Hva ønsker du deg til jul?

Her i huset er det tre bursdager den siste måneden før jul, dessuten er skal de jo handles inn til selve jula. Vi voksne strever når vi blir stilt spørsmålet om hva vi ønsker oss til jul. Midtimellomgutten har skrevet liste til Nissen og sier dessuten "Det ønsker jeg meg til jul!" for hver reklame som flimrer over skjermen. Nok en grunn til å fjerne kanalene som strømmer over av lyd og dårlig handling. Og altså reklame.

Minstejenta ble nettopp fem og vi hadde vårt svare strev med å finne ut av hva hun ønsker seg. Den kyniske fortolkningen av strevet er selvfølgelig at hun har alt allerede. Det er dessverre langt på vei sant. Det er imidlertid ikke mere sant for henne enn for broren og han ønsker seg altså veldig mye. Forklaringen er imidlertid også at hun har blitt ørlite forvirret. "Jeg kan jo ikke si hva jeg ønsker meg, mamma. Da får jeg det ikke!" At dette ikke handler om bursdags- eller juleønsker, men mer om at man kan ønske seg noe når en stjerne faller, se det spiller ingen rolle. Til slutt fikk jeg lurt henne litt ved å spørre om hva hun så i lekebutikken sammen med mormor og som hun hadde lyst på. Men også da navnga hun bare én ting og den fant vi ikke noe sted. Vi endte med å kjøpe noe vi trodde hun hadde lyst på og var vel nesten like spent som henne da hun åpnet gaven. Svaret var "Tusen takk! Akkurat det jeg ønsket meg. Det var det jeg visste, når man ikke sier hva man ønsker seg, så får man det!" Så nå er vi altså like langt når vi snakker om julegaver. Hun kan ikke si det, for da får hun det ikke.

Eldstemann er omtrent som oss andre, han vet ikke hva han ønsker seg. Eller noen ønsker har han nok, men han skjønner at de er i overkant fordringsfulle. Han har samme ønske som nabojenta tror jeg, hun ønsker seg Ayfon 5. Det får de neppe, verken eldstegutten vår eller yngstejenta til naboen. Han øsker seg derfor penger. Han får det sikkert også og etter hvert får han kanskje også den telefonen han gjerne vil ha.

Mine foreldre svarte alltid at de ønsket seg snille barn til jul. Jeg vil påstå at det hadde de allerede. Ikke hver dag selvfølgelig og ikke hele tiden, men sånn i det store bildet. Det tror jeg de i hovedsak var enige i, så kanskje de også mente å si at de ikke visste hva de ønsket seg. Jeg har snille barn, så det ønsker jeg meg ikke. Eller jeg ønsker jo at de fortsetter å være snille, men har ingen tro på at det er juleønsket som avgjør om trenden fortsetter eller ikke. Dessuten kan det vel hende at minstejentas magiske tenking faktisk er gjeldende for akkurat dette. Hvis jeg sier at jeg ønsker meg det, så kanskje jeg ikke får det? Pappa endte alltid med et slips fra oss. Tror slett ikke han ønsket seg det og tror slett ikke de var så fine heller. Jeg ender ofte opp med minst én kokebok er glad for det. Man kan aldri få for mange kokebøker!

Vi får bare konkludere med at vi er produkter av overflodssamfunnet. Vi ønsker oss svært lite og savner enda mindre. Da får vi glede oss over at det tross alt alltid er glede hos store og små når pakkene er åpnet. Forventningene er store og de innfris faktisk alltid.