Perfekt i Barcelona, bra i bilen og kjedelig på nattbordet

I helgen har jeg vært i Barcelona. Tur med mannen. Bare han og jeg, ungene var hjemme med mormor. Man skal vel ikke se bort i fra at de herlige omgivelsene gjorde noe med mitt humør og dermed også med bokopplevelsen. Når det så i tillegg var slik at handlingen faktisk utspiller seg i Barcelona og personer som nevnes i historien er Gaudi og Güell og stedene nevnes omtrent som på turistbussen vi tok rundt i byen, ja da blir det en herlig leseopplevelse! Å ha tid til å lese en bok ferdig på noen få dager er selvfølgelig også herlig.

Boka heter "Lukkede rom" og er skrevet av Care Santos. Handlingen spiller seg rundt en familie i Barcelona, over omtrent to hundre år. Det er en nåtidshistorie (jada, her også) og så hopper fortellingen frem og tilbake i fortiden. Akkurat det var snedig, for noen ganger visste jeg hva som kom til å skje etterpå mens jeg leste et avsnitt. Underholdende, levende, vakkert og kanskje også fort glemt. Anbefales uansett fordi den gir en god opplevelse der og da. Det skal man jammen ikke kimse av.
Terningkast: 4

"Udødelighetens eleksir" av Gabi Gleichmann er fortellingen til en jødisk familie i Europa fra 1100-tallet og frem til i dag. Den aldrende Ari er døende i Oslo rett før sekelskiftet. Han har ingen barn og med ham vil slekten Spinoza dø ut. Han ønsker derfor å skrive ned slektens historie for å unngå at slektshistorien hans dør ut med ham.

Slektens eldste sønner har fra sin far fått fortalt hemmeligheten om udødelighetens eliksir og plikter å holde den hemmelig for alle andre enn sin egen eldste sønn. I tillegg til denne hemmeligheten, nedarves en enorm nese og en plutselig og voldsom død.

Fortellingen gir en god historieundervisning, om Europa generelt og om jødenes situasjon spesielt. Boka er en murstein, som i lydbokformat innbefatter mer enn 20 meningsfulle timer i bilen. En venninne lurte på om jeg ikke blir utålmodig av lydbøker, det går jo så treigt. Joda, det gjør det, men det gir en helt annen leseropplevelse enn å pløye gjennom boka selv. Denne er vakkert skrevet, språklig spennende og har altså en spennende historie å fortelle.
Terningkast: 5


"Alene sammen" av Abraham Verghese er en internasjonal toppselger. Historien omhandler tvillingbrødrene Shiva og Marion som blir født på et misjonssykehus i Etiopia av en indisk nonne. Moren dør under fødselen og faren, en britisk sky lege, forsvinner rett etterpå. Barna vokser opp blant de andre legene på sykehuset mens samfunnsendringene raser i Etiopia og revolusjonen truer.

Guttene deler det meste, etter hvert også forelskelsen i den samme jenta. Dette splitter de to guttene og Marion ender med å flykte til New York. Omstendighetene vil det slik at han trenger hjelp og må ty til de to i verden som har sviktet ham grovest - faren og broren.

Jeg tror dette er en bra bok. Språket er bra, historien burde fenge. Det er spennende å lære noe om Afrika og om misjoneringens effekt og plass. Allikevel kjedet boka meg. Jeg begynte på den i høstferien og er ferdig først nå. Fem uker på en bok er ikke et kvalitetsstempel. Kanskje sier det noe om min hverdag de siste ukene, kanskje ville det vært annerledes hvis jeg hadde hatt tid til å lese mer. Allikevel må jeg altså si at den kjedet meg og at jeg ikke skjønner hvorfor så mange har kjøpt den. Terningkast: 3

Matbevisst eller jålete?

For noen uker siden leste jeg om en mat- og vinekspert som ikke lenger ble invitert hjem på besøk til vennene sine. Forklaringen var nok såre enkel - han hadde i lengre tid tatt med seg egen mat og egen vin når han kom på besøk. Det han fikk servert borte var nemlig ikke bra nok. "Nå inviteres jeg ikke lenger bort og det synes jeg egentlig er bra", sa han. Det er jo forsåvidt en ærlig sak. Både det å mene at ingen andre er like gode som ham. Og det å si takk, men nei takk, hvis det vi serverer ikke er godt nok, så trenger du ikke komme. Det som er mest fremmed for meg, er hvordan eksperten fremstiller dette som helt sosialt akseptabelt.

Mannen min protesterer når jeg omtaler oss som middelaldrende. Jeg lurer på når man er middelaldrende, hvis det ikke er midt i livet. Og jeg lurer på om jeg ikke må tenke at jeg er sånn omtrent midt i livet når jeg er nærmere 45 enn 40. Men altså, det kan hende jeg rett og slett er middeladrende, gammel og sur når jeg reagerer på historien om å ta med seg sin egen mat på besøk. Jeg vil kalle det uhøflig og sosialt inkompetent. For meg har besøket hos venner og av venner, et annet innhold enn kun en gastronomisk perfekt opplevelse. Dessuten tenker jeg at det er snobbete, nedlatende og lite ivaretakende å understreke at jeg er bedre enn deg. Vi har av og til en liten familiegjest på besøk her, faren er kokk på en anerkjent restaurant. Ungen skjønner, og jeg skjønner, at faren er bedre til å lage mat enn meg. Allikevel skjønner vi begge at anledningen til å poengtere det er over. Da han var fire år, var det sosialt greit å understreke det, nå er det ikke like greit lenger. Det skjønner han og det skjønner jeg. Det skjønner ikke mateksperten som var intervjuet og det skjønner ikke jeg.

Men samtidig så skjønner jeg det litt. Vi lever i en tid og i et samfunn der mat ikke hovedsakelig er ernæring. Vi lever med at en mengde eksperter, både utdannete og selvutnevnte, problematiserer "alt" vi spiser. I følge en lege som ga forelesninger under studietiden, ble man autistisk av å drikke melk. I disse dager er svært mange opptatt av karbohydrater. Jeg er så langt forskånet fra gjester som forventer lavkarboservering, men skjønner at det kommer før eller senere. Det må innrømmes at det påkaller minst lettere irritasjon når jeg i butikken opplever at de ikke har smør. Når så mange skal livnære seg hovedsakelig av produkter langt oppe i næringskjeden, så blir det for lite av dem. En ting er jo at jeg kan leve med margarin. Eller som nå, med fransk smør produsert etter norsk oppskrift. En annen ting er at alt dette fettet, alt kjøttet, det skal jo produseres av noe. Jeg er ikke skadelidende, men lurer på hvordan det er med dem som fra før har for lite? Når så mange kornprodukter må brukes for fø opp kyr og griser å forhindre at feite vestlige innbyggere skal bli tynnere, så blir de kanskje veldig tynne de som fra før ikke hadde nok?

Og så er det fokuset på e-stoffer, på kortreist mat, på enkel mat, på riktig mat, på balansert mat og på økologisk mat. På mat som skal sørge at vi ikke får kreft, at ungene ikke får ADHD, at psykiske lidelser ikke oppstår. At vi blir slanke, vellykkete og friske. Jeg mener ikke at det er galt og jeg tenker at det er viktig å være bevisst på hva som er sunt og hva et godt kosthold innebærer. Allikevel kan jeg ikke dy meg for å tenke at det grenser tett opptil snobberi. For noen vipper det godt over også.

Jeg er selv glad i mat, jeg legger selv ut oppskrifter på bloggen. Jeg legger selv ut bilder av de vellykkete kakene og dropper å nevne fiskepinnene. Jeg kan selv servere Grandiosa, men forteller utad om pizzaen med bøffelmozzarella og parmaskinke. Jeg bruker selv tid på å tenke gjennom hva som skal serveres når gjestene kommer og er ikke fornøyd med halvfabrikata. Jeg rynket selv på nesa da mannen i den første gjestemiddagen jeg var på hos ham, ville servere ferdig karamellpuddig fra Tine. Jeg står dermed i fare for å bli veldig kald her i glasshuset mitt. Jeg lurer allikevel på om vi står i fare for å bli noen skikkelige matsnobber som bruker mat som konkurransearena. Jeg lurer på hvor matgleden blir av i strømmen av samtaler om karbohydrater, fett, e-stoffer og om riktig balansering av syre og sødme i måltidet.

Happy Halloween

I rekken av ting jeg aldri skulle gjøre, har jeg de siste årene føyd til nok en ting. Vi feier Halloween. Ikke bare fordi ungene bønnfaller om det og jeg ikke vil at de skal falle utenfor sosialt, men fordi jeg synes det er gøy.

I år var det små porsjonspizzaer, mumiepoteter med kjøttboller, rundstykker formet som fingre, salat, edderkoppmuffins og spøkelsesslottsjokoladekake. Moro!

Mumiene er laget av bakte poteter
der jeg gravde ut det meste av innmaten,
fylte med italienske kjøttboller og stekte
dem en gang til sånn at osten smeltet. 

Vanlig rundstykkedeig med kun
hvetemel og en negl laget av mandel

Helt vanlige muffins med orange
glasur og edderkoppnett laget
med en svart "sprutepenn" 

Sjokokoladekake i to lag, med
marengsspøkelser og tårn av papp

Sjokoladekake til FN-kafé

I morgen er det FN-dagen og jeg har igjen meldt meg til kakebaking til barnehagen. Det blir noen eksportkaker i løpet av året altså! Veldig ofte er det en langpannesjokoladekake som bæres med ut døren. De siste årene har jeg brukt den samme oppskriften om igjen og om igjen. Den holder seg godt, det tar lang tid før den blir tørr. Ikke at jeg har opplevd at det er en utfordring, den blir alltid spist raskt opp!


Start med å sette ovnen på 180 grader.

9 dl hvetemel
9 dl sukker
2 ts natron
2 ts vaniljesukker
4 ss bakekakao
2 ts salt
Bland alt det tørre. Det er viktig å ha en stor bakebolle, det blir mye røre av denne oppskriften.

400 g smeltet smør eller margarin
1 beger lettrømme
4.5 dl lunkent vann
Smelt smøret, ha i rømme og vann, bland med det tørre. 

4 raskt sammenvispete egg has i til slutt. Jeg dropper ofte denne sammenvispingen og har aldri opplevd noe problem med det. Den ferdige røra virker nokså tynn, det er riktig. 

Hell i langpanne, helst med bakepapir i bunnen. Stekes langt nede i ovnen i 30-40 minutter. I oppskriften står det 30 minutter, det er for lite i min ovn. Stikk en tannpirker (uten mentolsmak!) eller annet ned i kaka, den er ferdig når det ikke sitter noe flytende på pinnen når du tar den opp igjen. Avkjøles før du har på glasuren. 




Glasur
150 g mykt smør
1 pk melis
2 ss bakekakao
2 ts vaniljesukker
0.5 dl sterk kaffe
Rør alt sammen sammen til en luftig krem som spres utover kaka. Pynt etter eget forgodtbefinnende. 

Kjemp for alt hva du har kjært?

Vi var på kino forrige. Så "Kon Tiki". Ble vel ikke superengasjert av handlingen. Ikke var det noen overraskelse at de kom frem heller. Ikke på noe punkt i historien lurte jeg på om de skulle synke eller ikke. Det vil være en overraskelse for meg hvis filmen får en Oscar. Ikke for at dette skal være en filmanmeldelse altså, jeg har bare tenkt en del på Heyerdahls engasjement i det han trodde på.

Hva ville jeg vært villig til å sulte på hoteller i New York for å samle inn penger til? Hva ville jeg vært villig til å risikere eget og kameraters liv for? Hva kunne vært så viktig for meg at jeg ville ofret ekteskap og tid med barna for å oppnå det? I hvilken situasjon kunne jeg finne på å begi meg ut i noe som alle mente var ensbetydende med selvmord uten synlig tvil?

Jeg er redd svaret er ingen ting. Eller jeg er glad for å si at svaret er ingen ting. Det er ingen ting i verden som er så viktig for meg at jeg er viktig til å ofre alt for å gjennomføre det. Kanskje er jeg overflatisk, kanskje er jeg enkel, kanskje burde jeg engasjere meg mer?

Det som kanskje overrasker enda mer er at de fire andre ble med på ferden. Støvsugerselgeren som ikke trodde en balsaflåte kunne holde seg flytende i 100 dager, hva i all verden var det som drev ham til å tigge seg med på ferden? Svaret er nok kanskje eventyrlyst, sensation seeking som jeg har lært at det heter og som vi visstnok varierer veldig i forhold til. Jeg selv dekker mitt behov for spenning gjennom noen heftige runder i berg-og-dal-bane eller en fotballkamp. Ganske bleikt fremfor tusenvis av nautiske mil på et fartøy som kun i teorien var bevist å skulle kunne klare ferden. En av ungene mine tror forresten det heter derg-og-bal-bane. Noe sier meg at begrepsutviklingen ikke er helt på plass. Vet kanskje ikke hva verken berg eller dal er da? Eller separerer ikke sammensetningen av ord i enkeltdelene det utgjøres av? Moro er det i hvert fall og korreksjoner stoppes hvis noen lar seg friste til å påpeke det. Slike uttalefeil er sjarmerende og i ferd med å dø ut i denne heimen der ungene vokser fortere enn jeg liker.

Jeg lar meg engasjere av ungene mine og ville nok sikkert vært villig til å sette eget liv på spill hvis jeg skjønte at et av ungenes liv var i fare. Utover finnes det nok ikke noe som jeg ville ofret alt for. Jeg legger kognitive ferdigheter og emosjonalitet på bordet når jeg kjemper for mine verdier eller hvis noen mener at den måten jeg utøver faglighet på er dårlig. Dø for det? Neihei! Aldri i verden! Så viktig er det da ikke.

Kjemp for alt hva du har kjært.
Dø om så det gjelder?

Nei takk, ikke noe for meg. Jeg er for enkel. Jeg er for pragmatisk. Jeg er heldigvis ikke avhengig av den éne tingen for å være tilfreds. Jeg mangler dessverre det altoppslukende engasjementet. Jeg mangler heldigvis det altoppslukende i livet mitt.

Verdighet ved sluttreisen?

Da jeg var yngre, kan jeg huske at jeg hadde kamerater som sa at de ikke ville bli gamle. De ville ikke bli hjelpetrengende, de ville ikke miste sin verdighet, de ville ikke lukte vondt og være en belastning for sine nærmeste og de ville bli pene lik.

Jeg har en venninne som i mange år jobbet i hjemmesykepleien og på sykehjem. Ære være henne for det og ære være alle andre som gjør denne jobben! Hun synes eldre er interessante, de har spennende historier å fortelle og de er takknemlige for hjelpen og for at noen har tålmodighet med dem. Det er mulig det gjør meg til et dårlig menneske, men jeg sliter med å ha den samme positive innstillingen i møte med en del eldre.

I mitt eget liv har jeg egentlig ikke forholdt meg så mye til eldre. Geriatri har aldri vært et aktuelt fagfelt og mine bestefedre døde svært unge og mine bestemødre døde på sett og vis med skoene på. Langt unna, i hvert fall geografisk og kanskje også emosjonelt. Nå har jeg en pappa som blir gammel med ekspressfart, langt tidligere enn hans kronologiske alder tilsier.

Det første skrittet ved verdighetsfratakelsen var å ta med meg bilnøklene hans hjem. Det er jo en ganske sterk inngripen i en voksen manns liv - å si at nå får du ikke kjøre bil lenger. Det neste var å innse at han måtte flytte på sykehjem. Søke plass uten å snakke noe særlig med ham om det, kjøre ham av gårde og gå hulkende ut fra avdelingen. Ikke fordi jeg var i tvil om at det var riktig, det har nok resten av familien strevd mere med, men fordi jeg synes det er så uendelig trist at den siste etappen i livet skal ha en slik karakter.

Nå har det gått halvannet år og det jeg synes er vanskeligst er hvem som er hans omgivelser, hvem han kan snakke med, hvem som ivaretar ham, hvem som utfordrer ham, hvem som bryr seg og hvordan bemanningen er på en demensavdeling. Når to roper på mamma, en gråter og to kjefter fordi ingen skjøner en jævla dritt og hvorfor i helvete er alle dørene låst, da ligger det ikke til rette for at den negative utviklingen skal bremses opp. Min pappa er så heldig at han i en alder av 21 traff en dame som har vært med ham siden og som sørger for at han får gått turer, at han fortsatt får nesten daglige opplevelser av at noen elsker ham og som virkelig anstrenger seg for å skjønne hva han mener når han snakker. De to har holdt sammen i et langt ekteskap og finner fortsatt glede i hverandres selskap. Så heldige er det ikke alle som er. Å tenke på hvordan de har det, er nesten uutholdelig. Å være den fysisk raske mannen som ikke aner hvor han er, hvorfor dørene er låst, hvem de andre i gangen er (selv om han har delt kjøkken og gang med dem i mange år) og som aldri får besøk, det må være nokså forferdelig.

En del av prisen å betale for å trenge offentlig hjelp i sluttetappen er at det er andre som bestemmer hva som passer best. Det betyr at man kan flyttes når som helst og i det tempoet en avdelingsleder mener er passe. Pappa har byttet avdeling to ganger tidligere, begge gangene internt på samme huset, men for ham er det jo helt nye omgivelser, helt nye folk, helt nye ropere og helt nye kjeftere og helt nytt personale. Vi vet jo etter hvert noe om hvordan endringer gjør uttrykket av forvirring sterkere og man vet at blant annet Ronald Reagan hadde et formidabelt fall i funksjonsnivå da han flyttet fra det hvite hus. Ikke fordi presidentgjerningen manglet utfordringer, men fordi han fungerte noenlunde i kjente omgivelser. Nå har pappa blitt flyttet igjen, med en dags varsel og alle bilder har blitt hengt opp på offentlige vegger på nytt, lenestolen er flyttet og blomstene er på plass i en ny vinduskarm.

Det er når jeg ser på hvem han nå skal tilbringe hverdagen sin med, at jeg skjønner at nok et trist skritt på den triste sluttetappen er tatt. Som en urolig, vandrende mann som ennå ikke er 70, skal han leve livet sitt sammen med 10 damer som er 15-20 eldre, alle i rullestol, nesten ingen pratende og alle helt apatiske. Det er da jeg beundrer min venninne som synes eldre mennesker er spennende og at jobben med dem er givende. Heldigvis møter vi en del slike på de ulike avdelingene vi har møtt det siste halvannet året. Og så tenker jeg tilbake på kameratene som ville dø unge og tenker at jeg skjønner dem litt. Jeg håper i hvert fall jeg slipper å ende livet i en avdeling der ingen snakker, der alle må mates og der alt handler om å vente. Vente på å bli tatt opp av senga. Vente på å få gå på toalettet. Vente på å få mat. Vente på å bli pratet med. Vente på mat igjen. Vente på besøk. Vente på at noen skjønner hva man vil. Vente på mat nok en gang. Vente på søvnen. Vente. Vente på avslutningen?

Nederlandsk, tysk og svensk bok

"Middagen" av Herman Koch er kanskje en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år. Handlingen utspiller seg mest på det mentale planet, men den ytre handlingen finner sted mens to brødre og deres koner spiser middag på en fin restaurant. Forfatteren gir noen glimrende innblikk i den ene broren, Pauls, indre dialoger, tanker og vurderinger. I utgangspunktet ligger det til rette for en hyggelig middag med god mat, god vin og god service på den dyre og fasjonable restauranten. Paul har imidlertid nylig fått kjennskap til at sønnen og nevøen har begått en grusom handling og vurderer om han skal fortelle det til de andre tre.

Etter hvert viser det seg at flere rundt bordet bærer på hemmeligheter og gjennom måltidet avsløres den ene hemmeligheten etter den andre. Det mest negative jeg kan si om boka er at den ble ferdig for fort! Boka er solgt til mange land, har ligget på bestselgerlistene i Nederland og Tyskland i mange år og det er planlagt film. Handlingen tar utgangspunkt i en reell hendelse og det gjorde nok debatten rundt den i Nederland særlig het og det gjør den ekstra aktuell også for meg som ikke har fått med meg historien rundt sønnen og nevøens handling.
Terningkast: 5

"På ferie med pappa" av Dora Heldt er en bok i motsatt ende av skalaen. Fort lest, enkelt plott, en del humring, dårlig oversettelse og kjapp underholdning. I følge omtalen har den tatt Europa med storm, det synes jeg er litt rart. På den annen side er det jo mye andre lett underholdning som leses av mange.

Christine er 45 og skal hjelpe en venninne å pusse opp et sommerpensjonat på en øy. Moren overtaler henne til å ta med seg faren sin siden moren skal operere et kne og faren ikke klarer seg alene. Faren er en geskjeftig type og mye av ferien til Christine går med på å begrense ham i hans mange påfunn og å holde egen utålmodighet i tømmene.
Terningkast: 3




I "Kunzelmann & Kunzelmann" viser Carl-Johan Vallgren at ikke alt nødvendigvis er som det ser ut til. Da Victor Kunzelmann dør, viser det seg at barna hans ikke egentlig har kjent ham og at han har vært en helt annen enn den de har trodd. Sønnen Joakim på sin side strever med å finne ut hvem han er og hvem han ønsker å være.

Historien veksler mellom de to mennenes historie. Jeg lot meg raskt engasjere av farens fortelling, den lærte meg også en del om kunst og kunstmaling. Sønnens historie tok det langt lengre tid før jeg ble grepet av og det var vanskelig å like ham. Mange og detaljerte beskrivelser av hvordan han studerte busene sine og spiste dem, er vel også et bevisst virkemiddel for at jeg skal synes han er ekkel og infantil. Det lyktes, for å si det sånn... Terningkast: 4