Selvskryt?

Jeg vurderer å søke ny jobb. I den forbindelse fant jeg frem CV'en som lå lagret siden forrige jobbytte og skulle justere den litt. Og det er da dilemmaet dukker opp. Hvor mye er det lov å skryte av seg selv egentlig? Jeg kan jo neppe søke jobb når den tid kommer med egenbeskrivelser som "Litt flink til..." og "Klarer av og til...", men jeg kjenner på at det er så vanskelig å uten blygsel tilskrive meg selv gode egenskaper og imponerende ferdigheter. 

Enklere da å være fire år. "Mamma, ikke sant jeg er super flink til å perle?" Det er ikke så verst å være seks år heller "Mamma, jeg tror jeg er verdens beste treklatrer!" De selvbejublende karakteristikkene renner ut og mangel på mestring avfeies som irrelevant. "Nei, jeg gidder ikke å øve meg på å sykle nå. Jeg har ikke lyst. Husker du ikke at jeg klarte det da jeg prøvde sist?" Når sant skal sies, så husker jeg det slett ikke. Jeg husker det som om syklingen var vanskelig og at jeg løp etter og holdt i sykkelen hele tiden. Allikevel er altså egenoppfattelsen at det var lekende lett, men at det ikke var så morsomt og derfor ikke trenger å gjentas. 

Jeg ser at nyansene har inntrådd i noe større grad for 12-åringen. Han holder forsatt så vidt liv i drømmen om å bli fotballproff selv om han ikke er best på sitt eget lag, men han legger merke til hva han ikke klarer og at andre er bedre. Det er jo smertefullt selvfølgelig, å få justert egenoppfatningen og måtte innse at ingen er best til alt. Samtidig er det vel en naturlig utvikling. Det er ikke så mange 30-åringer som fortsatt tror de kan alt eller 50-åringer som jubler og kaller seg selv verdens flinkeste i flere øvelser hver dag. Heldigvis og dessverre må man vel si. 

Som leder med personalansvar har jeg av og til lest søknader som får meg til å rynke på nesa. Når nyutdannete hevder at de har masse erfaring eller når folk uten utdanning hevder at livserfaring veier tyngre enn den fagutdannelsen som etterspørres, da tenker jeg at de i for liten grad har justert selvoppfatningen siden de var fire eller seks. Samtidig skal man jo skrive en søknad som viser at man faktisk kan, at man faktisk har de kvalitetene som etterspørres og at man er en som arbeidsgiver faktisk vil ha nytte av. Ikke lett dette altså! 

Foreløpig er strategien min å late som om jeg er fire eller seks og å notere ned det jeg mener å kunne uten blygsel og så kan jeg heller stryke det som får meg til å rødme når jeg leser det etterpå. Mannen min mente han eventuelt kunne lese gjennom for meg, men det er enda verre tror jeg. Skal jeg liksom la ham lese hvor god jeg synes jeg er? Eller er jeg bare altfor preget av janteloven og trenger at noen hjelper meg til å synliggjøre egne fortrinn? Jeg vet ikke jeg, får se hvordan søknaden blir når jeg bestemmer meg for å virkelig søke en jobb.