Hva skal du bli når du blir stor da?

Et av de rareste spørsmålene vi stadig stiller til små mennesker er "Hva skal du bli når du blir stor da?". Hvordan i all verden skal man kunne vite det når man er fire år og de eneste yrkene man vet om er brannmann, barnehageansatt og det mamma og pappa driver med? Kanskje ikke så rart da, at svarene på spørsmålet er ganske ensrettet. De svarer liksom brannmann, frisør, politi, butikkdame eller lærer alle sammen. Den yngste her svarte for ikke så lenge siden "Jeg skal bli Aud jeg!". Klar tydeliggjøring av hvem som er rollemodellen kan man si.

I uka som gikk kom Midtimellomgutten hjem fra skolen og var temmelig sur. Det hender det dessverre nokså ofte at han er når leksene skal gjøres, men det har vært bedre de siste månedene. Denne dagen var han imidlertid pottesur og tårene satt løst da jeg forlangte at leksene måtte gjøres. "Jeg klarer det ikke!" ropte han ut. Jeg hentet boka ut av sekken, tvang gutten ned ved kjøkkenbordet og tilbød ham hjelp. Oppgaven lød "Hva drømmer du om? Hvordan drømmer du om at fremtiden skal bli for deg selv, for familien din eller for verden?" Jeg prøvde å lirke og sette ham på noen tanker, men det var håpløst. "Jeg kan jo ikke skrive noe om hva jeg drømmer om! Jeg har aldri hyggelige drømmer som jeg husker jeg, de eneste drømmene jeg husker er marerittene mine og de vil jeg ikke skrive om i boka mi". Med litt videre samtale fikk jeg ham til å skjønne hva det betyr å drømme om noe og da sukket han oppgitt "Skal jeg skrive om det, liksom? Kan jeg ikke ha noe for meg selv eller?" Så roet han seg ned da og skrev de fire setningene han var bedt om. Yrkesplanene er klare og drømmen om å få barn og et godt liv likeså. Så hadde han noen drømmer da og han har en formening om hva han skal bli når han blir stor.

Storebroren hadde lenge planer om å bli fotballproff og ble ganske sur på meg når jeg anbefalte en plan B. "Du tror ikke jeg får det til du! Synes du ikke jeg er god eller?" Det ble tolerert at jeg sa noe om alle dem som vil bli fotballproff og hvor få som ender opp som det. Han lanserte da plan B etter råd fra meg "Ja, da får jeg bli Hip Hop'er da". Jeg var frekk nok til å ønske meg en plan C i tillegg og da ble han temmelig oppgitt. Han er en fornuftig fyr da, så fremtidsplanene har heldigvis blitt mer realistiske etter hvert. Da klassen her forleden skulle si noe om hva de trodde at de skulle gjøre om 10 år, var det mange som kanskje burde hatt en plan B eller C. Mange skulle bli profesjonelle utøvere av en eller annen sport, flere av jentene skulle være kona til Justin Bieber. Min pode hadde uttrykt at om ti år regner han med å være student.

Så da får jeg regne med at minstejenta ender opp med en annen fremtidsplan enn å skulle bli meg, at den midterste finner en annen drøm enn filmskuespiller og planene for dem alle blir i samsvar med evner og det oppnåelige. Selv har jeg sluttet å spørre fremmede barn om hva de skal bli når de blir store, men med mine egne unger synes jeg det gir god informasjon om hvordan de orienterer seg i verden når vi snakker om tankene om fremtiden.