Gazpacho

I dag hadde jeg lyst på gazpacho til forrett da vi hadde besøk. Jeg sjekket diverse oppskrifter og plukket ut det jeg likte fra noen forskjellige.

1 boks gode hermetiske tomater (hadde sikkert blitt enda bedre med ferske, men jeg gadd ikke å skolde dem)
1 boks hermetisk paprika
1 agurk
1/3 rødløk
1 rød paprika
3-4 fedd hvitløk
1 rød chili
sukker
salt
3 ss grønnsaksfond
1 ss rødvinseddik

Ha alt sammen i blenderen og kjør til en jevn masse. Bør settes i kjøleskapet en stund før servering, evt kan du kjøre med noen isbiter, skal serveres kaldt. Ha i skåler, ringle litt god olivenolje over og pynt gjerne med noen basilikumblader.

Rabarbrapai med marengslokk

Vi har rabarbra i hagen, jeg ba pappa om en del av hans rot da vi flyttet. Dessverre har det i etterkant vist seg at ingen hos oss egentlig liker rabarbra. Jeg har prøvd rabarbragrøt og rabarbrasuppe med jordbær, ingenting utløste noen glede hos resten av familien.

I dag ble det rabarbrapai, vel vitende om at min kjære ikke er så glad i verken rabarbra eller pai... Vel, jeg syntes den ble god og gjestene likte den. Fin kan jeg også skryte av at den ble, men jeg tok ikke noe bilde.

Paideig
250 g hvetemel
30 g sukker
125 g smør
2 eggeplommer
2 ss kaldt vann

Bland sukker og hvetemel, smuldre smøret i. Tilsett eggeplommer og vann og bland raskt sammen. Legges i kjøleskap i minst 30 minutter. Kjevle ut deigen, det kan være lurt å gjøre det mellom to lag med bakepapir. Eller du kan gjøre som meg, bare klemme den ut i formen. Prikk med gaffel. Stekes i 10 min ved 200 grader, la bunnen avkjøles litt.

Fyll
350 g rabarbra, renset og delt i biter
1 dl sukker
2 ss potetmel
3 dl crémé fraiche
3 eggeplommer
3 ts vaniljesukker

Marengs
3 eggehviter
2 dl sukker

Ha rabarbrabitene over i paibunnen, strø over sukker og potetmel (det ble litt for rennete i min pai, kanskje lurt å ta litt mer potetmel). Pisk sammen eggeplommer, crémé fraiche og vaniljesukker, hell dette over rabarbraen. Pisk eggehvitene stive, tilsett deretter litt og litt sukker. Det blir finest hvis du bruker en sprøytepose og lager et gittermønster over paien, men en litt tilfeldig klatting går også bra. Stekes ved 170 grader i 45 min.

Og der tror jeg årets kake nummer 25 var i boks :-)

It's not me, it's you

I dagens A-magasin var det en kvinne som skrev inn om til Frode Thuen om sin historie med menn. Jeg yter henne sikkert ikke rettferdighet, men inntrykket mitt er at hun beskriver seg selv som åpen, som inviterende, som moden og som en som ønsker en varig relasjon. Og så møter alle menn henne med manglende respekt, de svarer ikke når hun utfordrer dem. Kort sagt - hun tenker at menn er relasjonelt umodne. Alle menn. Og det er da jeg lurer, har hun vurdert om det kan være noe med henne som frembringer det verste i dem? Kan det ikke være slik at hennes forventninger om at alle menn er umodne og enkle relasjonsmessig gjør noe med måten hun forholder seg til dem på? Kan det ikke rett og slett være slik at de ville kunne fått en OK relasjon med en annen kvinne?

Mine unger gjør det samme. Unnskylder seg med at det ikke var dem, det var noen andre, det bare skjedde eller det var i hvert fall ikke de som fant på det. Da eldstemann var liten, var en standardunnskyldning "Det var ikke meg, det var hånda mi". Midtimellomgutten tyr ofte til "Det var ikke jeg som fant på det" og minstejenta nøyer seg foreløpig med å benekte fakta "Nei, vi har ikke tatt ut smykkene fra smykkeskrinet mitt" (selv om hun har alle smykkene hardt fastlåst i sin egen hånd).

I jobbsammenheng har jeg vært med på å lage mange analyser av hvordan henger ting sammen. Det slår ikke feil, når man skal finne utløsende og opprettholdende faktorer som gjør det lettere å forstå et problem, handler det alltid om noen andre. Skolen snakker om foreldrene, foreldrene snakker om ungene, ungene snakker om vennene, ledere snakker om samarbeidspartnere, ansatte snakker om ledelsen osv osv. I mange tilfeller holder det å høre på hva folk sier om andre først. Notere alt som handler om de andre og så går det an å snakke om 'meg' etterpå. I hvert fall litt.

Jeg gjør det jo jeg også. Putter det ut og hevder at det er ikke meg det er noe feil med, det er deg. I hvert fall i mine nære relasjoner. Hvis det er sur stemning rundt middagsbordet, er det selvfølgelig ikke jeg som er sur. Eller hvis jeg er sur, så er det de andres skyld. Det er ungene som søler, det er mannen som kom for sent eller noe annet som jeg ikke har skyld i.

Etter hvert som vi blir eldre, vokser vi heldigvis fra benektelse av åpenbare fakta, vi skjønner at det ikke hjelper å si at det ikke var vi som fant på det og vi skylder ikke på hånda. På sett og vis er kanskje "Det var ikke meg, det var hånda mi" minst like modent som "It's not me, it's you"?

Vær- og sesongsyk?

I følge min selvoppfatning har jeg et stabilt godt humør. Jeg tror jeg ikke lar meg prege av været eller sesongen. Første gangen dette ble rokket ved, var da jeg bodde i Rogaland i halvannet år som nyutdannet. Vi hadde atten måneder med yr, lavt skydekke og åtte grader. Litt satt på spissen selvfølgelig, men ikke langt unna sannheten. Jeg merket ikke at jeg var sur og initiativløs mens jeg var der, ei heller at jeg var vanskelig å ha med å gjøre. Allikevel merket jeg veldig godt at jeg var glad da vi kom tilbake til østlandsklimaet, da det var strålende sol flere dager på rad.

Så kanskje lar jeg meg prege av været allikevel? Ikke i den grad at jeg blir grinete i regnet, ikke i den grad at jeg blir deprimert når høsten melder seg og lyset svinner, men fortsatt kjenner jeg at energien stiger, at jeg blir fnisete, ørlite fjollete og morsom (i egne øyne, men ikke i 12-årigens) når vi har dager som vi har hatt i det siste.

En årlig markering av sommer, av sol, av energi og glede gir seg uttrykk i kakefest i heimen. Det første året den ble avholdt, tok jeg i såpass at mannen ble bleik. Jeg inviterte godt over 50 stk og dagen opprant med dårlig vær. Det hjelper lite med energi i oppkjøringen når godt omtrent 40 mennesker skal stues inn innenfor dørene og været ikke tillater at de 15-20 ungene kan sende ut etter hvert som sukkerinntaket øker og behovet for bevegelse stiger i taket. Det hjalp selvfølgelig heller ikke at mannen hadde skikkelig hodepine akkurat den dagen. Allikevel har jeg fått skape tradisjonen og opprettholde den. I år tror jeg vi hadde vår fjerde kakefest, den ble avholdt nå i pinsen. Det var flere av de inviterte som var bortreist, så antallet gjester holdt seg innenfor det antallet mannen kunne leve med, og det hjelper nok på oss alle at sola skinner og at toleransen for hverandre dermed er strålende. Vi kunne være ute alle sammen, ungene ble kjølt ned i vannsprederen og kakene ble gode. Maurene i kjelleren hadde kanskje den aller største festen, de ble alene om å nyte kvæfjordkaka. Da jeg skulle hente den opp og gjøre den ferdig, var den svart av ørsmå dyr som krabbet overalt. Denne opplevelsen er et helt klart bevis på at været spiller inn på humøret, jeg smilte mens jeg puttet kaka i en pose og hadde jakt på kjøkkenet. Midtimellomgutten hadde sin egen fest, han lærte en gang av en mannlig assistent i barnehagen at maur smaker omtrent som sånne sure smågodtgreier. Gutten benyttet dermed anledningen til å fylle opp med proteiner i forkant av alle karbohydratene som kom inn med alle kakene.

 Om jeg har innsett at jeg er vær-og sesongsyk? Nei, egentlig ikke, jeg tenker bare at jeg er ekstra blid når sola skinner og dagene er lyse.  Jeg tåler masse varme også før jeg blir utslått. Der skiller jeg meg fra minst tre av familiemeldlemmene mine, de henger med hodet som vanntørste sommerblomster i litt for trange potter når temperaturen stiger. Vi har igjen bestilt ferie som sikrer varme i sommer. Jeg har hatt tre sommerferier i Danmark i mitt liv og er helt helt sikker på at det ikke er noe for meg. Uten noen sikre dager med sommer, lite klær og mye bading, er det vanskelig å gå løs på en regnfull høst. Så da får vi bare håpe at de mer varmesvake i familien sørger for jevnlig avkjøling og at guttene finner alt de ønsker seg når shoppingmulighetene myr seg. Det er nemlig humørregulerende for dem. Minstejenta trenger bademuligheter for å holde seg glad, det er jeg temmelig sikker på at lar seg ordne.


Nå har jeg i hvert fall investert overskuddet i en solskinnsrapport. Rapporten kan nok tas frem igjen når dagene igjen blir mørkere og jeg savner sola, energien, overskuddet og gleden. 

Bok fra andre verdenskrigs Berlin

Jeg har lest "Alle dør alene" av Hans Fallada, en bok som første gang ble utgitt i 1947. Den beskriver to berlinere som får beskjed om at deres eneste sønn er død i kamp og som bestemmer seg for å gjøre et stille opprør mot nazistenes grep om landet og byen. De skriver postkort der de oppfordrer folk til å yte motstand mot regimet og legger dem fra seg i ulike trappeoppganger i byen.

Hvis dette er representativt for hvor mye skrekk som ble skapt i Berlin på den tiden og hvor redde alle var, så kan jeg skjønne hvordan Hitlers regime møtte så lite motstand på hjemmebane. Boka er velskrevet, språket er modernisert i siste oversettelse og handlingen er spennende.

Helt klart ikke en jentebok, regner med at den blir overtatt av mannen nå som jeg er ferdig og det skjer ikke så ofte!

Grrr

Som voksen og avbalansert skal jeg vel helst ikke la meg vippe av pinnen og bli irritert over uheldige, tilfeldige frustrasjoner. Allikevel skal jeg i dag tillate meg å dyrke min egen indignasjon. Som student husker jeg at jeg leste om "State dependent recall", kort fortalt at man husker bedre når man er i den samme tilstand som når minnet ble skapt. Altså at man husker alle ting man er lei seg for når man først gråter av en eller annen grunn. Eller at man plutselig husker mye av hva som skjedde på et gitt sted når man kommer tilbake til det. Eller at man kommer på en million grunner til å være sint når man har latt seg irritere av et eller annet.

Jeg bor på Kolbotn og jobber like ved Sandvika. En kjørevei på ca 25 minutter uten trafikk. I går brukte jeg 90 minutter til jobb. I dag brukte jeg to timer hjem. To timer på en strekning som altså skulle vært gjort på mindre enn enn fjerdedel. Er det mulig, sier jeg bare?! To timer i solsteika, i en gammel bil uten air condition. Det hjelper lite med åpent vindu når man kun står stille. Det hjelper selvfølgelig heller ikke på at lydboka tok slutt på vei til jobb i dag. Ikke hjalp det at det ble tomt for cola zero lenge før jeg kom til Høvik og at jeg innså med stadig sterkere visshet at jeg ikke kom til å rekke å spise før jeg skulle kjøre eldstemann på kamp. Grrr!

Ikke gi meg noen velmente råd om at jeg bør reise kollektivt når trafikken er så uforutsigbar! Joda, det er et godt råd og tanken har slått meg mer enn én gang. Det er bare det at det fordrer 30 minutters gange etter toget. I en familie der det meste avhenger av at jeg handler og henter de fleste dagene i uka er dessuten kollektivkjøring en kompliserende faktor. Grrr!

Jada, jeg har skapt situasjonen selv ved å ha sterke meninger om hvor tidlig de bør hentes og ved å uoppfordret ta stort ansvar, men det har kanskje gått litt langt når ektefellen denne uka måtte få telefonnummeret til SFO fordi han aldri hadde ringt dit. Skolåret er vel 9 måneder langt nå? Grrr!

Med to små på slep kom vi oss til fotballkamp og jeg måtte høre på to små mennesker som kjedet seg, som ville hjem, som lurte på når kampen var slutt før den hadde begynt, en som var tørst, en som måtte tisse og som kun var enige om én ting - de ville ikke være der! For en svett mamma, en sulten mamma og en mamma som hadde sittet to timer i kø var det en utfordring for tålmodigheten. Vi gjorde en byttehandel da, jeg lovte dem lek i vannsprederen hjemme hvis de ikke maste mer. Det klarte de faktisk å forholde seg til! Jeg måtte riktignok igjen forlate banen uten å ha sett noe særlig av kampen. Grrr.

Vel hjemme kom to glade små seg i seng etter å ha vært tromhinnesprengende lykkelige over det kalde vannet. Det var nesten så jeg selv ble glad igjen. Inntil jeg kom ut på terrassen og skulle gi topplisten på rekkverket et malingsstrøk nummer to. Da fikk jeg se resultatet av gårsdagens maling. Katten hadde hoppet opp på sitt vanlige sted og etterlatt skitne potemerker i den hvite malingen, annet var egentlig ikke å forvente. Det som var enda mer irriterende var at en eller tusen små fulger har hoppet rundt og etterlatt seg merker nesten overalt. Hvis jeg hadde hatt sprettert skulle jeg lagt meg på lur og skutt etter alle spurver og meiser med hvite føtter. Grrr!

Konklusjonen er vel at det er like greit å komme seg i seng og satse på at en hjemmekontordag i morgen gjør humøret bedre. Grrr!

Selvskryt?

Jeg vurderer å søke ny jobb. I den forbindelse fant jeg frem CV'en som lå lagret siden forrige jobbytte og skulle justere den litt. Og det er da dilemmaet dukker opp. Hvor mye er det lov å skryte av seg selv egentlig? Jeg kan jo neppe søke jobb når den tid kommer med egenbeskrivelser som "Litt flink til..." og "Klarer av og til...", men jeg kjenner på at det er så vanskelig å uten blygsel tilskrive meg selv gode egenskaper og imponerende ferdigheter. 

Enklere da å være fire år. "Mamma, ikke sant jeg er super flink til å perle?" Det er ikke så verst å være seks år heller "Mamma, jeg tror jeg er verdens beste treklatrer!" De selvbejublende karakteristikkene renner ut og mangel på mestring avfeies som irrelevant. "Nei, jeg gidder ikke å øve meg på å sykle nå. Jeg har ikke lyst. Husker du ikke at jeg klarte det da jeg prøvde sist?" Når sant skal sies, så husker jeg det slett ikke. Jeg husker det som om syklingen var vanskelig og at jeg løp etter og holdt i sykkelen hele tiden. Allikevel er altså egenoppfattelsen at det var lekende lett, men at det ikke var så morsomt og derfor ikke trenger å gjentas. 

Jeg ser at nyansene har inntrådd i noe større grad for 12-åringen. Han holder forsatt så vidt liv i drømmen om å bli fotballproff selv om han ikke er best på sitt eget lag, men han legger merke til hva han ikke klarer og at andre er bedre. Det er jo smertefullt selvfølgelig, å få justert egenoppfatningen og måtte innse at ingen er best til alt. Samtidig er det vel en naturlig utvikling. Det er ikke så mange 30-åringer som fortsatt tror de kan alt eller 50-åringer som jubler og kaller seg selv verdens flinkeste i flere øvelser hver dag. Heldigvis og dessverre må man vel si. 

Som leder med personalansvar har jeg av og til lest søknader som får meg til å rynke på nesa. Når nyutdannete hevder at de har masse erfaring eller når folk uten utdanning hevder at livserfaring veier tyngre enn den fagutdannelsen som etterspørres, da tenker jeg at de i for liten grad har justert selvoppfatningen siden de var fire eller seks. Samtidig skal man jo skrive en søknad som viser at man faktisk kan, at man faktisk har de kvalitetene som etterspørres og at man er en som arbeidsgiver faktisk vil ha nytte av. Ikke lett dette altså! 

Foreløpig er strategien min å late som om jeg er fire eller seks og å notere ned det jeg mener å kunne uten blygsel og så kan jeg heller stryke det som får meg til å rødme når jeg leser det etterpå. Mannen min mente han eventuelt kunne lese gjennom for meg, men det er enda verre tror jeg. Skal jeg liksom la ham lese hvor god jeg synes jeg er? Eller er jeg bare altfor preget av janteloven og trenger at noen hjelper meg til å synliggjøre egne fortrinn? Jeg vet ikke jeg, får se hvordan søknaden blir når jeg bestemmer meg for å virkelig søke en jobb.