Det finnes all slags tålmodighet

Det finnes all slags tålmodighet. Det finnes også all slags mangel på tålmodighet. Her om dagen fikk jeg igjen bekreftet at jammen kan det kreve mye tålmodighet å takle unger på slutten av en lang barnehagedag. Ikke min unge den gangen, men henne som hylte så jeg hørte henne da jeg gikk hjemmefra og som fortsatt hylte da jeg nådde barnehageporten (den er ikke så langt unna døra vår). Moren var imponerende rolig, lot seg tilsynelatende ikke affisere, men gikk stødig mot bilen mens hun snakket til den hylendes lillesøster og overhørte den sinte. Når jeg i tillegg vet at denne moren bærer sitt tredje barn og sikkert er temmelig sliten selv, er dette enda mer imponerende! Andre dager i barnehagen kan man jo identifisere at ørlite mer tålmodighet ville spart en stakkars mor eller far for mye kamp. Jeg kjenner det igjen selv også, de dagene jeg klarer å minne meg på at to minutters venting kan hindre et kvarters kamp, er de gode dagene. Dessverre finnes også de dårlige dagene. De dagene freser jeg at "Nei, nå er jeg lei av å vente på deg!" med det samme utsagnet "Kan du vente litt?" kommer og dermed er lista lagt for en herlig ettermiddag, med sure unger mens middagen skal lages ferdig.

I helga har jeg dessuten igjen fått bevist at jeg ikke er særlig dugandes som sykepleier. Jeg duger ikke til å tørke spy, skifte på senger på natta, trøste klynkende unger eller å svare tålmodig den femte gangen jeg blir vekt i løpet av natta. Ære være dem som har dette som yrke og som klarer å opprettholde fokus på å gjøre det beste utav det. For den andre altså, ikke for dem selv. Jeg håper selvfølgelig at tålmodigheten min strekker seg lenger hvis det virkelig teller, men er usikker. På dagtid er jeg sånn noenlunde, men på natta er jeg ikke flink!

Med tre unger har jeg lært meg at ting tar tid. De tar aller lengst tid hvis jeg utviser stor grad av utålmodighet. De dagene jeg maser om tida og skynder på, da kan du være sikker på at alt bare skjærer seg. Da gråter dem protesterer og "skal bare" en lang rekke ganger. Så da prøver jeg da, å minne meg på at det ikke hjelper å mase. Jeg prøver å minne mannen på det samme, men det finnes neppe noe mer irriterende enn at andre maser om at en ikke skal mase. Så da prøver jeg å smøre meg med tålmodighet for å takle hans utålmodighet også. Det ville være løgn å påstå at jeg lykkes så altfor ofte dessverre.

Jeg vil allikevel påstå at jeg har blitt mer tålmodig med omverdenen med årene. Dessuten har jeg noen ganger sett at det er ikke sikkert det er så lurt å være utålmodig heller. Husker vi deltok som forsøkskaniner da vi var studenter, i et forsøk som gikk ut på å avveie fart mot nøyaktighet. Fort og gæli' har en helt klar berettigelse som uttrykk!

I helgen har jeg strikket med garn som er rekket opp og har dermed nådd enda en milepæl når det gjelder tålmodighet - å rette opp noe som ble feil. Det var vanskelig for meg å komme i gang, men det føles godt å gjøre det. Så kanskje er jeg ikke så aller verst tålmodig allikevel? Det ultimate beviset på det er vel bunaden min med alle broderiene. Som jeg broderte selv! Hadde noen ganger lyst til å kaste hele greia langt av gårde, men hver gang jeg tar den på, er jeg glad jeg fullførte. Nesten like glad som jeg er hver gang jeg kan ta av meg den utrolig varme greia og glede meg over at det er lenge til neste gang den skal brukes...