En overflødig kvinne - en roman fra Libanon

For en stund siden fullførte jeg "En overflødig kvinne" av Rabih Alameddine.

Fra baksiden:
Hvordan lyder den gamle klisjeen? Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut genet som gjør alle desperate etter å gifte seg, må jeg ha vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok. 

I en gammel leilighet i Beirut bor 72 år gamle Aaliya. Hun har blått hår og en bemerkelsesverdig historie å fortelle. Mens bombene falt i bygatene har Aaliya dyrket sin store lidenskap: bøker. Sine beste år har hun viet til å lese litteratur og oversette den. Hun har et mislykket ekteskap bak seg, og få venner, men hun har en særegen sans for humor og en rifle som trofast ledsager. Med stor innlevelse og sjarm tar Aaliya oss med på en reise gjennom livet sitt, belyst gjennom bøkene som har gjort sterkest inntrykk på henne, og forfattere som Bolano, Sebald, Garcia Marquez, Calvino, Nabokov og Dickens. 

Aaliyas historie er både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i Beirut og Libanons historie. Samtidig gir romanen et gripende bilde av hvordan det er å falle utenfor et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier. 

Jeg ventet meg velfortalt. Jeg ventet meg gripende. Jeg ventet meg litterære referanser jeg ikke forstod, men jeg ventet meg ikke morsomt. Jeg har ledd mange ganger i løpet av denne boka. Aaliya er en herlig dame og observasjonene hennes er lattervekkende og krever ettertenksomhet.

Fra selve boka:
Den brennende byen for en tid. Jeg må nevne, min kjære, at bare fordi jeg sov med en AK-47 i stedet for en ektemann, betyr ikke det at jeg er sinnssyk. Å være i besittelse av et gevær var ingen indikator på sinnssykdom. Du måtte ta situasjonen i betraktning. I borgerkrigens første dager pleide jeg å gå ned i garasjen under bygningen ved siden av når bombingen begynte. Det fantes ingen i vår bygning, ettersom den var ti år eldre. Det er et faktum som kan ha reddet livet mitt, mer om det siden. Jeg hatet disse nettene. Nabolagets beboere satt engstelige og søvnige rundt i den gnagerbefengte garasjen, i upassende klær - nattkjoler, boksershorts og trøyer, hullete sokker. Jeg tilbrakte mang en natt der i begynnelsen av krigen, til en dag i 1977 da en gruppe palestinere brøt seg inn i leiligheten min mens jeg var under bakken. De rotet gjennom eiendelene mine, og en av dem la igjen ekskrementene sine på gulvet på tjenestepikens bad. (Jeg vet det ikke er lett å holde følge, kjære venn. Dette var det første innbruddet, fem år før det neste, i 1982)

Du tror kanskje at palestineren valgte å ikke bruke toalettet fordi jeg ikke hadde rennende vann. Han kan ha følt at det var under hans verdighet å bruke bøtta fylt med blått vann - jeg hadde helt toalettrens oppi - til å spyle ned megd. Men nei. Det var ikke uvanlig at menn gjorde slikt. Israelere etterlot seg bæsj i hus de brøt seg inn i. Palestinere etterltos eg bæsj. Libanesere, iranere, syrere. Kristne, jøder, muslimer. For mannen skulle denne trangen, som har ligget i hver eneste celle av ham siden skapelsen, for alltid gis fritt spillerom i krigstid. Det sa: Jeg var her enten du liker det eller ikke. 

...

Noen bæsjet i huset mitt. Jeg skaffet meg en kalasjnikov. Jeg ventet på roligere tider. Etter hendelsen klarte jeg ikke å sove på tre dager, og steg ikke lenger ned i bygningens indre når bombingen vant kraft og tyngde. Jeg ville heller dø sammen med leiligheten min enn å leve uten den. 

For meg var dette en nokså krevende bok å lese. Som utdraget viser - det er fullt av ord, det er også fullt av innskutte fortellinger og henvisninger fremover og tilbake i boka. Det er fullt av litterære referanser som en del ganger gikk utenfor min lesererfaring. Boka er skrevet av samme forfatter som "Hakawati" og fortellerstilen er den samme. Ikke bøker man sløver seg gjennom og for meg ikke bøker jeg pløyer meg gjennom. Allikevel veldig bra! En sterk femmer fra meg.