En mann ved navn Ove

Det er fint vær! Det er sommervær i september faktisk, barna har vært aktivisert med andre ting og jeg fikk timesvis på verandaen. Etter å ha lest ferdig en bok, tok jeg frem en fra bunken som jeg har tenkt en stund at jeg skulle lese. "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman er rett og slett en herlig bok! Jeg hadde forventet en morsom bok, en bok om en gammel grinebiter, en bok jeg skulle le av og la meg underholde av. Etter de første sidene så jeg også for meg noen sleivspark til de "Ovene" jeg kjenner i mitt eget liv. Sure halvgamle menn som bryr seg med altfor mye og som i altfor liten grad har evnen til å glede seg over det som er viktig i tilværelsen.

Deretter svingte han bortom gjesteparkeringsplassene, der det ikke var lov å stå i mer enn fireogtjue timer, og noterte alle registreringsnumrene omhyggelig i en liten notisbok han hadde i jakkelomma. Sammenlignet dem med numrene han hadde notert på samme plass dagen før. I de tilfellene der samme registreringsnummer dukket opp i Ove notisblokk to dager på rad, gikk han rutinemessig hjem og ringte motorvognregisteret for å få greie på hvem som eide kjøretøyet, og så ringte han til vedkommende og informerte vedkommende om at vedkommende var en udugelig jævla dust av en drittsekk som ikke var i stand til å lese et ganske alminnelig trafikkskilt. Ikke fordi det egentlig interesserte Ove det minste hvem som sto parkert på gjesteplassene. Selvsagt ikke. Men fordi det var en prinsippsak. Stod det fireogtjue timer på skiltet, fikk man finne seg i det. For hvordan skulle det gå hvis alle ga seg til å parkere i hytt og pine i dagesvis? Det ville blitt det rene kaos, det skjønte Ove. Det ville blitt biler stående overalt. 

Jeg fikk altså det jeg ventet. Jeg fikk imidlertid så veldig mye mer. Jeg fikk en mann som nok kunne innfridd en diagnose innen autismespekteret. Jeg fikk en rigid mann, en mann som gjentatte ganger fikk meg til å le. Jeg fikk også en historie som fikk meg til å gråte. En historie som i stadig nye lag viste hvordan denne einstøingen hadde utviklet seg som han gjorde.

Ove skjønte utmerket godt at vennene hennes ikke kunne begripe hvorfor hun sto opp frivillig hver morgen, fast bestemt på å dele dagen med ham. Han begrep det ikke selv. Han bygde en bokhylle til henne, og hun fylte den med bøker av folk som skrev side opp og side ned om følelser. Ove forsto seg på ting han kunne se og ta på. Betong og sement. Glass og stål. Verktøy. Ting det gikk an å regne ut. Han skjønte seg på rette vinkler og tydelige instruksjoner. Konstruksjonsmodeller og plantegninger. Sånt man kunne streke opp på et papir. Han var en mann av svart og hvitt. 
Og hun var farger. Hele paletten hans. 
Det eneste han noensinne hadde elsket før han fikk øye på henne for første gang, var tall. Det var det eneste han egentlig husket fra barndommen sin. Han var verken et mobbeoffer eller en som mobbet, han var aldri god i idrett, men ikke dårlig heller. Han var aldri midtpunktet og aldri utenfor, han var en av dem som bare var der. Han husker ikke stort av oppveksten sin, han har aldri vært av den typen som går og lagrer ting i hukommelsen til ingen nytte. Han husker at han var rimelig glad og fornøyd, og at det fulgte en del år da han ikke var det lenger. Og han husker tallene. De som fylte hodet hans. Husker hvordan han pleide å lengte til matematikktimene på skolen. For de andre kunne de kanskje være en plage, men ikke for ham. Han vet ikke hvorfor. 

Jeg har ledd høyt og jeg har svelget en klump i halsen. Jeg har humret og jeg har grått. En helt fantastisk bok av en mann som beskriver det sære og rigide på en gjenkjenbar måte. Mange av oss vil nok kjenne igjen deler av Ove i mennesker vi selv kjenner og forholder oss til. Det er fantastisk å være med på hendelsene som gir Ove et innhold i et liv som ikke har utviklet seg som han hadde ønsket, det er rørende å lese hvordan han med sin spesielle måte å forholde seg til andre på vinner akkurat det han tror han ikke ønsker seg - omsorg, fellesskap og kjærlighet. En vakker bok som anbefales varmt! Terningkast seks fra meg.