Jenta selv har merket at hun blir så fort skitten i hvitt, så hun er litt skeptisk...
onsdag 26. mars 2014
Ny kjole til datteren
Jenta selv har merket at hun blir så fort skitten i hvitt, så hun er litt skeptisk...
onsdag 12. mars 2014
Ny jakke til meg selv
Det er jo så mange strikkete gensere og jakker ute og går for tiden og alle er grå, beige eller kanskje lilla. Jeg bestemte meg derfor for å bruke noen andre farger. Følte meg litt over på den sprø siden da jeg kjøpte inn garn. Brukte Mini Alpakka fra Sandnes garn og jakka er lett, myk og deilig. Mønsteret fant jeg på Garnstudio.com.
Har kjøpt knapper, men ikke sydd dem på ennå, men bortsett fra det er altså jakka ferdig.
Har kjøpt knapper, men ikke sydd dem på ennå, men bortsett fra det er altså jakka ferdig. mandag 3. mars 2014
Evighetens Roma - fyller på den italienske lengselen, men ikke veldig givende
Jeg har lest "Evighetens Roma" av Domenica de Rosa. Jeg har en kjærlighet for det italienske og lot meg lokke av ordet Roma på forsiden. Dette er en bok om en britisk familie der faren er italiensk og har etablert seg med tre døtre som lever midt mellom det britiske og det italienske.
Fra baksiden:
Samme dag som Gaby føder sitt første barn, dør faren hennes brått og uventet. Midt i alt det følelsesmessige kaoset legger hennes to svært ulike søstre en plan for å hedre pappas siste ønske og spre hans aske i Roma. Utfordringen er at den italienske hovedstaden rommer alt for mange uoppgjorte minner for familien.
Med et nydelig og levende Italia som bakteppe fortelles denne hitorien om samhold, familie og om hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd. En overraskende og underholdende roman.
Dette er en helt grei bok. Jeg leste den på en flytur og litt til, tenker at den hadde passet utmerket på stranda eller på en italiensk ferie. En treer kanskje fra meg.
Fra baksiden:Samme dag som Gaby føder sitt første barn, dør faren hennes brått og uventet. Midt i alt det følelsesmessige kaoset legger hennes to svært ulike søstre en plan for å hedre pappas siste ønske og spre hans aske i Roma. Utfordringen er at den italienske hovedstaden rommer alt for mange uoppgjorte minner for familien.
Med et nydelig og levende Italia som bakteppe fortelles denne hitorien om samhold, familie og om hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd. En overraskende og underholdende roman.
Dette er en helt grei bok. Jeg leste den på en flytur og litt til, tenker at den hadde passet utmerket på stranda eller på en italiensk ferie. En treer kanskje fra meg.
Før flommen tar oss - bra svensk bok
Jeg har lest "Før flommen tar oss" av Helena Thorfinn. Den er en bestselger i Sverige og selger visst ganske bra her hjemme også. Jeg så den i bokhandelen flere ganger og vurderte om jeg skulle kjøpe den eller ikke.
Fra baksiden:
Sofia har fått jobb på den svenske ambassaden i Dhaka, og ektemannen Janne og deres to små barn følger med dit. De ser frem til å bo utenlands i noen år, men familiens møte med Bangladesh blir ikke helt som de hadde tenkt seg. De blir overveldet av mylderet av mennesker, den uendelige fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten.
Sofia sloss mot det tungrodde byråkratiet på ambassaden og innsikten om at bistandspengene ikke når frem dit de trengs mest, mens Janne mer og mer mister fotfestet. Hjemme var han en samfunnsengasjert lærer, her er han en rik utlending som utnytter den billige arbeidskraften.
Samtidig flykter to søstre fra landsbygda i Bangladesh. Hjemme i landsbyen går de begge en dyster fremtid i møte: å bli giftet bort til liv i underdanighet i ektemennenes hus. Hverken Nazrin eller Mina har tenkt å la seg fange i en kvinnerolle der de må finne seg i alt - til og med leve i frykt for å bli brent i hjel, slik storesøster Mukta ble.
De begir seg til Dhaka og havner i Sofia og Jannes hus. To kulturer møtes, en fattig og en rik. Kan verden forandres - før flommen tar dem?
Etter å ha nølt noen ganger - er dette en klisjefylt tidtrøyte eller ikke, valgte jeg altså å kjøpe den. På slutten av første kapittel angret jeg. Jeg syntes det var lite givende og det fenget meg ikke. Jeg prøver alltid å gi en bok ca 20% av sidene før jeg konkluderer og angrer ikke på at jeg ga den sjansen. Den vokser etter hvert, historien utvides og blir gripende. Jeg kjenner jo ikke bistandspolitikk fra innsiden, men tror at boka gir et troverdig inntrykk av hvordan det kan være å flytte med et håp om å endre verden og så ende med å måtte bestikke og resignere på mange fronter.
Fra selve boka:
Janne smilte. Endelig. Han hadde kjent en økende irritasjon over at Sofia jobbet sene kvelder og nærmest demonstrativt overlot hele ansvaret for huset til ham. Samtidig klarte hun ikke å la være å legge seg borti alt. Når hun dro til ambassaden i sjutiden om morgenen, etterlot hun lange lister med ting hun syntes at han skulle "ta tak i" og gule post it-lapper med påminnelser til ham. "Ikke glem alkoholkvoten!", "Ring Emma på den norske ambassaden for å avtale at barna møtes!", "Kan vi middag fredag?", "Double i tennis med britene lørdag?". Den siste uken hadde hun kommet hjem klokken ti om kvelden og sovnet med det samme.
Dermed så Janne frem til å få noen timers audiens med kona.
Språket er nokså enkelt og historien ikke veldig overraskende. Allikevel er boka helt klart lesverdig! En sterk firer fra meg.
Fra baksiden:Sofia har fått jobb på den svenske ambassaden i Dhaka, og ektemannen Janne og deres to små barn følger med dit. De ser frem til å bo utenlands i noen år, men familiens møte med Bangladesh blir ikke helt som de hadde tenkt seg. De blir overveldet av mylderet av mennesker, den uendelige fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten.
Sofia sloss mot det tungrodde byråkratiet på ambassaden og innsikten om at bistandspengene ikke når frem dit de trengs mest, mens Janne mer og mer mister fotfestet. Hjemme var han en samfunnsengasjert lærer, her er han en rik utlending som utnytter den billige arbeidskraften.
Samtidig flykter to søstre fra landsbygda i Bangladesh. Hjemme i landsbyen går de begge en dyster fremtid i møte: å bli giftet bort til liv i underdanighet i ektemennenes hus. Hverken Nazrin eller Mina har tenkt å la seg fange i en kvinnerolle der de må finne seg i alt - til og med leve i frykt for å bli brent i hjel, slik storesøster Mukta ble.
De begir seg til Dhaka og havner i Sofia og Jannes hus. To kulturer møtes, en fattig og en rik. Kan verden forandres - før flommen tar dem?
Etter å ha nølt noen ganger - er dette en klisjefylt tidtrøyte eller ikke, valgte jeg altså å kjøpe den. På slutten av første kapittel angret jeg. Jeg syntes det var lite givende og det fenget meg ikke. Jeg prøver alltid å gi en bok ca 20% av sidene før jeg konkluderer og angrer ikke på at jeg ga den sjansen. Den vokser etter hvert, historien utvides og blir gripende. Jeg kjenner jo ikke bistandspolitikk fra innsiden, men tror at boka gir et troverdig inntrykk av hvordan det kan være å flytte med et håp om å endre verden og så ende med å måtte bestikke og resignere på mange fronter.
Fra selve boka:
Janne smilte. Endelig. Han hadde kjent en økende irritasjon over at Sofia jobbet sene kvelder og nærmest demonstrativt overlot hele ansvaret for huset til ham. Samtidig klarte hun ikke å la være å legge seg borti alt. Når hun dro til ambassaden i sjutiden om morgenen, etterlot hun lange lister med ting hun syntes at han skulle "ta tak i" og gule post it-lapper med påminnelser til ham. "Ikke glem alkoholkvoten!", "Ring Emma på den norske ambassaden for å avtale at barna møtes!", "Kan vi middag fredag?", "Double i tennis med britene lørdag?". Den siste uken hadde hun kommet hjem klokken ti om kvelden og sovnet med det samme.
Dermed så Janne frem til å få noen timers audiens med kona.
Språket er nokså enkelt og historien ikke veldig overraskende. Allikevel er boka helt klart lesverdig! En sterk firer fra meg.
søndag 2. mars 2014
En overflødig kvinne - en roman fra Libanon
For en stund siden fullførte jeg "En overflødig kvinne" av Rabih Alameddine.
Fra baksiden:
Hvordan lyder den gamle klisjeen? Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut genet som gjør alle desperate etter å gifte seg, må jeg ha vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok.
I en gammel leilighet i Beirut bor 72 år gamle Aaliya. Hun har blått hår og en bemerkelsesverdig historie å fortelle. Mens bombene falt i bygatene har Aaliya dyrket sin store lidenskap: bøker. Sine beste år har hun viet til å lese litteratur og oversette den. Hun har et mislykket ekteskap bak seg, og få venner, men hun har en særegen sans for humor og en rifle som trofast ledsager. Med stor innlevelse og sjarm tar Aaliya oss med på en reise gjennom livet sitt, belyst gjennom bøkene som har gjort sterkest inntrykk på henne, og forfattere som Bolano, Sebald, Garcia Marquez, Calvino, Nabokov og Dickens.
Aaliyas historie er både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i Beirut og Libanons historie. Samtidig gir romanen et gripende bilde av hvordan det er å falle utenfor et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier.
Jeg ventet meg velfortalt. Jeg ventet meg gripende. Jeg ventet meg litterære referanser jeg ikke forstod, men jeg ventet meg ikke morsomt. Jeg har ledd mange ganger i løpet av denne boka. Aaliya er en herlig dame og observasjonene hennes er lattervekkende og krever ettertenksomhet.
Fra selve boka:
Den brennende byen for en tid. Jeg må nevne, min kjære, at bare fordi jeg sov med en AK-47 i stedet for en ektemann, betyr ikke det at jeg er sinnssyk. Å være i besittelse av et gevær var ingen indikator på sinnssykdom. Du måtte ta situasjonen i betraktning. I borgerkrigens første dager pleide jeg å gå ned i garasjen under bygningen ved siden av når bombingen begynte. Det fantes ingen i vår bygning, ettersom den var ti år eldre. Det er et faktum som kan ha reddet livet mitt, mer om det siden. Jeg hatet disse nettene. Nabolagets beboere satt engstelige og søvnige rundt i den gnagerbefengte garasjen, i upassende klær - nattkjoler, boksershorts og trøyer, hullete sokker. Jeg tilbrakte mang en natt der i begynnelsen av krigen, til en dag i 1977 da en gruppe palestinere brøt seg inn i leiligheten min mens jeg var under bakken. De rotet gjennom eiendelene mine, og en av dem la igjen ekskrementene sine på gulvet på tjenestepikens bad. (Jeg vet det ikke er lett å holde følge, kjære venn. Dette var det første innbruddet, fem år før det neste, i 1982)
Du tror kanskje at palestineren valgte å ikke bruke toalettet fordi jeg ikke hadde rennende vann. Han kan ha følt at det var under hans verdighet å bruke bøtta fylt med blått vann - jeg hadde helt toalettrens oppi - til å spyle ned megd. Men nei. Det var ikke uvanlig at menn gjorde slikt. Israelere etterlot seg bæsj i hus de brøt seg inn i. Palestinere etterltos eg bæsj. Libanesere, iranere, syrere. Kristne, jøder, muslimer. For mannen skulle denne trangen, som har ligget i hver eneste celle av ham siden skapelsen, for alltid gis fritt spillerom i krigstid. Det sa: Jeg var her enten du liker det eller ikke.
...
Noen bæsjet i huset mitt. Jeg skaffet meg en kalasjnikov. Jeg ventet på roligere tider. Etter hendelsen klarte jeg ikke å sove på tre dager, og steg ikke lenger ned i bygningens indre når bombingen vant kraft og tyngde. Jeg ville heller dø sammen med leiligheten min enn å leve uten den.
For meg var dette en nokså krevende bok å lese. Som utdraget viser - det er fullt av ord, det er også fullt av innskutte fortellinger og henvisninger fremover og tilbake i boka. Det er fullt av litterære referanser som en del ganger gikk utenfor min lesererfaring. Boka er skrevet av samme forfatter som "Hakawati" og fortellerstilen er den samme. Ikke bøker man sløver seg gjennom og for meg ikke bøker jeg pløyer meg gjennom. Allikevel veldig bra! En sterk femmer fra meg.
Fra baksiden:
Hvordan lyder den gamle klisjeen? Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut genet som gjør alle desperate etter å gifte seg, må jeg ha vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok. I en gammel leilighet i Beirut bor 72 år gamle Aaliya. Hun har blått hår og en bemerkelsesverdig historie å fortelle. Mens bombene falt i bygatene har Aaliya dyrket sin store lidenskap: bøker. Sine beste år har hun viet til å lese litteratur og oversette den. Hun har et mislykket ekteskap bak seg, og få venner, men hun har en særegen sans for humor og en rifle som trofast ledsager. Med stor innlevelse og sjarm tar Aaliya oss med på en reise gjennom livet sitt, belyst gjennom bøkene som har gjort sterkest inntrykk på henne, og forfattere som Bolano, Sebald, Garcia Marquez, Calvino, Nabokov og Dickens.
Aaliyas historie er både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i Beirut og Libanons historie. Samtidig gir romanen et gripende bilde av hvordan det er å falle utenfor et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier.
Jeg ventet meg velfortalt. Jeg ventet meg gripende. Jeg ventet meg litterære referanser jeg ikke forstod, men jeg ventet meg ikke morsomt. Jeg har ledd mange ganger i løpet av denne boka. Aaliya er en herlig dame og observasjonene hennes er lattervekkende og krever ettertenksomhet.
Fra selve boka:
Den brennende byen for en tid. Jeg må nevne, min kjære, at bare fordi jeg sov med en AK-47 i stedet for en ektemann, betyr ikke det at jeg er sinnssyk. Å være i besittelse av et gevær var ingen indikator på sinnssykdom. Du måtte ta situasjonen i betraktning. I borgerkrigens første dager pleide jeg å gå ned i garasjen under bygningen ved siden av når bombingen begynte. Det fantes ingen i vår bygning, ettersom den var ti år eldre. Det er et faktum som kan ha reddet livet mitt, mer om det siden. Jeg hatet disse nettene. Nabolagets beboere satt engstelige og søvnige rundt i den gnagerbefengte garasjen, i upassende klær - nattkjoler, boksershorts og trøyer, hullete sokker. Jeg tilbrakte mang en natt der i begynnelsen av krigen, til en dag i 1977 da en gruppe palestinere brøt seg inn i leiligheten min mens jeg var under bakken. De rotet gjennom eiendelene mine, og en av dem la igjen ekskrementene sine på gulvet på tjenestepikens bad. (Jeg vet det ikke er lett å holde følge, kjære venn. Dette var det første innbruddet, fem år før det neste, i 1982)
Du tror kanskje at palestineren valgte å ikke bruke toalettet fordi jeg ikke hadde rennende vann. Han kan ha følt at det var under hans verdighet å bruke bøtta fylt med blått vann - jeg hadde helt toalettrens oppi - til å spyle ned megd. Men nei. Det var ikke uvanlig at menn gjorde slikt. Israelere etterlot seg bæsj i hus de brøt seg inn i. Palestinere etterltos eg bæsj. Libanesere, iranere, syrere. Kristne, jøder, muslimer. For mannen skulle denne trangen, som har ligget i hver eneste celle av ham siden skapelsen, for alltid gis fritt spillerom i krigstid. Det sa: Jeg var her enten du liker det eller ikke.
...
Noen bæsjet i huset mitt. Jeg skaffet meg en kalasjnikov. Jeg ventet på roligere tider. Etter hendelsen klarte jeg ikke å sove på tre dager, og steg ikke lenger ned i bygningens indre når bombingen vant kraft og tyngde. Jeg ville heller dø sammen med leiligheten min enn å leve uten den.
For meg var dette en nokså krevende bok å lese. Som utdraget viser - det er fullt av ord, det er også fullt av innskutte fortellinger og henvisninger fremover og tilbake i boka. Det er fullt av litterære referanser som en del ganger gikk utenfor min lesererfaring. Boka er skrevet av samme forfatter som "Hakawati" og fortellerstilen er den samme. Ikke bøker man sløver seg gjennom og for meg ikke bøker jeg pløyer meg gjennom. Allikevel veldig bra! En sterk femmer fra meg.
Det beste i livet - ekte 50-tallsroman
Jeg har lest "Det beste i livet" av Rona Jaffe. Den er faktisk utgitt i 1958, men føles ikke utdatert allikevel.
Fra baksiden:
Det beste i livet skapte skandale på 1950-tallet og ble en snakkis på 60-tallet. Les en av de første moderne kvinneromanene.
Etterkrigstidens New York er en boblende gryte av framtidstro og modernitet. Unge kvinner fra fjerne og nær hører storbyen lokke. De ankommer i tusentall, fulle av forventninger, på flukt fra storbymentalitet og med en drøm om et glamorøst liv i frihet, eleganse og luksus. "The Big Apple" er redningen og eventyret"
Det beste i livet forteller historien om et knipepe unge kvinner som faller for New Yorks forbudne frukt. De mister sin uskyld, og vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Møt Caroline som oppdager at arbeidet på bokforlaget passer henne bedre enn å være husmor, April som bytter rolle fra gudsord på landet til utsvevende skjønnhet - uten å forstå konsekvensene - og skuespilleren Gregg som elsker feil mann altfor mye.
Boka gir assosiasjoner til TV-serien Mad Men, til en tid da de strenge reglene for kvinner ga helt andre livsbegrensninger enn det menn måtte forholde seg til. Jeg lar meg underholde, og tenker at jammen er det mye som ikke har endret seg også på de snart 60 årene.
Det er ikke krevende litteratur akkurat, men det er underholdende og morsomt. En firer fra meg.
Fra baksiden:Det beste i livet skapte skandale på 1950-tallet og ble en snakkis på 60-tallet. Les en av de første moderne kvinneromanene.
Etterkrigstidens New York er en boblende gryte av framtidstro og modernitet. Unge kvinner fra fjerne og nær hører storbyen lokke. De ankommer i tusentall, fulle av forventninger, på flukt fra storbymentalitet og med en drøm om et glamorøst liv i frihet, eleganse og luksus. "The Big Apple" er redningen og eventyret"
Det beste i livet forteller historien om et knipepe unge kvinner som faller for New Yorks forbudne frukt. De mister sin uskyld, og vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Møt Caroline som oppdager at arbeidet på bokforlaget passer henne bedre enn å være husmor, April som bytter rolle fra gudsord på landet til utsvevende skjønnhet - uten å forstå konsekvensene - og skuespilleren Gregg som elsker feil mann altfor mye.
Boka gir assosiasjoner til TV-serien Mad Men, til en tid da de strenge reglene for kvinner ga helt andre livsbegrensninger enn det menn måtte forholde seg til. Jeg lar meg underholde, og tenker at jammen er det mye som ikke har endret seg også på de snart 60 årene.
Det er ikke krevende litteratur akkurat, men det er underholdende og morsomt. En firer fra meg.
lørdag 1. mars 2014
Sanger til Willow Frost
For et par uker siden fullførte jeg "Sanger til Willow Frost" av Jamie Ford som lydbok i bilen. Den er skrevet av den samme forfatteren som "Hotellet på hjørnet av bitter og søt". Igjen er det kinesiske innvandrere i USA som er hovedpersonene. Lydboka leses av Duc Mai-The, han var oppleser også av 1Q84 og for meg var det litt forstyrrende. Stemmen er såpass karakteristisk at jeg brukte lang tid før jeg hadde vent meg til den og hver gang jeg skrudde på boka, tenkte jeg at det var i Japan jeg var og ikke i Seattle.Fra baksiden av boka:
Seattle, 1934: Tolv år gamle William Eng har bodd på barnehjemmet Sacred Hart siden moren ble båret av den trange leiligheten deres fem år tidligere. På septemberdagen som barnehjemmet har bestemt at skal være alle gutters bursdag, blir William og de andre tatt med på kino. Da bildene av en orientalsk sangerinne glir over lerretet, får William hjertet i halsen: Tross hennes glamorøse ytre er William overbevist om at filmstjernen Willow Frost er moren hans.
Bestemt på å finne Willow og bevise at moren er i live, rømmer William sammen med venninnen Charlotte. Mens de leter seg frem i Seattles gater, blir de nødt til å konfrontere mysteriene rundt Williams fortid og hans forbindelse til den eksotiske filmstjernen.
Boka veksler mellom 1921 og 1934, mellom morens ungdom og nåtid da William altså er 12 år. Vekslingene fungerer forsåvidt fint, men jeg kjenner jeg begynner å bli lei av bøker som benytter dette grepet. Det er så mange av dem for tiden, det er knapt en bok som ikke bruker veksling mellom nåtid og fortid som litterært grep. Selve historien er grei nok, men den fenget meg aldri. Er usikker på om jeg ville fullført hvis jeg hadde den på papir. En treer fra meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)