En engels tålmodighet

Det er noen yrkesvalg jeg har vurdert og forkastet. Det er noen yrkesvalg jeg fortsatt kan tenke at ser interessante ut. Og så er det noen yrkesvalg jeg aldri har vurdert og noen jeg virkelig ikke kan forstå at andre har vurdert. Å jobbe i geriatrien er et slikt uforståelig valg for meg. Jeg er et relativt tålmodig menneske i samspill med andre mennesker, jeg er relativt godt utstyrt med empati og jeg er relativt god på å finne mening i det meningsløse når jeg forholder meg til mennesker på jobb.

Men tålmodig nok til å jobbe på en sykehjemsavdeling, det er jeg ikke! I helgen var jeg på besøk hos ham som skulle vært hjemme hos mamma, han som skulle nytt alderdommen, han som knapt har nådd pensjonsalder og som allikevel er totalt hjelpetrengende. Mannen min var også med for første gang på lenge, vanligvis er han igjen hjemme sammen med barna. Å utsette dem for de andre beboerne på avdelingen, det vil jeg helst ikke. Han som eldes så fort at det skulle vært ulovlig, han holder seg mest i ro. Snakker lite, tusler rundt og er nok ikke den mest krevende beboeren. Mannen min så seg rundt og tenkte at de andre så friske ut og lurte på hvordan det kunne ha seg at pasienter med så ulikt funksjonsnivå var plassert på samme avdeling. Men så braket det løs...

Én vandret rundt med to pledd, tre aviser og en nakkestøtte under armen. Etter nokså mye oppfordring og håndleding, la han fra seg pleddene og en avis. Kaffe ble servert og følgende samtaler mellom tre pasienter og to ansatte utspilte seg:
- Jeg er så redd jeg, tenk at det er sånn at folk går rundt og skyter
- Det er ingen som skyter her
- Nils, kan du sette deg ned? La de pleddene ligge du. Her er kaffen din.
- Jasså du, tror du det er min kaffe?
- Hvorfor går de rundt med våpen da? Jeg skjønner ikke at det er lov jeg.
- Det er ingen med våpen her, Trine. Det er ingen som skyter andre.
- Nils, her er kaffen din.
- Jasså, er den min? Å nei du, det tror jeg ikke.
- Jeg er lei meg jeg, for Anne Nilsen sa hun og jeg skulle gå tur. Hvorfor er hun ikke her?
- Anne Nilsen, hvem er det? Jeg kjenner ikke henne jeg.
- Vet du ikke hvem Anne Nilsen er? Alle kjenner jo henne, hun var lærer hun.
- Nei, jeg kjenner visst ikke henne. Var hun en venninne av deg?
- Nils, kan du la Solveig være i fred? Her er kaffen din, kan du sette deg ned ved siden av meg?
- Jasså du, sier du det er min kaffe? Det stemmer ikke det skjønner du!
- Hvorfor går de rundt her og skyter da? Det er vel ikke lov det?
- Det er ingen som skyter her, hvorfor tror du det da? Har du sett noe på TV?
- Det er helt forferdelig altså, tenk at så mange skal dø, jeg kan ikke være her jeg.
- Her passer vi på deg Britt, det er ingen som kan skyte deg her.
- Nils, kan ikke du sitte ved siden av meg da? Kaffen din står her og venter på deg.
- Hå nei du, den kaffen er ikke min. Har ikke fått kaffe på mange dager jeg.
- Hvor er Anne Nilsen da, vi skulle gå tur i dag vi.
- Jeg kjenner ikke Anne Nilsen jeg og det står ikke noe i boka om at du skal ut i dag.
- Kjenner du ikke Anne Nilsen?! Alle kjenner jo henne, hun bodde rett her borte og var lærer.
- Hvem er det som har sagt at folk kan gå rundt med våpen og drepe uskyldige, jeg skjønner ikke.
- Det er ingen som skyter her, her passer vi på deg.
- Sitter dere her og drikker kaffe dere? Hvorfor får ikke jeg kaffe da?
- Kaffen din er her, Nils. Sett deg ned du og drikk den.
- Jasså, er det min? Å nei du, det tror jeg ikke!
- Anne Nilsen, er det virkelig ingen av dere som kjenner henne? Det var rart, hun bodde rett her borte.

Vi satt der i underkant av en time og de samme tre temaene ble gjentatt om igjen og om igjen. Litt komisk og nokså trist. Dette er omgivelsene til ham som velger å sove bort hverdagene sine.

Men de to englene som var der, de svarte. Rolig og behersket svarte de. Om og om igjen på det samme. De svarte med respekt, de trøstet, de kom uroen i møte. De oppviste en tålmodighet jeg kan se langt etter. Nå skjønner jeg hva det betyr å ha en engels tålmodighet!