Her om dagen hadde Per Fuggeli en
kronikk om den norske mentaliteten, om vår tendens til å lukke døra, til å passe på oss selv og til å si at denne uretten vedkommer ikke meg. Gjennom dette satte han meg på sporet av tanker jeg har balet med en stund. Det er kanskje sånn det er, at samfunnets verdier går i sykluser, at det veksler mellom å bry seg om andre og å skulle være sin egen lykkes smed. Det er vel også sånn det er for mange av oss - at det er lettere å bry seg i teorien, på avstand, når det ikke koster annet enn 200 kroner trukket fra kontoen. Når det kommer tett inn i hverdagen er det mye vanskeligere. Jeg er ikke så sikker på at jeg trives helt med den enigheten som synes å bre seg om at vi alle har rett til å utestenge, ekskludere og svartmale dem som strever og som er mindre heldig stilt.
- Joda, det er klart det er viktig at psykisk syke får delta i samfunnet, men de helt sprø, gærningene, de bør vel sperres inne? Vi kan vel ikke ha det sånn at potensielle drapsmenn går fritt? Kan de ikke jobben sin i det hele tatt i psykisk helsevern? Å slippe ut en mann og så går han hen og dreper noen dagen etterpå, det er da helt vilt? Hvor vanskelig kan det være å vurdere noen, har de psykologene og psykiaterne gått på skole i åresvis? Det må da være bedre å stenge noen ekstra inne enn å slippe ut en drapsmann?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Er det en positiv utvikling at psykisk helsevern skal få anledning til mere bruk av tvang? Hvor skal terskelen ligge? Hvor friske blir halvsyke av å stenges inne? Hvor lenge skal de være sperret inne før man slipper dem løs? Hvor sikker skal man føle seg?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!
- Joda, det er vel og bra det altså, at det går best med de barna som går på vanlig skole, men de klin gærne ungene, de som ødelegger for alle andre, skal de virkelig være i vanlige klasserom? Her viser Pisaundersøkelser og alt at norske barn lærer for lite, er det noen fornuft i at lærere skal bruke tid på unger som henger i taklampa når de skulle lært seg gangetabellen? Hvis en 10-åring ikke engang kan ta imot en beskjed, skal han da være i en vanlig fjerdeklasse og forstyrre de andre?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Ønsker vi oss tilbake til spesialskolene og Bastøy? Skal vi overse all forskningen som viser at jo lenger barn med atferdsvansker får delta i normalskolen, desto bedre går det med dem på sikt? Hvor skal terskelen ligge? Hvor velfungerende blir urolige barn av å bare være sammen med andre urolige barn? Hvor tidlig skal vi konkludere med at dette barnet, det er det ikke håp for? Hvor sikker skal man føle seg? Hvor tidlig er det akseptabelt å ekskludere barn fra fellesskapet?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!
- Joda, det er klart det er uheldig at det skapes ghettoer, det er klart det er viktig å integrere folk med dårlig boevne i velfungerende naboskap, men jeg skal da ikke ha dem i gata mi? I nabohuset? Må man virkelig finne seg i at kommunen kjøper opp et hus og bruker det til sosialklienter? Ikke søren altså, det forringer jo verdien på huset mitt!
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Skal vi ekskludere og utestenge? Øker det sjansen for at det går bra på sikt? Øker det barnas mulighet til å klare seg over tid?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!
- Joda, det er vel og bra det altså, at vi er moralsk forpliktet til å hjelpe krigsrammete i Syria, men trenger de å komme hit? Er det ikke bedre å hjelpe dem der de er? Skal det virkelig være sånn at norske kommuner som ikke synes de kan ta dem imot, skal tvinges til å akseptere et mottak rett ved husveggen sin? Er det ikke for mye forlangt at man skal ta imot folk med åpne armer når de ikke yter en dritt? Det er jo synd det, at de er traumatiserte og har mistet både familie, vett og fremtidshåp, men vedkommer det oss egentlig? Skal vi ta dem hit når de vil være et pengesluk resten av livet og aldri kommer seg i jobb?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Skal vi bare ta imot dem som på sett og vis klarer seg selv, dem som blir leger og gode skattebetalere? Dem som har all verdens forutsetninger for læring og mestring?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel?
I år ville den nyslåtte 6-åringen gjerne ha halloweenfest. Hun har vært i flere morsomme bursdager i oktober og alle hadde form av heksekostymer og skumle innslag. Men så er det noe med at det som er spennende første gang, morsomt andre gang og gøy tredje gang, det holder egentlig ikke til nok en reprise. Så etter en kort disputt endte vi opp med sommerfest. Da dagen for festen opprant, hadde årets første vinterdag nådd oss, men vi fyrte opp i peisen og hang opp en stor pappsol i stua. Bordet var pyntet med et lite utvalg av skjellene som var med oss i kofferten hjem fra Florida, stua pyntet med fargerike vimpler.
Jentene ble tatt imot med den sedvanlige røde løperen, den ble kjøpt inn da den eldste broren skulle ha rockestjernefest en gang. Alle som ville fikk en blomsterkrans rundt halsen (kult med TGR-butikk i nærheten, de har mye moro til en liten penge). Jeg hadde en liten tanke om at det kunne grilles spyd, men de ble stekt i stekeovnen i stedet.
Det er veldig hyggelig å ordne i stand, stas å se hvordan hedersgjesten gleder seg, men det er egentlig helt greit at det er 8 måneder til neste barnebursdag her i heimen...
