Den verden vi fant

Forrige helg leste jeg "Den verden vi fant" av Thrity Umrigar. Helgen nærmer seg, det er meldt fint vær, så jeg får rapportere om forrige bok før flere er ferdige.

Fra baksiden av boka:
Da de gikk på universitetet i Bombay på 70-tallet, var Armaiti, Laleh, Kavita og Nishta som erteris. De utfordret autoriteter og engsjerte seg politisk. De trodde de skulle forandre verden. Men tretti år senere har jentene nesten mistet kontakten, opptatte som de er på hver sin kant med familie og jobb. De revolusjonære tankene de delte som unge, er famlet om ikke glemt. 

Så blir Armaiti, som har flyttet til Amerika, alvorlig syk. Hun ønsker å se venninnene hun forlot en siste gang. Det blir et møte som vil endre livene til alle fire. For Laleh blir gjenforeningen en bittersøt påminnelse om drømmer som aldri gikk i oppfyllelse, Kavita blir konfrontert med forbudet følelser og for Nishta blir reisen første skritt mot løsrivelsen fra en dominerende ektemann. For Armaiti selv blir møtet en mulighet til å ta farvel på egne premisser. 

Med et pulserende og moderne India som bakteppe, skildres fire ulike kvinner og de ubrytelige vennskapsbåndene de deler. De blir tvunget til å ta et oppgjør med vonde hemmeligheter og erkjenne at det er mye de angrer på, mens de forsøker å finne ut hva som virkelig betyr noe her i livet. Dette er et uforglemmelig mesterverk fra en enestående forfatter. 

Boka er skrevet i et lettfattelig språk og historien engasjerte i hvert fall meg nok til at sidene raste av sted. Med over 300 sider er det ikke en selvfølge at en bok fullføres i løpet av en soldag, men det gjorde jeg altså med denne boka. Jeg lot meg kanskje særlig gripe av fortellingen om Laleh og Kavita. Forfatteren er emigrert inder og jeg lurer på hvor amerikansk hun er og hvor mye indisk som er igjen i henne. Det er ikke alt ved det indiske samfunnet som beskrives som appellerende. Men så er det kanskje ikke alt som har så stor appell heller, hva vet vel jeg?

Fra boka:
Bombay! De kjølige, fredelige rommene i Jehangir kunstgalleri. Den vanvittige, fargerike, overstrømmende Fashion Street. Den berusende frihetsfølelsen det er å spasere i vinden langs sjøen ved Marine Drive. Den gastronomiske nytelsen det er å spise kyllingrullade på Paradise mens den solgule majonesen tyter ut på sidene. 

Og fremfor alt å være sammen med de andre tre. Å ta toget til Lonavala, lene seg ut gjennom døråpningen, kjenne vinden mot ansiktet. Høre på musikk på Rhyth House hele ettermiddagen. Se reprise av Våre beste år og Spartacus på Sterling lørdag formiddag. 

Laleh, Kavita, Nishta. Navnene viklet seg i hverandre og ble en bønn, en erindring fra det tapte paradis. "Vennen? Går det bra med deg?" Det var Richard som spurte, og Armaiti nikket, klarte ikke å snakke. 

Hun så opp, så de forvirrede ansiktene, og tok seg sammen. "Jeg... jeg tenkte bare på... noen gamle venninner, og plutselig..." Men ordene var for svake, å beskrive Lal, Ka og Nishta som venninner føltes så utilstrekkelig at Armaiti ikke sa noe mer. 

Boka anbefales som sommerlitteratur, som kosebok, som strandbok, som en bok som underholder og gleder uten å kreve all verdens. Terningkast fire fra meg.