Fortellingen i fiolinen

Nok en bok jeg leste for en stund siden og ikke har rapportert om. "Fortellingen i fiolinen" er skrevet av Natasha Solomons og er en bok som passer godt inn i fjortisens bilde av hva mamma leser. "Å ja, det er en sånn bok om en dame som blir forfulgt og så er det krig og så forelsker hun seg og til slutt går det bra".

Elise tilhører overklassen i Wien, men søker post som hushjelp i England etter hvert som jødeforfølgelsene tar seg opp og krigen nærmer seg. Med seg har hun en fiolin og i den ligger farens siste manuskript. Morens perler er sydd inn i kjolen hennes og planen er at familien skal møtes igjen i England eller i USA, dit søsteren skal reise sammen med mannen sin.

Etter måltidet dekket vi av bordet og la kjørlene i oppvaskkummen, der May sto i såpvann til albuene og skrubbet og klagde for seg selv. De andre tjenerne forsvant etter hvert til sine plikter, mens jeg fulgte etter fru Ellsworth og herr Wrexham inn på kjøkkenet. Jeg ble stående i døråpningen, usikker på hva jeg skulle gjøre nå. 

"Elise. Du skal servere ved bordet i kveld" sa herr Wrexham "Herr Rivers har en gjest og det er Henrys frikveld" "Og jeg skal med glede overta for ham, herr Wrexham," sa fru Ellsworth. "Nei takk, fru Ellsworth," svarte han. "Barnet må lære. Hun er ansatt som stuepike, og hun skal utføre pliktene det innebærer" 

Historien byr selvfølgelig på ulovlig kjærlighet og brustne drømmer. En fin historie selv om den nok til tider er forutsigbar. Jeg likte boka godt, den passet utmerket til solseng, late dager og avbrytelser fra barna. Terningkast fire fra meg.

Engelsk humor - "Harold Frys utrolige pilgrimsferd"

Har noen bøker som er lest for en stund siden og som jeg ikke har blogget om ennå. Den første er "Harold Frys utrolige pilgrimsferd" av Rachel Joyce, en koselig britisk bok om en pensjonist som ender opp med å gå fra Sør- til Nord-England.

Harold Fry er en pensjonist som lever gjennom sin kone gjennom mange år. Ekteskapet er preget av rutiner heller enn lidenskap og Harold strever med å finne mening i tilværelsen når han ikke lenger har en jobb å fylle dagene med. En dag får han et brev som forteller ham at Queenie, en kvinne han kjente for lenge siden, ligger for døden. Harold skal egentlig ut og poste et svar til henne, men ender opp med å gå forbi postkontoret og legger ut på en vandring han verken er utstyrt for eller i form til.

Boka er søt, morsom og vemodig. Harolds reise blir ikke bare en vandring gjennom England, men også en vandring i hans egen historie og gjennom hans eget liv. En bok som leses fort, men som huskes lenge! Anbefales med andre ord. Terningkast fire fra meg.

Øst for Eden

I det siste har det vært mindre bilkjøring på jobb og dermed tar det også lengre tid å bli ferdig med en lydbok. Har holdt på med "Øst for Eden" av John Steinbeck siden før sommerferien. 18 CDer til sammen i de to delene tar jo litt tid. Det er Finn Schau som leser og det gjør han bra. 

Adam og Charles vokser opp i et hjem der den ene lengter etter farens kjærlighet og den andre avviser ham. Dessverre er det den som avviser farens kjærlighet som først og fremst oppnår den og det fører til sterk rivalisering mellom brødrene. Da Kate dukker opp på dørstokken deres etter at de har blitt voksne og gjør et forsøk på å drive gården sammen, blir vennskapet deres satt på enda en prøve. Adam flytter langt unna og blir etter hvert far til Aron og Caleb. Også dette tvillingparet strever etter å bli anerkjent av faren og med å posisjonere seg overfor hverandre. Boka er filmatisert og det er ikke vanskelig å forstå. Boka har en oppbygning som et filmmanus. Rivaliseringen mellom Adam og Charles og mellom Aron og Caleb henspiller på rivaliseringen mellom Kain og Abel. 

Jeg har gjort meg samme erfaring som jeg har hatt tidligere når jeg endelig får somlet meg i gang med en av litteraturhistoriens klassiskere - man skjønner hvorfor den har blitt en klassiker. Språket er godt, historien er engasjerende. Hvis det er flere enn meg som ikke har lest den, så anbefales den! 

En engels tålmodighet

Det er noen yrkesvalg jeg har vurdert og forkastet. Det er noen yrkesvalg jeg fortsatt kan tenke at ser interessante ut. Og så er det noen yrkesvalg jeg aldri har vurdert og noen jeg virkelig ikke kan forstå at andre har vurdert. Å jobbe i geriatrien er et slikt uforståelig valg for meg. Jeg er et relativt tålmodig menneske i samspill med andre mennesker, jeg er relativt godt utstyrt med empati og jeg er relativt god på å finne mening i det meningsløse når jeg forholder meg til mennesker på jobb.

Men tålmodig nok til å jobbe på en sykehjemsavdeling, det er jeg ikke! I helgen var jeg på besøk hos ham som skulle vært hjemme hos mamma, han som skulle nytt alderdommen, han som knapt har nådd pensjonsalder og som allikevel er totalt hjelpetrengende. Mannen min var også med for første gang på lenge, vanligvis er han igjen hjemme sammen med barna. Å utsette dem for de andre beboerne på avdelingen, det vil jeg helst ikke. Han som eldes så fort at det skulle vært ulovlig, han holder seg mest i ro. Snakker lite, tusler rundt og er nok ikke den mest krevende beboeren. Mannen min så seg rundt og tenkte at de andre så friske ut og lurte på hvordan det kunne ha seg at pasienter med så ulikt funksjonsnivå var plassert på samme avdeling. Men så braket det løs...

Én vandret rundt med to pledd, tre aviser og en nakkestøtte under armen. Etter nokså mye oppfordring og håndleding, la han fra seg pleddene og en avis. Kaffe ble servert og følgende samtaler mellom tre pasienter og to ansatte utspilte seg:
- Jeg er så redd jeg, tenk at det er sånn at folk går rundt og skyter
- Det er ingen som skyter her
- Nils, kan du sette deg ned? La de pleddene ligge du. Her er kaffen din.
- Jasså du, tror du det er min kaffe?
- Hvorfor går de rundt med våpen da? Jeg skjønner ikke at det er lov jeg.
- Det er ingen med våpen her, Trine. Det er ingen som skyter andre.
- Nils, her er kaffen din.
- Jasså, er den min? Å nei du, det tror jeg ikke.
- Jeg er lei meg jeg, for Anne Nilsen sa hun og jeg skulle gå tur. Hvorfor er hun ikke her?
- Anne Nilsen, hvem er det? Jeg kjenner ikke henne jeg.
- Vet du ikke hvem Anne Nilsen er? Alle kjenner jo henne, hun var lærer hun.
- Nei, jeg kjenner visst ikke henne. Var hun en venninne av deg?
- Nils, kan du la Solveig være i fred? Her er kaffen din, kan du sette deg ned ved siden av meg?
- Jasså du, sier du det er min kaffe? Det stemmer ikke det skjønner du!
- Hvorfor går de rundt her og skyter da? Det er vel ikke lov det?
- Det er ingen som skyter her, hvorfor tror du det da? Har du sett noe på TV?
- Det er helt forferdelig altså, tenk at så mange skal dø, jeg kan ikke være her jeg.
- Her passer vi på deg Britt, det er ingen som kan skyte deg her.
- Nils, kan ikke du sitte ved siden av meg da? Kaffen din står her og venter på deg.
- Hå nei du, den kaffen er ikke min. Har ikke fått kaffe på mange dager jeg.
- Hvor er Anne Nilsen da, vi skulle gå tur i dag vi.
- Jeg kjenner ikke Anne Nilsen jeg og det står ikke noe i boka om at du skal ut i dag.
- Kjenner du ikke Anne Nilsen?! Alle kjenner jo henne, hun bodde rett her borte og var lærer.
- Hvem er det som har sagt at folk kan gå rundt med våpen og drepe uskyldige, jeg skjønner ikke.
- Det er ingen som skyter her, her passer vi på deg.
- Sitter dere her og drikker kaffe dere? Hvorfor får ikke jeg kaffe da?
- Kaffen din er her, Nils. Sett deg ned du og drikk den.
- Jasså, er det min? Å nei du, det tror jeg ikke!
- Anne Nilsen, er det virkelig ingen av dere som kjenner henne? Det var rart, hun bodde rett her borte.

Vi satt der i underkant av en time og de samme tre temaene ble gjentatt om igjen og om igjen. Litt komisk og nokså trist. Dette er omgivelsene til ham som velger å sove bort hverdagene sine.

Men de to englene som var der, de svarte. Rolig og behersket svarte de. Om og om igjen på det samme. De svarte med respekt, de trøstet, de kom uroen i møte. De oppviste en tålmodighet jeg kan se langt etter. Nå skjønner jeg hva det betyr å ha en engels tålmodighet!

Hva skal du bli når du blir stor da?

Et av de rareste spørsmålene vi stadig stiller til små mennesker er "Hva skal du bli når du blir stor da?". Hvordan i all verden skal man kunne vite det når man er fire år og de eneste yrkene man vet om er brannmann, barnehageansatt og det mamma og pappa driver med? Kanskje ikke så rart da, at svarene på spørsmålet er ganske ensrettet. De svarer liksom brannmann, frisør, politi, butikkdame eller lærer alle sammen. Den yngste her svarte for ikke så lenge siden "Jeg skal bli Aud jeg!". Klar tydeliggjøring av hvem som er rollemodellen kan man si.

I uka som gikk kom Midtimellomgutten hjem fra skolen og var temmelig sur. Det hender det dessverre nokså ofte at han er når leksene skal gjøres, men det har vært bedre de siste månedene. Denne dagen var han imidlertid pottesur og tårene satt løst da jeg forlangte at leksene måtte gjøres. "Jeg klarer det ikke!" ropte han ut. Jeg hentet boka ut av sekken, tvang gutten ned ved kjøkkenbordet og tilbød ham hjelp. Oppgaven lød "Hva drømmer du om? Hvordan drømmer du om at fremtiden skal bli for deg selv, for familien din eller for verden?" Jeg prøvde å lirke og sette ham på noen tanker, men det var håpløst. "Jeg kan jo ikke skrive noe om hva jeg drømmer om! Jeg har aldri hyggelige drømmer som jeg husker jeg, de eneste drømmene jeg husker er marerittene mine og de vil jeg ikke skrive om i boka mi". Med litt videre samtale fikk jeg ham til å skjønne hva det betyr å drømme om noe og da sukket han oppgitt "Skal jeg skrive om det, liksom? Kan jeg ikke ha noe for meg selv eller?" Så roet han seg ned da og skrev de fire setningene han var bedt om. Yrkesplanene er klare og drømmen om å få barn og et godt liv likeså. Så hadde han noen drømmer da og han har en formening om hva han skal bli når han blir stor.

Storebroren hadde lenge planer om å bli fotballproff og ble ganske sur på meg når jeg anbefalte en plan B. "Du tror ikke jeg får det til du! Synes du ikke jeg er god eller?" Det ble tolerert at jeg sa noe om alle dem som vil bli fotballproff og hvor få som ender opp som det. Han lanserte da plan B etter råd fra meg "Ja, da får jeg bli Hip Hop'er da". Jeg var frekk nok til å ønske meg en plan C i tillegg og da ble han temmelig oppgitt. Han er en fornuftig fyr da, så fremtidsplanene har heldigvis blitt mer realistiske etter hvert. Da klassen her forleden skulle si noe om hva de trodde at de skulle gjøre om 10 år, var det mange som kanskje burde hatt en plan B eller C. Mange skulle bli profesjonelle utøvere av en eller annen sport, flere av jentene skulle være kona til Justin Bieber. Min pode hadde uttrykt at om ti år regner han med å være student.

Så da får jeg regne med at minstejenta ender opp med en annen fremtidsplan enn å skulle bli meg, at den midterste finner en annen drøm enn filmskuespiller og planene for dem alle blir i samsvar med evner og det oppnåelige. Selv har jeg sluttet å spørre fremmede barn om hva de skal bli når de blir store, men med mine egne unger synes jeg det gir god informasjon om hvordan de orienterer seg i verden når vi snakker om tankene om fremtiden.

Ny babyjakke

En kollega venter en liten jente og da fikk jeg anledning til å strikke en ny babyjakke. Lys lyngfarget med mørke lilla kanter, da er det bare å håpe at ultralyden ga riktig konklusjon vedrørende kjønn!

Jakka er strikket i Dale Babyull og mønsteret er et modifisert mønster fra garnstudio.com

En mann ved navn Ove

Det er fint vær! Det er sommervær i september faktisk, barna har vært aktivisert med andre ting og jeg fikk timesvis på verandaen. Etter å ha lest ferdig en bok, tok jeg frem en fra bunken som jeg har tenkt en stund at jeg skulle lese. "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman er rett og slett en herlig bok! Jeg hadde forventet en morsom bok, en bok om en gammel grinebiter, en bok jeg skulle le av og la meg underholde av. Etter de første sidene så jeg også for meg noen sleivspark til de "Ovene" jeg kjenner i mitt eget liv. Sure halvgamle menn som bryr seg med altfor mye og som i altfor liten grad har evnen til å glede seg over det som er viktig i tilværelsen.

Deretter svingte han bortom gjesteparkeringsplassene, der det ikke var lov å stå i mer enn fireogtjue timer, og noterte alle registreringsnumrene omhyggelig i en liten notisbok han hadde i jakkelomma. Sammenlignet dem med numrene han hadde notert på samme plass dagen før. I de tilfellene der samme registreringsnummer dukket opp i Ove notisblokk to dager på rad, gikk han rutinemessig hjem og ringte motorvognregisteret for å få greie på hvem som eide kjøretøyet, og så ringte han til vedkommende og informerte vedkommende om at vedkommende var en udugelig jævla dust av en drittsekk som ikke var i stand til å lese et ganske alminnelig trafikkskilt. Ikke fordi det egentlig interesserte Ove det minste hvem som sto parkert på gjesteplassene. Selvsagt ikke. Men fordi det var en prinsippsak. Stod det fireogtjue timer på skiltet, fikk man finne seg i det. For hvordan skulle det gå hvis alle ga seg til å parkere i hytt og pine i dagesvis? Det ville blitt det rene kaos, det skjønte Ove. Det ville blitt biler stående overalt. 

Jeg fikk altså det jeg ventet. Jeg fikk imidlertid så veldig mye mer. Jeg fikk en mann som nok kunne innfridd en diagnose innen autismespekteret. Jeg fikk en rigid mann, en mann som gjentatte ganger fikk meg til å le. Jeg fikk også en historie som fikk meg til å gråte. En historie som i stadig nye lag viste hvordan denne einstøingen hadde utviklet seg som han gjorde.

Ove skjønte utmerket godt at vennene hennes ikke kunne begripe hvorfor hun sto opp frivillig hver morgen, fast bestemt på å dele dagen med ham. Han begrep det ikke selv. Han bygde en bokhylle til henne, og hun fylte den med bøker av folk som skrev side opp og side ned om følelser. Ove forsto seg på ting han kunne se og ta på. Betong og sement. Glass og stål. Verktøy. Ting det gikk an å regne ut. Han skjønte seg på rette vinkler og tydelige instruksjoner. Konstruksjonsmodeller og plantegninger. Sånt man kunne streke opp på et papir. Han var en mann av svart og hvitt. 
Og hun var farger. Hele paletten hans. 
Det eneste han noensinne hadde elsket før han fikk øye på henne for første gang, var tall. Det var det eneste han egentlig husket fra barndommen sin. Han var verken et mobbeoffer eller en som mobbet, han var aldri god i idrett, men ikke dårlig heller. Han var aldri midtpunktet og aldri utenfor, han var en av dem som bare var der. Han husker ikke stort av oppveksten sin, han har aldri vært av den typen som går og lagrer ting i hukommelsen til ingen nytte. Han husker at han var rimelig glad og fornøyd, og at det fulgte en del år da han ikke var det lenger. Og han husker tallene. De som fylte hodet hans. Husker hvordan han pleide å lengte til matematikktimene på skolen. For de andre kunne de kanskje være en plage, men ikke for ham. Han vet ikke hvorfor. 

Jeg har ledd høyt og jeg har svelget en klump i halsen. Jeg har humret og jeg har grått. En helt fantastisk bok av en mann som beskriver det sære og rigide på en gjenkjenbar måte. Mange av oss vil nok kjenne igjen deler av Ove i mennesker vi selv kjenner og forholder oss til. Det er fantastisk å være med på hendelsene som gir Ove et innhold i et liv som ikke har utviklet seg som han hadde ønsket, det er rørende å lese hvordan han med sin spesielle måte å forholde seg til andre på vinner akkurat det han tror han ikke ønsker seg - omsorg, fellesskap og kjærlighet. En vakker bok som anbefales varmt! Terningkast seks fra meg.