I det virkelige liv slipper vi (i motsetning til i fylkesnemda) dessuten som regel unna med å holde munn om en del så lenge vi ikke blir spurt. Akkurat som eldstemann gang på gang slapp unna med at brødskiva ikke var spist opp. Vi spurte jo ikke...