I dagens A-magasin var det en kvinne som skrev inn om til Frode Thuen om sin historie med menn. Jeg yter henne sikkert ikke rettferdighet, men inntrykket mitt er at hun beskriver seg selv som åpen, som inviterende, som moden og som en som ønsker en varig relasjon. Og så møter alle menn henne med manglende respekt, de svarer ikke når hun utfordrer dem. Kort sagt - hun tenker at menn er relasjonelt umodne. Alle menn. Og det er da jeg lurer, har hun vurdert om det kan være noe med henne som frembringer det verste i dem? Kan det ikke være slik at hennes forventninger om at alle menn er umodne og enkle relasjonsmessig gjør noe med måten hun forholder seg til dem på? Kan det ikke rett og slett være slik at de ville kunne fått en OK relasjon med en annen kvinne?
Mine unger gjør det samme. Unnskylder seg med at det ikke var dem, det var noen andre, det bare skjedde eller det var i hvert fall ikke de som fant på det. Da eldstemann var liten, var en standardunnskyldning "Det var ikke meg, det var hånda mi". Midtimellomgutten tyr ofte til "Det var ikke jeg som fant på det" og minstejenta nøyer seg foreløpig med å benekte fakta "Nei, vi har ikke tatt ut smykkene fra smykkeskrinet mitt" (selv om hun har alle smykkene hardt fastlåst i sin egen hånd).
I jobbsammenheng har jeg vært med på å lage mange analyser av hvordan henger ting sammen. Det slår ikke feil, når man skal finne utløsende og opprettholdende faktorer som gjør det lettere å forstå et problem, handler det alltid om noen andre. Skolen snakker om foreldrene, foreldrene snakker om ungene, ungene snakker om vennene, ledere snakker om samarbeidspartnere, ansatte snakker om ledelsen osv osv. I mange tilfeller holder det å høre på hva folk sier om andre først. Notere alt som handler om de andre og så går det an å snakke om 'meg' etterpå. I hvert fall litt.
Jeg gjør det jo jeg også. Putter det ut og hevder at det er ikke meg det er noe feil med, det er deg. I hvert fall i mine nære relasjoner. Hvis det er sur stemning rundt middagsbordet, er det selvfølgelig ikke jeg som er sur. Eller hvis jeg er sur, så er det de andres skyld. Det er ungene som søler, det er mannen som kom for sent eller noe annet som jeg ikke har skyld i.
Etter hvert som vi blir eldre, vokser vi heldigvis fra benektelse av åpenbare fakta, vi skjønner at det ikke hjelper å si at det ikke var vi som fant på det og vi skylder ikke på hånda. På sett og vis er kanskje "Det var ikke meg, det var hånda mi" minst like modent som "It's not me, it's you"?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar