Det finnes all slags tålmodighet. Det finnes også all slags mangel på tålmodighet. Her om dagen fikk jeg igjen bekreftet at jammen kan det kreve mye tålmodighet å takle unger på slutten av en lang barnehagedag. Ikke min unge den gangen, men henne som hylte så jeg hørte henne da jeg gikk hjemmefra og som fortsatt hylte da jeg nådde barnehageporten (den er ikke så langt unna døra vår). Moren var imponerende rolig, lot seg tilsynelatende ikke affisere, men gikk stødig mot bilen mens hun snakket til den hylendes lillesøster og overhørte den sinte. Når jeg i tillegg vet at denne moren bærer sitt tredje barn og sikkert er temmelig sliten selv, er dette enda mer imponerende! Andre dager i barnehagen kan man jo identifisere at ørlite mer tålmodighet ville spart en stakkars mor eller far for mye kamp. Jeg kjenner det igjen selv også, de dagene jeg klarer å minne meg på at to minutters venting kan hindre et kvarters kamp, er de gode dagene. Dessverre finnes også de dårlige dagene. De dagene freser jeg at "Nei, nå er jeg lei av å vente på deg!" med det samme utsagnet "Kan du vente litt?" kommer og dermed er lista lagt for en herlig ettermiddag, med sure unger mens middagen skal lages ferdig.
I helga har jeg dessuten igjen fått bevist at jeg ikke er særlig dugandes som sykepleier. Jeg duger ikke til å tørke spy, skifte på senger på natta, trøste klynkende unger eller å svare tålmodig den femte gangen jeg blir vekt i løpet av natta. Ære være dem som har dette som yrke og som klarer å opprettholde fokus på å gjøre det beste utav det. For den andre altså, ikke for dem selv. Jeg håper selvfølgelig at tålmodigheten min strekker seg lenger hvis det virkelig teller, men er usikker. På dagtid er jeg sånn noenlunde, men på natta er jeg ikke flink!
Med tre unger har jeg lært meg at ting tar tid. De tar aller lengst tid hvis jeg utviser stor grad av utålmodighet. De dagene jeg maser om tida og skynder på, da kan du være sikker på at alt bare skjærer seg. Da gråter dem protesterer og "skal bare" en lang rekke ganger. Så da prøver jeg da, å minne meg på at det ikke hjelper å mase. Jeg prøver å minne mannen på det samme, men det finnes neppe noe mer irriterende enn at andre maser om at en ikke skal mase. Så da prøver jeg å smøre meg med tålmodighet for å takle hans utålmodighet også. Det ville være løgn å påstå at jeg lykkes så altfor ofte dessverre.
Jeg vil allikevel påstå at jeg har blitt mer tålmodig med omverdenen med årene. Dessuten har jeg noen ganger sett at det er ikke sikkert det er så lurt å være utålmodig heller. Husker vi deltok som forsøkskaniner da vi var studenter, i et forsøk som gikk ut på å avveie fart mot nøyaktighet. Fort og gæli' har en helt klar berettigelse som uttrykk!
I helgen har jeg strikket med garn som er rekket opp og har dermed nådd enda en milepæl når det gjelder tålmodighet - å rette opp noe som ble feil. Det var vanskelig for meg å komme i gang, men det føles godt å gjøre det. Så kanskje er jeg ikke så aller verst tålmodig allikevel? Det ultimate beviset på det er vel bunaden min med alle broderiene. Som jeg broderte selv! Hadde noen ganger lyst til å kaste hele greia langt av gårde, men hver gang jeg tar den på, er jeg glad jeg fullførte. Nesten like glad som jeg er hver gang jeg kan ta av meg den utrolig varme greia og glede meg over at det er lenge til neste gang den skal brukes...
mandag 30. januar 2012
Devil's food cake
I dag har jeg vært hjemme med minstejenta, vi har hatt omgangssyke i heimen i helgen og for å overholde 48-timersregelen har jeg vært hjemme med en frisk og glad jente. Hun har dirigert programmet for det meste, et av kravene var kakebaking. Så da ble det altså det. Bakehjelpejenta satt på kjøkkenbenken, var med og målte, veide og helte oppi. Og sleiket bollene etter hvert som ting var ferdig. Vet ikke helt hvor mange bilder jeg har av de tre ungene mine med sjokolade rundt munnen, men det er ikke få.
200 g mykt smør
3 dl sukker
1.ts vaniljesukker
3 egg
1,5 dl kakao
5 dl mel
1/2 ts. bakepulver
1,5 ts. natron
1 ts.salt
3 dl vann
Rør smør, sukker og vaniljesukker hvitt og porøst, tilsett et og et egg om gangen, rør godt før neste egg tilsettes. Hell i det tørre vannet og bland godt før du heller det i form, gjerne to former (20 cm i diameter). Stekes ved 175 grader i 40 minutter.
Sjokolademousse
100 g mørk sjokolade
50 g smør
2 ss.
sterk kaffe
6 eggehviter
1 dl sukker
1 plate gelatin
Legg gelatinplaten i kaldt vann. Pisk eggehviter og melis til nokså stiv marengs. Smelt sjokoladen i mikro, tilsett deretter smør i små biter og rør til smøret er smeltet. Klem vannet ut av gelatinen og løs den opp i varm kaffe. Bland alt raskt sammen, sett moussen kaldt i en del timer.
Legg den ene kakebunnen på fatet, bre over med sjokolademousse. Legg den andre kakebunnen på og smør resten av sjokolademoussen rundt kaka og oppå.
Så der var nummer fem dette året ferdig. God ble den også!
tirsdag 24. januar 2012
Hvem er jeg og hvor slutter jeg?
I det siste har jeg tenkt på at vi stadig lar oss selv strekke lenger enn vi egentlig rekker. Ikke at vi strekker oss for å rekke alt mulig. Eller det gjør vi jo også, men det er ikke strekking i den forstand jeg tenker nå. Det er mer det at vi i så stor grad lar oss prege av hva våre nærmeste gjør og hvordan de presenterer seg, som slår meg som et underlig fenomen. Det er akkurat som om når de gjør noe, så har jeg også gjort det litt.
På sett og vis er det forståelig at foreldre tenker at de presenterer seg selv gjennom hvordan barna fremstår. Hvis mine barn blir oppfattet som hyggelige, veloppdragne, snille osv, er det lett å ta det som et kompliment til meg selv. Samtidig har jeg tre barn og jeg vet jo utmerket at de har forskjellig temperament, er mottakelige for oppdragelse i ulik grad og at ikke alt det gode er min fortjeneste. Jeg vet dermed også at det slett ikke er sikkert at den "umulige" gutten preges av mangel på oppdragelse hjemmefra, det kan rett og slett hende at han er vanskeligere å oppdra enn mine.
Det som er enda rarere er når foreldre er stolte av at deres barn går tidlig, at det sover hele natta, at det snakker tidlig eller er den første i klassen som leser en hel bok. Vi vet jo godt alle sammen at barn stort sett utvikler seg i eget tempo og at de tidlige forskjellene har en tendens til å utjevnes med årene.
Som mamma er det herlig å være den aller beste i verden, den de skal gifte seg med eller den som hører "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det gjør selvfølgelig fallhøyden stor, for plutselig er jeg pinlig. Jeg gjør ikke pinlige ting eller sier pinlige ting. Jeg bare er pinlig. Ungene har jo ikke noe ansvar for min manglende oppdragelse eller min tendens til å snakke med alle jeg treffer, men de skjemmes allikevel. Det er kanskje ikke underlig at de tenker at de fremstår som en del av meg eller at min pinlighet smitter over på dem, men det er litt rart allikevel. Å etablere et trygt selv, et atskilt selv, noe som skiller barn fra mor og oppløser symbiosen skjer jo mange år før denne følelsen av skam over opphavet oppstår, så det er litt rart det dukker opp rett før tenårene hos de aller fleste.
Det å skille seg ut, det å være annerledes er jo vanskelig for mange ungdommer, men de kan da skille mellom seg selv og foreldrene på den alderen? En av mødrene til eldsteguttens kompiser fortalte om sin sønn som ikke ville gå sammen med henne på butikken, han gikk alltid noen skritt foran eller bak hvis familien var ute sammen. Hun hadde konfrontert ham med at her i lokalmiljøet vet jo alle at jeg er moren din uansett, så hvem tror du ser rar ut nå? Er det vi som går her sammen og snakker eller er det du som ikke kan gå sammen med oss? Nei, si det. Dette er jammen ikke logisk!
Det som egentlig er underlig, er at vi i så liten grad skjemmes over våre partnere. Dem har vi jo stort sett valgt. Ikke med klart blikk alltid, forelskelsen kan gi en tåkete vurdering. Når vi velger å fortsette å leve sammen med partneren, få barn med ham og gifte oss - da har vi vel i hovedsak gjort en vurdering og den kan med rimelighet brukes som en avspeilning av oss selv. Allikevel kjenner jeg forsvinnende få som synes partneren er pinlig. Venninner kan klage over late menn, over dumme menn, over hjelpesløse menn eller bortskjemte menn, men de skammer seg ikke over dem allikevel. Kanskje er det nettopp det at man selv har gjort vurderingen som gjør det umulig å tenke på de dårlige egenskapene som pinlige? Hvis han er pinlig, så er jeg også pinlig?
Jeg må innrømme at jeg nyter å være passert 40. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv, men ser mine utfordringer. Jeg skjemmes ikke over mine foreldre, men tenker om dem med varme. Jeg ser deres dårlige egenskaper, men tenker ikke at det smitter over på meg og jeg synes helt klart at de gode egenskapene oppveier de dårlige. Jeg har foreløpig bare én unge som synes jeg er pinlig og selv han synes ganske ofte at jeg er kul. De andre to hevder foreløpig at jeg er best i verden og det er ganske deilig. Så får jeg bare godta at tidene vil endres, at de andre to også vil komme til å synes at jeg er pinlig. Men jeg håper jeg fortsetter å være kul. Og så håper jeg enda mer at de lærer seg å skille, å se hva som er dem og hvilke handlinger de har ansvaret for. Kun sine egne rett og slett!
På sett og vis er det forståelig at foreldre tenker at de presenterer seg selv gjennom hvordan barna fremstår. Hvis mine barn blir oppfattet som hyggelige, veloppdragne, snille osv, er det lett å ta det som et kompliment til meg selv. Samtidig har jeg tre barn og jeg vet jo utmerket at de har forskjellig temperament, er mottakelige for oppdragelse i ulik grad og at ikke alt det gode er min fortjeneste. Jeg vet dermed også at det slett ikke er sikkert at den "umulige" gutten preges av mangel på oppdragelse hjemmefra, det kan rett og slett hende at han er vanskeligere å oppdra enn mine.
Det som er enda rarere er når foreldre er stolte av at deres barn går tidlig, at det sover hele natta, at det snakker tidlig eller er den første i klassen som leser en hel bok. Vi vet jo godt alle sammen at barn stort sett utvikler seg i eget tempo og at de tidlige forskjellene har en tendens til å utjevnes med årene.
Som mamma er det herlig å være den aller beste i verden, den de skal gifte seg med eller den som hører "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det gjør selvfølgelig fallhøyden stor, for plutselig er jeg pinlig. Jeg gjør ikke pinlige ting eller sier pinlige ting. Jeg bare er pinlig. Ungene har jo ikke noe ansvar for min manglende oppdragelse eller min tendens til å snakke med alle jeg treffer, men de skjemmes allikevel. Det er kanskje ikke underlig at de tenker at de fremstår som en del av meg eller at min pinlighet smitter over på dem, men det er litt rart allikevel. Å etablere et trygt selv, et atskilt selv, noe som skiller barn fra mor og oppløser symbiosen skjer jo mange år før denne følelsen av skam over opphavet oppstår, så det er litt rart det dukker opp rett før tenårene hos de aller fleste.
Det å skille seg ut, det å være annerledes er jo vanskelig for mange ungdommer, men de kan da skille mellom seg selv og foreldrene på den alderen? En av mødrene til eldsteguttens kompiser fortalte om sin sønn som ikke ville gå sammen med henne på butikken, han gikk alltid noen skritt foran eller bak hvis familien var ute sammen. Hun hadde konfrontert ham med at her i lokalmiljøet vet jo alle at jeg er moren din uansett, så hvem tror du ser rar ut nå? Er det vi som går her sammen og snakker eller er det du som ikke kan gå sammen med oss? Nei, si det. Dette er jammen ikke logisk!
Det som egentlig er underlig, er at vi i så liten grad skjemmes over våre partnere. Dem har vi jo stort sett valgt. Ikke med klart blikk alltid, forelskelsen kan gi en tåkete vurdering. Når vi velger å fortsette å leve sammen med partneren, få barn med ham og gifte oss - da har vi vel i hovedsak gjort en vurdering og den kan med rimelighet brukes som en avspeilning av oss selv. Allikevel kjenner jeg forsvinnende få som synes partneren er pinlig. Venninner kan klage over late menn, over dumme menn, over hjelpesløse menn eller bortskjemte menn, men de skammer seg ikke over dem allikevel. Kanskje er det nettopp det at man selv har gjort vurderingen som gjør det umulig å tenke på de dårlige egenskapene som pinlige? Hvis han er pinlig, så er jeg også pinlig?
Jeg må innrømme at jeg nyter å være passert 40. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv, men ser mine utfordringer. Jeg skjemmes ikke over mine foreldre, men tenker om dem med varme. Jeg ser deres dårlige egenskaper, men tenker ikke at det smitter over på meg og jeg synes helt klart at de gode egenskapene oppveier de dårlige. Jeg har foreløpig bare én unge som synes jeg er pinlig og selv han synes ganske ofte at jeg er kul. De andre to hevder foreløpig at jeg er best i verden og det er ganske deilig. Så får jeg bare godta at tidene vil endres, at de andre to også vil komme til å synes at jeg er pinlig. Men jeg håper jeg fortsetter å være kul. Og så håper jeg enda mer at de lærer seg å skille, å se hva som er dem og hvilke handlinger de har ansvaret for. Kun sine egne rett og slett!
Herlige muffins
I dag har vi hatt vennegruppe her for midtimellomgutten og da passet det å lage noe godt. Kaller det årets fjerde kake jeg, selv om muffins vel ikke er kake hvis man skal være pinlig nøyaktig. Fant to oppskrifter på Trines Matblogg. For dem som ikke har vært innom bloggen hennes - anbefalingen er hermed overbrakt!
Gulrotmuffins med eple og sjokolade
3 egg
2.5 dl matolje
100 g demerasukker
250 g sukker
2 ts vaniljesukker
2 ts kanel (i oppskriften står det også 1/2 ts muskat, det droppet jeg)
1/2 ss natron
1/2 ss bakepulver
325 g hvetemel
100 g mørk kokesjokolade
400 g revet gulrot
1 1/2 revet eple (jeg brukte bare 1 eple, det gikk fint)
Rør egg, sukker og olje til en lys og luftig røre. Tilsett det tørre, bland forsiktig. Rør i hakket sjokolade. Tilsett gulrot og eple. Ha i store muffinsformer (skal holde til 16 store står det i oppskriften, jeg fordelte det i 12) og stek midt i ovnen i 25-30 minutter ved 180 grader.
Lagde en krem litt på slump med Philadelphia ost, smør, melis, vaniljesukker og sitron.
I tillegg lagde jeg sjokolademuffins, også dem fra Trines Matblogg http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/
Gulrotmuffins med eple og sjokolade
3 egg
2.5 dl matolje
100 g demerasukker
250 g sukker
2 ts vaniljesukker
2 ts kanel (i oppskriften står det også 1/2 ts muskat, det droppet jeg)
1/2 ss natron
1/2 ss bakepulver
325 g hvetemel
100 g mørk kokesjokolade
400 g revet gulrot
1 1/2 revet eple (jeg brukte bare 1 eple, det gikk fint)
Rør egg, sukker og olje til en lys og luftig røre. Tilsett det tørre, bland forsiktig. Rør i hakket sjokolade. Tilsett gulrot og eple. Ha i store muffinsformer (skal holde til 16 store står det i oppskriften, jeg fordelte det i 12) og stek midt i ovnen i 25-30 minutter ved 180 grader.
Lagde en krem litt på slump med Philadelphia ost, smør, melis, vaniljesukker og sitron.
I tillegg lagde jeg sjokolademuffins, også dem fra Trines Matblogg http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/
torsdag 19. januar 2012
100-dagers kaker
I går ble årets andre og tredje kake produsert i heimen, altså til 100-dagers festen til midtimellomgutten. Oppskriften fant jeg på nettet en gang for mange år siden, vet dessverre ikke lenger hvem jeg skal takke for den beste langpannesjokoladekaka jeg vet om. Ungene er veldig glade i den de også!
9 dl hvetemel
9 dl sukker
4 ss bakekakao
2 ts vaniljesukker (helst sånn ekte med svarte prikker i)
2 ts natron
400 g smør
1 beger lettrømme
4.5 dl lunkent vann
4 egg
Sett ovnen på 180 grader. Bland det tørre for seg. Smelt smøret, bland det med rømmen og vannet, hell det sammen med det tørre og bland sammen. Visp eggene raskt sammen og bland med resten. Stekes i 40 minutter midt i ovnen.
Fyll:
150 g romtemperert smør
1 pk melis
3 ss kakao
2 ts vaniljesukker
0.5 dl sterk kaffe
Rør sammen til det er lyst og luftig. Smør det utover kaka når den har blitt kald og pynt etter behag
9 dl hvetemel9 dl sukker
4 ss bakekakao
2 ts vaniljesukker (helst sånn ekte med svarte prikker i)
2 ts natron
400 g smør
1 beger lettrømme
4.5 dl lunkent vann
4 egg
Sett ovnen på 180 grader. Bland det tørre for seg. Smelt smøret, bland det med rømmen og vannet, hell det sammen med det tørre og bland sammen. Visp eggene raskt sammen og bland med resten. Stekes i 40 minutter midt i ovnen.
Fyll:
150 g romtemperert smør
1 pk melis
3 ss kakao
2 ts vaniljesukker
0.5 dl sterk kaffe
Rør sammen til det er lyst og luftig. Smør det utover kaka når den har blitt kald og pynt etter behag
Alle disse dagene...
For fire år siden flyttet vi inn i "nytt" hus. Vi flyttet fra leilighet til enebolig etter at det tredje barnet var født. Et par år tidligere hadde vi giftet oss. Jeg var godt i gang med spesialiseringen min og yrkesretningen var dermed også nokså klarlagt. Da var det at en venninne sa "Så deilig Aud, nå er liksom alt på plass i livet ditt. Du har de barna du skal ha, du har den mannen du vil ha, dere har det huset dere skal bo i og du har en jobb du er flink til!" Hun tenkte på dette som noe deilig, noe avklart og trygt. Det eneste jeg hørte, var kjedelig.
I etterkant har jeg jo kjent på at dette trygge og avklarte på ingen måte er kjedelig. Stort sett bringer hverdagen mer enn nok av utfordringer, både når det gjelder oppdragelse, logistikk og det å finne tid til ro og hygge. Jobben bringer heldigvis også mer enn nok av utfordringer og kjedsomhet er ikke en av dem!
Midtimellomgutten begynte på skolen i høst og i dag har de hatt 100-dagers fest. Det er altså 100 dager siden de ble skolebarn og det utløste en feiring med kake og moro på skolen i dag. Jammen ikke en dum idé! Jeg skjønner at når hverdagen står i fare for å bli kjedelig, så er det bare å lage en fest. Det finnes da mer enn nok å feire i en heim med fem personer. Første tannfelling og siste tannfelling for eksempel. Fem middager på rad med alle til stede. Eller mer sannsynlig - første middag på lenge med alle fem til stede. Eller en middag uten at noen pirker i maten og uttrykker at det er noe de ikke liker. Hva med "Endelig er det ryddig i boden-festen"?
Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år og det var å prioritere å være mer sammen med venner. Nå legges det et til, eller kanskje jeg kan si at det utvides. Det skal være flere fester i 2012 enn det var i 2011. I dag har vi hatt 100-dagers fest her hjemme også, så akkurat nå ser det ut til at ambisjonen har noe for seg.
I etterkant har jeg jo kjent på at dette trygge og avklarte på ingen måte er kjedelig. Stort sett bringer hverdagen mer enn nok av utfordringer, både når det gjelder oppdragelse, logistikk og det å finne tid til ro og hygge. Jobben bringer heldigvis også mer enn nok av utfordringer og kjedsomhet er ikke en av dem!
Midtimellomgutten begynte på skolen i høst og i dag har de hatt 100-dagers fest. Det er altså 100 dager siden de ble skolebarn og det utløste en feiring med kake og moro på skolen i dag. Jammen ikke en dum idé! Jeg skjønner at når hverdagen står i fare for å bli kjedelig, så er det bare å lage en fest. Det finnes da mer enn nok å feire i en heim med fem personer. Første tannfelling og siste tannfelling for eksempel. Fem middager på rad med alle til stede. Eller mer sannsynlig - første middag på lenge med alle fem til stede. Eller en middag uten at noen pirker i maten og uttrykker at det er noe de ikke liker. Hva med "Endelig er det ryddig i boden-festen"?
Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år og det var å prioritere å være mer sammen med venner. Nå legges det et til, eller kanskje jeg kan si at det utvides. Det skal være flere fester i 2012 enn det var i 2011. I dag har vi hatt 100-dagers fest her hjemme også, så akkurat nå ser det ut til at ambisjonen har noe for seg.
tirsdag 17. januar 2012
Gutt eller jente, guttejente, jentegutt?
Leste dere kronikken til Kathrine Aspaas i Aftenposten i helgen? Den tar opp tråden etter debatten om Legos nye satsing på jenter http://mobil.aftenposten.no/meninger/kommentarer/JenteLego-og-honsehjerner-6741781.html#.TxXaBZirURR. Poenget slik jeg leser henne, er at hun mener at redselen for det jentete har gått for langt og at det er de myke verdiene som i dag er ettertraktet på arbeidsmarkedet. "For dypt i den gamle, utmattende debatten om hvorfor ikke også jenter kan leke med biler, kampfly og "skikkelige ting", ligger den store skammen - den unevnelige frykten. For det myke, det nære - i det hele tatt frykten for å være jente". Jeg ønsker å tro at verden er romsligere enn hun hevder og jeg velger å tro at arbeidsmarkedet faktisk er så åpent for kvinnelige verdier som hun mener at det bør være.
Det er lenge siden jeg lærte at de androgyne er "vinnerne" i den vestlige verden, både når det gjelder å finne en partner og når det gjelder å lykkes på jobben. Det er altså fusjonen av de kvinnelige og de mannlige egenskapene som er attraktivt. Men kanskje er det allikevel slik at vi er mer åpne for at småjenter skal være guttete enn at småguttene skal være jentete? Guttejente har i hvert for meg en mer positiv klang enn jentegutt.
Da eldstemann ble 2 år, ønsket han seg dukkevogn til bursdagen sin. Eller kanskje det er riktigere å si at det var jeg som ønsket ham dukkevogn. En bevisst mor med sunne verdier ønsker jo at gutten skal uttrykke omsorg og myke verdier. Mormor kjøpte dukkevogn, mens bestefaren ble bekymret for at det første barnebarnet skulle vokse opp til å bli en pyse. Det endte med to bursdagspresanger fra besteforeldreparet det året. Én dukkevogn og énn trillebår. Begge ble pent innredet med madrass, dyne og pute og ble brukt til å trille rundt kosedyrene og den nyinnkjøpte guttedukka i. Til bestefarens bekymring. Jeg selv var fornøyd og sendte gladelig med både baby og vogn til barnehagen og sa når andre hadde kommentert det, at det finnes ikke gutteleker og jenteleker. Da han til jul samme år hardnakket hevdet at det eneste han ønsket seg av nissen var et skjørt, var jeg ikke like velvillig... Det endte med noen skjørt i utkledningsskuffen, men de ble nok aldri brukt utenfor husets fire vegger.
Etter dette har jeg fått en gutt til og deretter en jente. Jeg har med en viss skepsis observert omgivelsenes småjenter som har absolutt alt av utstyr og klær i nusselig babyrosa. Rosa ski, rosa sykler, rosa kjelker, rosa dukkevogner, rosa støvler, rosa regntøy, rosa, rosa, rosa. Jeg kjenner meg ikke igjen i Kathrines påstand om at min skepsis er ensbetydende med en devaluering og fornekting av alt det jentete og kvinnelige. Jeg synes nemlig alt dette rosa gir småjentene litt lite rom. Jeg trivdes veldig lite med at minstejenta startet opp på barnedans i høst, en nydelig gruppe småjenter i rosa strutteskjørt med paljetter. Paradoksalt nok var jeg helt uten tvil da Storegutten for noen år siden ønsket seg en rosa skjorte. Hva består egentlig forskjellen i?
Han har langt hår også nå, 12-åringen, uten at det bekymrer meg. Når det kommer kommentarer på det nå, ser han gutta i øynene (for det er bare fra dem kommentarene kommer) og lurer på om den andre ikke tør å skille seg ut. Men når 6-åringen også ønsker seg langt hår, da nøler jeg. 4-åringen som er jente er mer enn velkommen til å ha langt hår, men hun kan gjerne også ha kort hår hvis det er det hun vil. Jeg klarer ikke helt å forklare hva forskjellen består i, verken for meg selv eller for dem.
Egenvurderingen er altså at jeg er ambivalent og vinglete. Jeg kan fortsatt tenke at pyntedukkene er dumme, selv før de har sagt et eneste ord. Mine fordommer motbevises tilnærmet daglig, men jeg gir ikke slipp på dem. Jeg synes det er supert at gutta mine ikler seg rosa, men er tilbakeholden når det gjelder jenta og holder igjen så godt jeg kan. Logisk? Ikke i det hele tatt. Jeg ønsker at mine sønner skal vokse opp til å bli omsorgsfulle menn som deler oppgavene i hjemmet likt, men synes jentegutt har en negativ klang. Jeg synes det er supert når jenta mi er tøff og svinger lekesverdet. Heldigvis synes jeg fortsatt det er supert hvis midtimellomgutten leker med dukker. Det er visst ikke så lett dette.
Jeg synes ikke det er noen skam å være jente, men jeg er redd for en verden der kjønn blir den vesentligste forklaringsfaktoren for all forskjell i atferd og der alle effekter, leker, klær og utstyr tydelig signaliserer barnets kjønn. Jeg vet nemlig at variasjonen gutter imellom er stor og at det samme gjelder jentene. Jeg skjønner at Lego ønsker å vinne 50% av barnepopulasjonen, men jeg skulle ønske at de kjønnsnøytrale fargene og klossene fortsatt fenget begge kjønn. Evolusjon og den naturlige forskjellen på gutter og jenter kan ikke være en forklaring på at smågutter og småjenter foretrekker ulike typer Lego, det er nemlig ikke så lenge siden verken Kathrine eller jeg var småjenter og lekte side om side med småguttene. Og vi bygget med de samme Legoklossene...
Det er lenge siden jeg lærte at de androgyne er "vinnerne" i den vestlige verden, både når det gjelder å finne en partner og når det gjelder å lykkes på jobben. Det er altså fusjonen av de kvinnelige og de mannlige egenskapene som er attraktivt. Men kanskje er det allikevel slik at vi er mer åpne for at småjenter skal være guttete enn at småguttene skal være jentete? Guttejente har i hvert for meg en mer positiv klang enn jentegutt.
Da eldstemann ble 2 år, ønsket han seg dukkevogn til bursdagen sin. Eller kanskje det er riktigere å si at det var jeg som ønsket ham dukkevogn. En bevisst mor med sunne verdier ønsker jo at gutten skal uttrykke omsorg og myke verdier. Mormor kjøpte dukkevogn, mens bestefaren ble bekymret for at det første barnebarnet skulle vokse opp til å bli en pyse. Det endte med to bursdagspresanger fra besteforeldreparet det året. Én dukkevogn og énn trillebår. Begge ble pent innredet med madrass, dyne og pute og ble brukt til å trille rundt kosedyrene og den nyinnkjøpte guttedukka i. Til bestefarens bekymring. Jeg selv var fornøyd og sendte gladelig med både baby og vogn til barnehagen og sa når andre hadde kommentert det, at det finnes ikke gutteleker og jenteleker. Da han til jul samme år hardnakket hevdet at det eneste han ønsket seg av nissen var et skjørt, var jeg ikke like velvillig... Det endte med noen skjørt i utkledningsskuffen, men de ble nok aldri brukt utenfor husets fire vegger.
Etter dette har jeg fått en gutt til og deretter en jente. Jeg har med en viss skepsis observert omgivelsenes småjenter som har absolutt alt av utstyr og klær i nusselig babyrosa. Rosa ski, rosa sykler, rosa kjelker, rosa dukkevogner, rosa støvler, rosa regntøy, rosa, rosa, rosa. Jeg kjenner meg ikke igjen i Kathrines påstand om at min skepsis er ensbetydende med en devaluering og fornekting av alt det jentete og kvinnelige. Jeg synes nemlig alt dette rosa gir småjentene litt lite rom. Jeg trivdes veldig lite med at minstejenta startet opp på barnedans i høst, en nydelig gruppe småjenter i rosa strutteskjørt med paljetter. Paradoksalt nok var jeg helt uten tvil da Storegutten for noen år siden ønsket seg en rosa skjorte. Hva består egentlig forskjellen i?
Han har langt hår også nå, 12-åringen, uten at det bekymrer meg. Når det kommer kommentarer på det nå, ser han gutta i øynene (for det er bare fra dem kommentarene kommer) og lurer på om den andre ikke tør å skille seg ut. Men når 6-åringen også ønsker seg langt hår, da nøler jeg. 4-åringen som er jente er mer enn velkommen til å ha langt hår, men hun kan gjerne også ha kort hår hvis det er det hun vil. Jeg klarer ikke helt å forklare hva forskjellen består i, verken for meg selv eller for dem.
Egenvurderingen er altså at jeg er ambivalent og vinglete. Jeg kan fortsatt tenke at pyntedukkene er dumme, selv før de har sagt et eneste ord. Mine fordommer motbevises tilnærmet daglig, men jeg gir ikke slipp på dem. Jeg synes det er supert at gutta mine ikler seg rosa, men er tilbakeholden når det gjelder jenta og holder igjen så godt jeg kan. Logisk? Ikke i det hele tatt. Jeg ønsker at mine sønner skal vokse opp til å bli omsorgsfulle menn som deler oppgavene i hjemmet likt, men synes jentegutt har en negativ klang. Jeg synes det er supert når jenta mi er tøff og svinger lekesverdet. Heldigvis synes jeg fortsatt det er supert hvis midtimellomgutten leker med dukker. Det er visst ikke så lett dette.
Jeg synes ikke det er noen skam å være jente, men jeg er redd for en verden der kjønn blir den vesentligste forklaringsfaktoren for all forskjell i atferd og der alle effekter, leker, klær og utstyr tydelig signaliserer barnets kjønn. Jeg vet nemlig at variasjonen gutter imellom er stor og at det samme gjelder jentene. Jeg skjønner at Lego ønsker å vinne 50% av barnepopulasjonen, men jeg skulle ønske at de kjønnsnøytrale fargene og klossene fortsatt fenget begge kjønn. Evolusjon og den naturlige forskjellen på gutter og jenter kan ikke være en forklaring på at smågutter og småjenter foretrekker ulike typer Lego, det er nemlig ikke så lenge siden verken Kathrine eller jeg var småjenter og lekte side om side med småguttene. Og vi bygget med de samme Legoklossene...
Abonner på:
Innlegg (Atom)