Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Jeg har hørt "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det var en søt liten bok synes jeg!



Fra omslaget:
"Jeg ser ut av vinduet og inn i leiligheten i blokka overfor. Det er rart å tenke på hvor mange mennesker som bor der og lever sine liv og ingen ser inn til meg og Epsilon, og hva skal man da med gjenboere." Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Men noe har hun skjønt: De er ikke som henne. Nå, som gammel, rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant de andre.



Jeg trakk på smilebåndet flere ganger mens jeg hørte på den og lo høyt for meg selv i bilen et par ganger. For meg er det først og fremst en søt og morsom fortelling, selv om den også har sine såre sider. Mathea Martinsen har nok ikke vært en person som har lyktes særlig godt i livet og hun fremstår som temmelig ensom. Jeg anbefaler den varmt og kommer nok til å prøve meg på flere bøker av samme forfatter. Terningkast fem fra meg!