Ny babyjakke

En kollega venter en liten jente og da fikk jeg anledning til å strikke en ny babyjakke. Lys lyngfarget med mørke lilla kanter, da er det bare å håpe at ultralyden ga riktig konklusjon vedrørende kjønn!

Jakka er strikket i Dale Babyull og mønsteret er et modifisert mønster fra garnstudio.com

En mann ved navn Ove

Det er fint vær! Det er sommervær i september faktisk, barna har vært aktivisert med andre ting og jeg fikk timesvis på verandaen. Etter å ha lest ferdig en bok, tok jeg frem en fra bunken som jeg har tenkt en stund at jeg skulle lese. "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman er rett og slett en herlig bok! Jeg hadde forventet en morsom bok, en bok om en gammel grinebiter, en bok jeg skulle le av og la meg underholde av. Etter de første sidene så jeg også for meg noen sleivspark til de "Ovene" jeg kjenner i mitt eget liv. Sure halvgamle menn som bryr seg med altfor mye og som i altfor liten grad har evnen til å glede seg over det som er viktig i tilværelsen.

Deretter svingte han bortom gjesteparkeringsplassene, der det ikke var lov å stå i mer enn fireogtjue timer, og noterte alle registreringsnumrene omhyggelig i en liten notisbok han hadde i jakkelomma. Sammenlignet dem med numrene han hadde notert på samme plass dagen før. I de tilfellene der samme registreringsnummer dukket opp i Ove notisblokk to dager på rad, gikk han rutinemessig hjem og ringte motorvognregisteret for å få greie på hvem som eide kjøretøyet, og så ringte han til vedkommende og informerte vedkommende om at vedkommende var en udugelig jævla dust av en drittsekk som ikke var i stand til å lese et ganske alminnelig trafikkskilt. Ikke fordi det egentlig interesserte Ove det minste hvem som sto parkert på gjesteplassene. Selvsagt ikke. Men fordi det var en prinsippsak. Stod det fireogtjue timer på skiltet, fikk man finne seg i det. For hvordan skulle det gå hvis alle ga seg til å parkere i hytt og pine i dagesvis? Det ville blitt det rene kaos, det skjønte Ove. Det ville blitt biler stående overalt. 

Jeg fikk altså det jeg ventet. Jeg fikk imidlertid så veldig mye mer. Jeg fikk en mann som nok kunne innfridd en diagnose innen autismespekteret. Jeg fikk en rigid mann, en mann som gjentatte ganger fikk meg til å le. Jeg fikk også en historie som fikk meg til å gråte. En historie som i stadig nye lag viste hvordan denne einstøingen hadde utviklet seg som han gjorde.

Ove skjønte utmerket godt at vennene hennes ikke kunne begripe hvorfor hun sto opp frivillig hver morgen, fast bestemt på å dele dagen med ham. Han begrep det ikke selv. Han bygde en bokhylle til henne, og hun fylte den med bøker av folk som skrev side opp og side ned om følelser. Ove forsto seg på ting han kunne se og ta på. Betong og sement. Glass og stål. Verktøy. Ting det gikk an å regne ut. Han skjønte seg på rette vinkler og tydelige instruksjoner. Konstruksjonsmodeller og plantegninger. Sånt man kunne streke opp på et papir. Han var en mann av svart og hvitt. 
Og hun var farger. Hele paletten hans. 
Det eneste han noensinne hadde elsket før han fikk øye på henne for første gang, var tall. Det var det eneste han egentlig husket fra barndommen sin. Han var verken et mobbeoffer eller en som mobbet, han var aldri god i idrett, men ikke dårlig heller. Han var aldri midtpunktet og aldri utenfor, han var en av dem som bare var der. Han husker ikke stort av oppveksten sin, han har aldri vært av den typen som går og lagrer ting i hukommelsen til ingen nytte. Han husker at han var rimelig glad og fornøyd, og at det fulgte en del år da han ikke var det lenger. Og han husker tallene. De som fylte hodet hans. Husker hvordan han pleide å lengte til matematikktimene på skolen. For de andre kunne de kanskje være en plage, men ikke for ham. Han vet ikke hvorfor. 

Jeg har ledd høyt og jeg har svelget en klump i halsen. Jeg har humret og jeg har grått. En helt fantastisk bok av en mann som beskriver det sære og rigide på en gjenkjenbar måte. Mange av oss vil nok kjenne igjen deler av Ove i mennesker vi selv kjenner og forholder oss til. Det er fantastisk å være med på hendelsene som gir Ove et innhold i et liv som ikke har utviklet seg som han hadde ønsket, det er rørende å lese hvordan han med sin spesielle måte å forholde seg til andre på vinner akkurat det han tror han ikke ønsker seg - omsorg, fellesskap og kjærlighet. En vakker bok som anbefales varmt! Terningkast seks fra meg.

"Mary Bowsers hemmeligheter"

Mary vokser opp som slave i Richmond, Virginia. Begge foreldrene hennes er slaver og er egentlig heldige som har fått velge sin ektefelle selv og som får treffe hverandre hver uke. Mary og moren jobber for familien Van Lew og datteren Bet er i opposisjon til familiens levesett. Hun bestemmer seg for å frigi moren og datteren og for at Mary skal få skolegang. I Virginia er det forbudt å gi svarte skolegang, så Mary får tilbud om å reise til Philadelphia. Det betyr imidlertid at hun må velge mellom utdanning og familien sin. Farens eier nekter nemlig Bet Van Lew å kjøpe ham fri.

Mary forlater familien og dels gjennom tilfeldigheter og dels gjennom egen overbevisning om å sloss mot slaveriet, blandes hun inn i aktiviteter som kan være farlige for henne selv. Hennes meget gode hukommelse skal etter hvert vise seg å være av avgjørende betydning i borgerkrigen som utvikler seg. Under dekke av å være slave, begynner hun å arbeide i huset til konføderasjonens president, Jefferson Davis. På denne måten får hun tilgang til informasjon ingen tiltror en tilsynelatende dum slavejente å ha interesse av og hjelper Lincoln og hans hær å vinne krigen.

Boka er skrevet av Lois Leveen og er godt skrevet. Godt oversatt også, selv om jeg skulle ønske at jeg allikevel leste den på engelsk. Historien er nokså komplisert og det hendte noen ganger underveis at jeg ønsket at jeg visste mer om borgerkrigstiden og om de ulike aktørene i den. En bra bok!

Verdig eldreomsorg?

Jeg har en pappa vi måtte ta det umulige valget for. Han skulle bli pensjonist. Han skulle nyte alderdommen sammen med mamma. Han skulle roe ned og gjøre mer av det han ville og mindre av det han burde. I stedet ble han fratatt evnen til å styre sitt eget liv. Han ble syk og det ble stadig tydeligere for oss rundt ham at han ikke fungerte godt lenger. Fra å være en kjapp, skarpsindig og kunnskapsrik mann, ble han forvirret og engstelig. Fra å være sjefen i huset, ble han totalt avhengig av mamma. Vi måtte ta det umulige valget. Først tok vi bilnøklene hans, vi kunne ikke risikere at han kjørte ned noen. Deretter søkte vi sykehjemsplass til ham. Det var like tungt å gå fra ham som forventet den dagen vi kjøpte ham til sykehjemmet han hadde fått plass på. Smerten ble ekstra forsterket av at han så tydelig forstod hva som skjedde. "Ikke vær lei deg jenta mi, det går bra dette. Er jeg tullat, så er jeg tullat. Må være her da, vet du".

Med dette bakteppet skal jeg fortelle om min kveld i sofaen da TV2 la frem sin statusrapport fra sykehjemsnorge. Det trykket på all min dårlige samvittighet. Sykehjemsansatte sier at de ikke får fulgt opp beboerne godt nok. Eldre får ikke dusje. Kyr har rett på frisk luft, sånn er det ikke for våre gamle. Jeg kjente med skrekk at dette kan stemme. Det er jo travelt. Det er jo magert i kommunenorge. Han lider sikkert, pappa'n min. Og han er jo Høyremann også, så han fortjener sikkert ikke bedre. Hovedpersonen i innslaget var nemlig mangeårig fagforeningsmann, så han fortjente en helt annen ivaretakelse i følge datteren. Her lever jeg i min travelhet og har ikke tid til å besøke pappa daglig. Jeg er ikke engang der ukentlig. Han har jo blitt flyttet frem og tilbake som en pakke, han er jo nokså hjelpetrengende. Og konkluderer en omfattende undersøkelse med at eldre lider. Jeg ble overvellet av sorg og dårlig samvittighet og hadde lyst til å hente ham hjem hit.

Det var sikkert all sorgen, all den dårlige samvittigheten som gjorde at jeg ble så eitrande forbanna da de kritiske innvendingene til reportasjen kom. Når over 80% av pleierne mener at eldre på det sykehjemmet de selv jobber på, får en verdig omsorg og over 97% av styrerne mener det samme, hvordan kan da TV2 legge opp fremstillingen sin slik? Hjelper det? Fører det til at disse ansatte som jobber hardt, som mater, som vasker og steller, som gjentar samtaletemaene med en engels tålmodighet vil gjøre jobben bedre? Å først skulle forholde meg til at en tilsynelatende solid undersøkelse bekreftet min verste frykt - at det å bo på sykehjem er grusomt og deretter få vite at presentasjonen var tendendiøs og uriktig, det gjorde meg så sint. Jeg har jo gjennom et langt studium lært at forskning kan presenteres som man ønsker det og at informasjon som undergraver poenget kan utelates. Egentlig burde jeg vel takke TV2 for at de minnet meg på denne leksjonen, men foreløpig er indignasjonen for sterk.

And the Mountains Echoed

Jeg har fullført "And the Mountains Echoed" av Khaled Hosseini, han som har skrevet "Drageløperen" og "Tusen strålende soler". På norsk heter den "Og fjellene ga gjenlyd". Abdullah bor i en liten landsby i Afghanistan sammen med faren, søsteren Pari, stemoren og et par stesøsken. Faren er arbeidsledig og svært fattig og forteller en dag at han skal ta med seg Pari til Kabul for å jobbe i noen dager. Abdullah og søsteren er svært knyttet til hverandre etter at moren døde i barsel og broren har tatt vare på søsteren. Han sniker seg derfor etter og insisterer på å få være med. Turen viser seg å være noe helt annet enn det søsknene var blitt fortalt.

His voice dragged now in a way that Abdullah did not remember, as though something weighted on each word he spoke. He shrank into long silences, his face closed off. He didn't tell stories anymore, had not told one since he and Abdullah had returned from Kabul. Maybe, Abdullah thought, Father had sold the Wahdatis his muse as well. 
Gone.
Vanished.
Nothing left.
Nothing said.
Other than these words from Parwana: It had to be her. I am sorry, Abdullah. She had to be the one. 
The finger cut to save the hand. 

Boka spenner seg fra Afghanistans landsbygd, til Kabul, til Paris, til Hellas og til California. Jeg har hatt en travel periode sånn ellers og har derfor i liten grad hatt tid til å lese i timesvis. I perioder har jeg derfor hatt litt problemer med å henge med i hvordan de ulike personene relaterer seg til hverandre. Det vever seg imidlertid fint sammen til et bilde mot slutten av boka. Hosseini tegner igjen et bilde av hvordan krig, fattigdom og kriminalitet eksisterer ved siden av og sammen med glede, kjærlighet, lengsel og omsorg. Han er en strålende forfatter og jeg har latt meg røre av fortellingen og av skjebnene til personene han beskrives. Anbefales varmt! Terningkast 5

Morsomt med babytøy

Min babyproduksjon er et tilbakelagt kapittel, men heldigvis finnes det andre søte små babyer man kan strikke til. Dette settet er til en søt liten jente, klærne ble fullført i bilen rundt omkring i Europa. Jakka er dermed tyskprodusert, mens lua er ferdigstilt i Frankrike. Jeg strikker helst i babyull til de bittesmå, greit med sånt som kan vaskes i maskinen. Måtte jukse litt med oppskriften, for den heklekanten som skulle være på jakka, den fikser ikke jeg.

Amerikanske pannekaker

Vi har feiret bursdag i heimen i dag og bursdagsgutten ønsket seg pannekaker til frokost. Ikke den sunneste starten på dagen akkurat, men veldig deilig!

100 g smør
5 dl melk
4 egg
7 dl hvetemel
2 ss sukker
4 ts bakepulver
1 ts salt


Smelt smøret og bland i melk og egg. Ha alt det tørre i en bolle og spe gradvis med væsken. Røra må stå og svelle en stund før pannekakene stekes. Stek dem på middels varme. Her ble de servert med lønnesirup og bacon og bursdagsbarnet var fornøyd. Da er moren også fornøyd.