Jo visst gjör det ondt...

Jo visst gjør det vondt når de gråter, de aller viktigste menneskene i mitt liv. Disse nokså små som jeg med fornuften skjønner at skal herdes. Disse aller fineste som jeg i hver enkelt situasjon gjerne skulle skjermes fra alt som er blittelitt vondt.

Jo visst gjør det vondt når hun gråter fordi ingen vil leke med henne. Jo visst gjør det vondt når hun tror at ingen liker henne. Jo visst er det vanskelig å holde igjen geskjeftigheten og la være å styre hvem hun leker med og hvor hun er. Jo visst er det vanskelig å ikke vifte med pekefingeren og ta frem brølestemmen når noen har sagt at hun er dum eller at sykkelen hennes er stygg.

Jo visst gjør det vondt når han som ikke er så sporty helst ville vært hjemme foran TVen og jeg minner om at lojaliteten til laget er viktig. Jo visst har han rett når han sier at han har jo egentlig aldri sagt at han vil spille fotball. Jo visst hadde det vært enklere å si at han kan være hjemme. Jo visst er det vanskelig å sende ham gråtende ut på banen igjen med skrubbsår på kneet når han aller helst vil dra hjem med det samme. Jo visst vet jeg at jeg nok gjør rett i å sørge for at han deltar der de andre deltar, men det er jammen ikke lett å holde fast i det store bildet når det lille utsnittet er nokså grått og lite lystbetont.

Jo visst er det vondt når tenåringen helt klart har det vondt og ikke ønsker å snakke med mamma om det. Jo visst blir jeg lei meg når han så tydelig markerer at noe må han takle selv. Jo visst er det vanskelig å holde seg selv i skinnet og vente på at han ordner opp selv.

Jo visst skjønner jeg med fornuften at de trenger den motgangen. Jo visst skjønner jeg at de tross alt har så mange faktorer som beskytter dem, som gjør dem rustet til å tåle motbakkene. Jo visst skjønner jeg at de skal trille ned hele bakken og være nødt til å begynne på den på nytt noen ganger. Jo visst skjønner jeg at jeg ikke hjelper dem noe ved å vise dem omveien eller ved å kjøpe en rullestol og trille dem opp. Jo visst skjønner jeg at rulletrappa ikke er den lure måten å forsere kneika på. Jo visst skjønner jeg at trinnene blir feilproposjonerte i rulletrappa hvis man må klatre dem opp etter strømbrudd. Jo visst skjønner jeg at min jobb som mamma er å innimellom legge armene i kors og å lime igjen munnen. Jo visst skjønner jeg det. Men jo visst gjør det vondt og jo visst er det vanskelig...