"Karitas - kaos på lerretet" er andre bok om kunstnerinnen fra Island. Igjen har Kristín Marja Baldursdóttir skrevet en bra bok. På mange måter minner disse bøkene meg om "Folket på Innhaug", det er flotte personbeskrivelser, naturbeskrivelser og beskrivelser av tidskolorittet.
Fra omslaget:
Etter studier i København drar Karitas hjem til Island for å dyrke malerkunsten. Men mellom henne og stafelliet kommer den vakre fiskeren Sigmar og forventningene til hva det vil si å være kvinne og mor.
I Kaos på lerretet er Karitás Jónsdóttir blitt 39 år. Endelig har hun tiden, styrken og modenheten til å virkeliggjøre sine kunstneriske ambisjoner. Fra den lille byen Eyarbakki på Islands sydkyst følger vi hennes dramatiske reise fra 1945 til 1999 - til Paris, New York, Roma og tilbake til Island, der hun søker hjem til sin barndoms vik.
Som den første Karitas-boka - som fikk en strålende mottakelse da den kom på norsk i 2012 - er oppfølgeren Kaos på lerretet et storslått portrett av en sterk islandsk kvinne og kunstner. Det er en historie om frigjøring og skaperkraft, kjærlighet og savn og konflikten mellom utferdstrang og familielengsel.
For meg er det lett å tenke at kravet om at kvinner var hjemme og sørget for hus og barn, ligger langt tilbake i tid. Bøker som denne viser meg at det slett ikke stemmer. Det er ikke mange tiårene siden det var en selvfølge at kvinner prioriterte barna og at mannen kunne gjøre hva han ville. I denne boka vises det at det er en selvfølge at også en farmor skyver egne planer til side dersom et barnebarn trenger henne.
Bøkene er godt skrevet. Jeg liker at ikke alt skrives eksplisitt, uten at det går på bekostning av at jeg forstår handlingen. Karias evige dilemma - skal hun prioritere kjærligheten eller kunsten er det godt mulig å sette seg inn i selv om jeg ikke har opplevd det samme selv.
Da blusset sinnet opp i meg, jeg kunne ikke finne meg i at han, av alle, skulle syns synd på meg, og jeg skulle til å si at han ikke skulle ta seg nær av at han syntes bildene mine var dårlige, men da fortsatte han, hest: Hvis du ikke hadde møtt meg, ville du ha vært en verdensberømt kunstner i utlandet i dag.
Han tok reiseveska si, gikk mot døra, stoppet opp, og jeg ble forskrekket. Jeg hadde aldri før sett Sigmar så opprevet, så synlig påvirket.
Jeg sa litt forvirret: Vent litt, du kan få sove her, hvis du vil. Jeg skulle til å si: her på divanen, men var for sen. Han kastet reiseveska fra seg, nærmest fløy på meg, tok meg i armene og bar meg inn på kammerset.
Kjærligheten er en reise uten mål og mening. Kunst har ingenting med kjærlighet å gjøre, mer enn med fravær av kjærlighet. Men det er bemerkelsesverdig hvor mye kroppen husker. Den gjemmer hver lille bevegelse, hver berøring, i minnet, og vet nøyaktig hva som passer for den kroppen som en gang har vært nær den selv.
I den trange senga, som knapt rommet to mennesker, med mindre de hadde evne til å flette seg inn i hverandre som slyngplanter, sa Sigmar at jeg var blitt for mager, at jeg måtte spise mer: Du må få deg husholderske sånn som jeg, du har nå heller aldri vært særlig flink til å lage mat, spurven min.
Beskrivelsene av selve kunstverkene er det som treffer meg minst, jeg er ingen kunstkjenner og synes at beskrivelsene av de ulike verkene bryter opp handlingen for mye. Samtidig er de relevante på et senere tidspunkt i handlingen og jeg er glad jeg ikke ga etter for fristelsen om å hoppe over dem.
Jeg anbefaler både denne og den første boka varmt! Terningkast fem fra meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar