Gutt eller jente, guttejente, jentegutt?

Leste dere kronikken til Kathrine Aspaas i Aftenposten i helgen? Den tar opp tråden etter debatten om Legos nye satsing på jenter http://mobil.aftenposten.no/meninger/kommentarer/JenteLego-og-honsehjerner-6741781.html#.TxXaBZirURR. Poenget slik jeg leser henne, er at hun mener at redselen for det jentete har gått for langt og at det er de myke verdiene som i dag er ettertraktet på arbeidsmarkedet. "For dypt i den gamle, utmattende debatten om hvorfor ikke også jenter kan leke med biler, kampfly og "skikkelige ting", ligger den store skammen - den unevnelige frykten. For det myke, det nære - i det hele tatt frykten for å være jente". Jeg ønsker å tro at verden er romsligere enn hun hevder og jeg velger å tro at arbeidsmarkedet faktisk er så åpent for kvinnelige verdier som hun mener at det bør være.

Det er lenge siden jeg lærte at de androgyne er "vinnerne" i den vestlige verden, både når det gjelder å finne en partner og når det gjelder å lykkes på jobben. Det er altså fusjonen av de kvinnelige og de mannlige egenskapene som er attraktivt. Men kanskje er det allikevel slik at vi er mer åpne for at småjenter skal være guttete enn at småguttene skal være jentete? Guttejente har i hvert for meg en mer positiv klang enn jentegutt.

Da eldstemann ble 2 år, ønsket han seg dukkevogn til bursdagen sin. Eller kanskje det er riktigere å si at det var jeg som ønsket ham dukkevogn. En bevisst mor med sunne verdier ønsker jo at gutten skal uttrykke omsorg og myke verdier. Mormor kjøpte dukkevogn, mens bestefaren ble bekymret for at det første barnebarnet skulle vokse opp til å bli en pyse. Det endte med to bursdagspresanger fra besteforeldreparet det året. Én dukkevogn og énn trillebår. Begge ble pent innredet med madrass, dyne og pute og ble brukt til å trille rundt kosedyrene og den nyinnkjøpte guttedukka i. Til bestefarens bekymring. Jeg selv var fornøyd og sendte gladelig med både baby og vogn til barnehagen og sa når andre hadde kommentert det, at det finnes ikke gutteleker og jenteleker. Da han til jul samme år hardnakket hevdet at det eneste han ønsket seg av nissen var et skjørt, var jeg ikke like velvillig... Det endte med noen skjørt i utkledningsskuffen, men de ble nok aldri brukt utenfor husets fire vegger.

Etter dette har jeg fått en gutt til og deretter en jente. Jeg har med en viss skepsis observert omgivelsenes småjenter som har absolutt alt av utstyr og klær i nusselig babyrosa. Rosa ski, rosa sykler, rosa kjelker, rosa dukkevogner, rosa støvler, rosa regntøy, rosa, rosa, rosa. Jeg kjenner meg ikke igjen i Kathrines påstand om at min skepsis er ensbetydende med en devaluering og fornekting av alt det jentete og kvinnelige. Jeg synes nemlig alt dette rosa gir småjentene litt lite rom. Jeg trivdes veldig lite med at minstejenta startet opp på barnedans i høst, en nydelig gruppe småjenter i rosa strutteskjørt med paljetter. Paradoksalt nok var jeg helt uten tvil da Storegutten for noen år siden ønsket seg en rosa skjorte. Hva består egentlig forskjellen i?

Han har langt hår også nå, 12-åringen, uten at det bekymrer meg. Når det kommer kommentarer på det nå, ser han gutta i øynene (for det er bare fra dem kommentarene kommer) og lurer på om den andre ikke tør å skille seg ut. Men når 6-åringen også ønsker seg langt hår, da nøler jeg. 4-åringen som er jente er mer enn velkommen til å ha langt hår, men hun kan gjerne også ha kort hår hvis det er det hun vil. Jeg klarer ikke helt å forklare hva forskjellen består i, verken for meg selv eller for dem.

Egenvurderingen er altså at jeg er ambivalent og vinglete. Jeg kan fortsatt tenke at pyntedukkene er dumme, selv før de har sagt et eneste ord. Mine fordommer motbevises tilnærmet daglig, men jeg gir ikke slipp på dem. Jeg synes det er supert at gutta mine ikler seg rosa, men er tilbakeholden når det gjelder jenta og holder igjen så godt jeg kan. Logisk? Ikke i det hele tatt. Jeg ønsker at mine sønner skal vokse opp til å bli omsorgsfulle menn som deler oppgavene i hjemmet likt, men synes jentegutt har en negativ klang. Jeg synes det er supert når jenta mi er tøff og svinger lekesverdet. Heldigvis synes jeg fortsatt det er supert hvis midtimellomgutten leker med dukker. Det er visst ikke så lett dette.

Jeg synes ikke det er noen skam å være jente, men jeg er redd for en verden der kjønn blir den vesentligste forklaringsfaktoren for all forskjell i atferd og der alle effekter, leker, klær og utstyr tydelig signaliserer barnets kjønn. Jeg vet nemlig at variasjonen gutter imellom er stor og at det samme gjelder jentene. Jeg skjønner at Lego ønsker å vinne 50% av barnepopulasjonen, men jeg skulle ønske at de kjønnsnøytrale fargene og klossene fortsatt fenget begge kjønn. Evolusjon og den naturlige forskjellen på gutter og jenter kan ikke være en forklaring på at smågutter og småjenter foretrekker ulike typer Lego, det er nemlig ikke så lenge siden verken Kathrine eller jeg var småjenter og lekte side om side med småguttene. Og vi bygget med de samme Legoklossene...