Grrr

Som voksen og avbalansert skal jeg vel helst ikke la meg vippe av pinnen og bli irritert over uheldige, tilfeldige frustrasjoner. Allikevel skal jeg i dag tillate meg å dyrke min egen indignasjon. Som student husker jeg at jeg leste om "State dependent recall", kort fortalt at man husker bedre når man er i den samme tilstand som når minnet ble skapt. Altså at man husker alle ting man er lei seg for når man først gråter av en eller annen grunn. Eller at man plutselig husker mye av hva som skjedde på et gitt sted når man kommer tilbake til det. Eller at man kommer på en million grunner til å være sint når man har latt seg irritere av et eller annet.

Jeg bor på Kolbotn og jobber like ved Sandvika. En kjørevei på ca 25 minutter uten trafikk. I går brukte jeg 90 minutter til jobb. I dag brukte jeg to timer hjem. To timer på en strekning som altså skulle vært gjort på mindre enn enn fjerdedel. Er det mulig, sier jeg bare?! To timer i solsteika, i en gammel bil uten air condition. Det hjelper lite med åpent vindu når man kun står stille. Det hjelper selvfølgelig heller ikke på at lydboka tok slutt på vei til jobb i dag. Ikke hjalp det at det ble tomt for cola zero lenge før jeg kom til Høvik og at jeg innså med stadig sterkere visshet at jeg ikke kom til å rekke å spise før jeg skulle kjøre eldstemann på kamp. Grrr!

Ikke gi meg noen velmente råd om at jeg bør reise kollektivt når trafikken er så uforutsigbar! Joda, det er et godt råd og tanken har slått meg mer enn én gang. Det er bare det at det fordrer 30 minutters gange etter toget. I en familie der det meste avhenger av at jeg handler og henter de fleste dagene i uka er dessuten kollektivkjøring en kompliserende faktor. Grrr!

Jada, jeg har skapt situasjonen selv ved å ha sterke meninger om hvor tidlig de bør hentes og ved å uoppfordret ta stort ansvar, men det har kanskje gått litt langt når ektefellen denne uka måtte få telefonnummeret til SFO fordi han aldri hadde ringt dit. Skolåret er vel 9 måneder langt nå? Grrr!

Med to små på slep kom vi oss til fotballkamp og jeg måtte høre på to små mennesker som kjedet seg, som ville hjem, som lurte på når kampen var slutt før den hadde begynt, en som var tørst, en som måtte tisse og som kun var enige om én ting - de ville ikke være der! For en svett mamma, en sulten mamma og en mamma som hadde sittet to timer i kø var det en utfordring for tålmodigheten. Vi gjorde en byttehandel da, jeg lovte dem lek i vannsprederen hjemme hvis de ikke maste mer. Det klarte de faktisk å forholde seg til! Jeg måtte riktignok igjen forlate banen uten å ha sett noe særlig av kampen. Grrr.

Vel hjemme kom to glade små seg i seng etter å ha vært tromhinnesprengende lykkelige over det kalde vannet. Det var nesten så jeg selv ble glad igjen. Inntil jeg kom ut på terrassen og skulle gi topplisten på rekkverket et malingsstrøk nummer to. Da fikk jeg se resultatet av gårsdagens maling. Katten hadde hoppet opp på sitt vanlige sted og etterlatt skitne potemerker i den hvite malingen, annet var egentlig ikke å forvente. Det som var enda mer irriterende var at en eller tusen små fulger har hoppet rundt og etterlatt seg merker nesten overalt. Hvis jeg hadde hatt sprettert skulle jeg lagt meg på lur og skutt etter alle spurver og meiser med hvite føtter. Grrr!

Konklusjonen er vel at det er like greit å komme seg i seng og satse på at en hjemmekontordag i morgen gjør humøret bedre. Grrr!