Jeg møter rett som det er noen som sier de er glade for å være lærere. De er glade for at de slipper unna bråkete unger, de er glade for at de slipper å være tålmodige med dem som lærer sent. De er glade for at de slipper å gjenta det samme om og om igjen. De er glade for at de slipper å tørke snørr, tårer og neseblod. De er glade for at de slipper kravstore foreldre. Eller de er glade for at de slipper foreldre som krever masse av skoleverket og ingenting av ungene sine. Eller de er glade for at de slipper å se på at det finnes foreldre som faktisk ikke bryr seg om hva verken ungene eller foreldrene gjør.
For min egen del er jeg også glad jeg ikke er lærer. Jeg er glad jeg ikke har en jobb der det er vanskelig å slippe unna med å ha en dårlig dag på jobb, jeg er glad det ikke er jeg som må yte selv om jeg har hodepine og er forkjølet. Jeg er glad det ikke er jeg som diskuteres ved 20-30 middagsbord flere ganger i året. Jeg er glad det ikke er meg som er gjenstand for historiefortelling i åresvis. Jeg har kamerater som den dag i dag, et stykke inn i 40-årene kan snakke om hvordan puppene til læreren så ut da de hadde svømming på ungdomsskolen. Jeg ser på Facebook at lærere navngis og bedømmes mer enn 30 år etter at de hadde de vurderende som elever. Jeg er glad det ikke er min arbeidstidsordning som stadig er gjenstand for latterliggjøring. Jeg er glad et helt lokalsamfunn ikke tenker at de er meningsberettiget om hvorvidt internopplæringdager faktisk brukes til det de skal brukes til. Jeg er glad jeg ikke er lovpålagt å møte 25 unger med et tilpasset opplegg i alle timer jeg er på jobb.
Men aller mest glad er jeg for at jeg ikke er så viktig for så mange barns utvikling. Jeg får ofte spørsmål om hvorvidt jeg tar med meg min egen jobb hjem, om jeg blir søvnløs av det jeg møter i arbeidshverdagen. Min trøst er at min innsats nok kan være viktig, men jeg er ikke viktigst. Jeg tenker at læreren må ha vanskeligere for å trøste seg selv med det. Nest etter foreldrene er det vel få voksne som er viktigere for barns utvikling enn nettopp læreren.
Selv har jeg vært velsignet med hovedsakelig gode lærere i min tid som elev. Enda viktigere - jeg har vært velsignet med lærere som har sett meg, som har oppmuntret meg og som har satt pris på meg. Nå tror jeg nok at jeg i egenvurderingens lite objektive lys kan tillate meg å tro at jeg var en elev det var nokså lett å like. Skoleflink, nokså lydig og nokså blid og utadvendt. Noen unger klarer å skape positive samhandlingsmønstre med sine omgivelser. Det barnet som møter den voksne med positiv forventning, får positiv oppmerksomhet tilbake og blir bekreftet i at voksne liker ham.
En logoped jeg jobbet sammen med en gang uttrykte slik det når det gjaldt lese- og skriveopplæring "Nesten alle unger lærer å lese nesten uansett hvilken leseopplæring de utsettes for. Det er de som trenger noe ekstra som er målestokken på hvor god opplæringen er". Enda viktigere er det når det gjelder barnet som helhet, når det gjelder barnet som ikke møter den voksne med positiv oppmerksomhet. Eller enda verre, som reagerer med avvisning når den voksne gir ham positiv oppmerksomhet. Det er det samspillet som gjør at jeg er glad jeg ikke er lærer. Min eldste hadde de siste årene på barneskolen en flott lærer. Kravstor, streng og faglig flink. For min sønn som klarte seg bra, var hun en gave. Han har begynt på ungdomsskolen med masse faglig selvtillit og gode arbeidsvaner. Jeg tror faktisk at hun har bidratt til å utgjøre en stor forskjell for ham. Hvordan han ville vært med en annen lærer får vi naturligvis aldri vite, men nå tenker jeg at hun har bidratt til at han ikke bare gjør det bra, men veldig bra.
Det er det å være så viktig for så mange som gjør at læreryrket ikke tiltaler meg. Jeg husker fra min egen skoletid at jeg hadde en venninne som stort sett aldri ble likt av lærerne. Som voksen er det vanskelig å skjønne hvorfor. Hun var ikke den sterkeste faglig, men heller ikke en stor utfordring. Hun var ikke den mest stille i klassen, men jammen ikke den mest bråkete heller. Hun var ikke den letteste å få til å innordne seg, men begikk ikke de største regelbruddene. Allikevel tenker jeg nå at hun veldig sjelden ble mødd av lærere som så henne, som oppmuntret henne og som satte pris på henne. Hun har klart seg helt greit i etterkant, men jeg tror hun hadde kunnet klare seg enda bedre hvis hun ble møtt av lærerne på en litt annen måte.
Jeg er derfor takknemlig for de lærerne som ser mine unger, som applauderer for fremskrittene. Og så må jeg vel i større grad ta ansvar for at enkeltlærere forstår enkeltungen, både som mamma og som profesjonell samarbeidspartner. Det å skulle like alle er en stor jobb, men det å ikke vise så veldig godt hvem man liker og ikke liker, tror jeg er en rimelig forventning til lærere. Da må vi kanskje alle bidra slik at læreren møter enda flere med positiv oppmerksomhet og applaus? I tillegg til oppfølging hjemmefra, medfødte egenskaper og vennemiljø, er jo skolen den faktoren som i størst grad påvirker hvordan det går med ungene. Da må jeg nok hjelpe lærere som sliter i jobben, som synes enkelte er en for stor utfordring, som ønsker ungen dit pepperen gror. At ungen møter den ene læreren som ser henne som noe mer enn den umulige ungen, er kanskje det som gjør at hun klarer seg utmerket. Det må være ganske skremmende for lærerne. Og det er ganske imponerende de gangene det funker. Når læreren faktisk bedømmes i etterkant som den som gjorde at noen klarte seg bedre enn forventet, da blir jeg rørt og glad!
søndag 30. september 2012
lørdag 29. september 2012
Ta ut glede på forskudd?
"Ta ut glede på forskudd. Det eneste som kan hende er at du har vært unødvendig glad" viste en venn frem på Facebook her om dagen. Jeg føler meg skrekkelig truffet og skjønner at jeg ikke alltid lykkes så godt.
I motsatt ende er utsagnet en venninne delte med en annen venninne "Det er lurt å bekymre seg på forhånd, da varer bekymringene dobbelt så lenge". Man kan jo føye til at de nok også blir dobbelt så store. For en kontrollfrik som meg innebærer jo det å bekymre seg på forhånd å bekymre meg for alle mulige utfall. Jeg skal jo ikke bare være forberedt på det ene utfallet, men på dem alle. Sannsynlige og usannsynlige, det er godt å tenke etter og forberede seg. Dette er jo ikke rasjonelt, men jeg tror at forklaringen er at jeg ønsker å være mentalt forberedt, jeg ønsker å ha en følelse av at jeg kan håndtere det som skjer når det skjer. I testing av personlighetstrekk er dette nevrotisisme, jeg vet det. Jeg liker det ikke så godt, men må bare godta at jeg nok er litt nevrotisk.
"Se alltid lyst på livet, sa mor og far til meg. Tro alltid at det beste bare hender deg". Hvordan skal man som voksen skille på det å forbedrede unger på det verste, men unngå å ta fra dem forventningen om at det beste skal hende dem? Eldstemann hadde lenge en plan om å bli fotballproff. For et par år siden sa han temmelig indignert "Du tror ikke jeg klarer det du! Hvis ikke du tror det en gang, hvem skal tro at jeg klarer det da?! Når du hele tiden sier at jeg må ha en plan B, da skjønner jo jeg at du tror jeg ikke er god nok". Dessverre treffer han spikeren rett på hodet. Han har ikke foreldre som heier hemningsløst og som bidrar til at de vidløftigste planer innfris. I går kveld var det en svensk fotballspiller på TV som kunne fortelle at han og hans far hadde skuddtrening på fotballbanen julaften morgen. Så mye stiller ikke jeg opp dessverre.
Når sant skal sies er jeg vel allikevel flinkere til å glede meg på forskudd enn å glede meg der og da. Jeg kan rett som det er kjenne kriblingen av glad forventning, men er for dårlig til å være til stede når ting skjer. Det går nemlig an å både glede seg og å forberede seg på at det kanskje ikke blir så bra som man hadde håpet. Om jeg treffer den riktige balansen mellom det ene og det andre er jo ikke så lett å ta stilling til. Det hender ofte at jeg mener å identifisere at andre gruer seg for mye, bekymrer seg for mye og tar sorgene på forskudd, men det er sjelden ens egen vurdering. Den som bekymrer seg mye vil jo kalle andre naive hvis han møter en som hevder at dette er det da ingen grunn til å plage seg med.
I gårsdagens A-magasin stod det å lese at glade mennesker lever lenger enn de som smiler mindre. Enda en grunn til å ta ut gleden på forskudd med andre ord!
I motsatt ende er utsagnet en venninne delte med en annen venninne "Det er lurt å bekymre seg på forhånd, da varer bekymringene dobbelt så lenge". Man kan jo føye til at de nok også blir dobbelt så store. For en kontrollfrik som meg innebærer jo det å bekymre seg på forhånd å bekymre meg for alle mulige utfall. Jeg skal jo ikke bare være forberedt på det ene utfallet, men på dem alle. Sannsynlige og usannsynlige, det er godt å tenke etter og forberede seg. Dette er jo ikke rasjonelt, men jeg tror at forklaringen er at jeg ønsker å være mentalt forberedt, jeg ønsker å ha en følelse av at jeg kan håndtere det som skjer når det skjer. I testing av personlighetstrekk er dette nevrotisisme, jeg vet det. Jeg liker det ikke så godt, men må bare godta at jeg nok er litt nevrotisk.
"Se alltid lyst på livet, sa mor og far til meg. Tro alltid at det beste bare hender deg". Hvordan skal man som voksen skille på det å forbedrede unger på det verste, men unngå å ta fra dem forventningen om at det beste skal hende dem? Eldstemann hadde lenge en plan om å bli fotballproff. For et par år siden sa han temmelig indignert "Du tror ikke jeg klarer det du! Hvis ikke du tror det en gang, hvem skal tro at jeg klarer det da?! Når du hele tiden sier at jeg må ha en plan B, da skjønner jo jeg at du tror jeg ikke er god nok". Dessverre treffer han spikeren rett på hodet. Han har ikke foreldre som heier hemningsløst og som bidrar til at de vidløftigste planer innfris. I går kveld var det en svensk fotballspiller på TV som kunne fortelle at han og hans far hadde skuddtrening på fotballbanen julaften morgen. Så mye stiller ikke jeg opp dessverre.
Når sant skal sies er jeg vel allikevel flinkere til å glede meg på forskudd enn å glede meg der og da. Jeg kan rett som det er kjenne kriblingen av glad forventning, men er for dårlig til å være til stede når ting skjer. Det går nemlig an å både glede seg og å forberede seg på at det kanskje ikke blir så bra som man hadde håpet. Om jeg treffer den riktige balansen mellom det ene og det andre er jo ikke så lett å ta stilling til. Det hender ofte at jeg mener å identifisere at andre gruer seg for mye, bekymrer seg for mye og tar sorgene på forskudd, men det er sjelden ens egen vurdering. Den som bekymrer seg mye vil jo kalle andre naive hvis han møter en som hevder at dette er det da ingen grunn til å plage seg med.
I gårsdagens A-magasin stod det å lese at glade mennesker lever lenger enn de som smiler mindre. Enda en grunn til å ta ut gleden på forskudd med andre ord!
tirsdag 25. september 2012
Sosial kompetanse - alt må læres
Eldstemann vokste fra meg i sommer. Ikke at det sier så mye da. En av kompisene hans er fortsatt litt lavere enn moren sin og hadde kommentert hjemme "Men jeg er i hvert fall høyere enn Aud, men det sier jo ikke så mye." Eldstemann gikk fra å være 3-4 cm lavere enn meg før vi dro på ferie til å være 3-4 cm høyere enn meg da vi kom tilbake fire uker senere. Sånn omtrent. Det er en formidabel endring på kort tid! Han kommenterte selv i går at det er deilig å være gjennomsnittlig høy. I andreklasse fortalte han klassekameratene at han var kortvokst. Helt på alvor. "Jeg er jo det mamma, jeg er kort!" Nå er han ikke av de minste lenger. Dessuten har han fått dypere stemme og mamma må innrømme at han begynner å bli stor.
Her om dagen ringte det på døra mens vi spiste middag og eldstemann åpnet. Det var en liten venn som ville leke med minstejenta. Storebroren var temmelig oppgitt. "Hun sa ikke hei en gang! Hun spurte med sur stemme og uten et smil til hei om minstejenta er her. Ikke sa hun ha det heller, da hun gikk og ikke svarte hun da jeg sa at det ikke passet i dag". Etter det jeg ble tenkende på hvor mye ungene våre skal vokse. De skal vokse fysisk, men jeg lurer på om de skal vokse enda mer på det relasjonelle, på evnen til å oppføre seg, til å ta hensyn og til å skjønne de sosiale kodene. Det er en masse ting som må avlæres og det er enda flere som må læres.
Skolene og barnehagene bugner av ulike programmer for sosial kompetanse. Det brukes rollespill, plansjer, skuespill, samtale, øvelse osv. Heldigvis lærer de fleste de sosiale kodene. Det er sjelden det slenger en voksen innom her som sier "Æsj, jeg liker ikke saus som er sånn jeg. Den jeg får av mamma er mye bedre". Det er sjelden en av eldstemanns venner sier "Dette var en litt rar pizza, pappa er verdens beste pizzakokk og han lager ikke pizza sånn som deg." Jeg har til gode å høre fra en venninne at jeg ikke behøver å bli sur bare fordi hun ødela den nye tingen min, det er jo bare å kjøpe en ny.
Men så er det vel sånn at sosiale evner kanskje også er normalfordelt? Det er vel ikke sånn at enten så er man sosialt superkompetent eller så er man sosialt inkompetent? Man møter jo voksne som gyver løs på midten av en fortelling uten å gi tilhøreren innledningen. Det er vanskelig å følge med når man ikke vet hvem Petter er, hvor historien utspant seg og hva som skjedde før Petter skjelte ut fortelleren. Men hva er da den rette responsen? Gjør jeg den andre rett når jeg bare hører på uten å stille noen spørsmål? Eller vil jeg være en ganske slitsom tilhører hvis jeg påpeker at dette skjønner jeg ingenting av?
I forlengelsen av dette - hva er den gode måten å gjøre ungene sosialt kompetente på? Jeg har tro på den kjente frasen om at det jeg gjør er viktigere enn det jeg sier. Og jeg tror i hvert fall at en refleksiv tilbakemelding er mer effektivt enn en instruks. Hvis jeg sier til den lille vennen at her hos oss er det ikke lov å si at pizzaen er vond, så kan det hende at jeg er så heldig at han husker det neste gang. Det kan til og med hende at han skjønner at det heller ikke er lov å si at pastaen er ekkel. Selv om det ikke var akkurat det jeg sa. Jeg har større tro på at det hjelper ham hvis jeg sier noe om at det er litt kjedelig for meg å lage pizza og bruke tid på det når han sier den er ekkel. Jeg tror han lærer mer av at jeg spør om han ville likt hvis jeg sa at midtimellomguttens tegninger alltid er finere enn hans. Dessuten har jeg tro på at unger lærer de viktigste sosiale kodene nesten av seg selv. Vi har et behov for tilhørighet og det er viktig å unnlate å gjøre det som ekskluderer oss fra fellesskapet.
Da eldstemann var tre år, tok han og jeg T-banen og satt rett overfor en mørkhudet mann. Gutten så og så på den andre og etter en stund spurte han meg "Mamma, er brune mennesker brune overalt?" Jeg svarte at det er de. Litt pinlig berørt av at den andre satt og hørte på og jeg ba en liten stille bønn om at han ikke kunne norsk. Etter en liten stund fylte ungen på med "Er de virkelig brune overalt? På rumpa og tissen også?" Igjen ba jeg bønnen, litt mer intensivt denne gangen. Jeg bekreftet på nytt. Gutten hadde store øyne og så på mannen som satt rett overfor ham. Plutselig smilte mannen og sa "Vi er brune nesten overalt, men ikke inni hendene og under føttene" og så viste han frem håndflatene til den nyskjerrige treåringen. Jeg ble ikke bønnhørt, men ungen fikk jo en fin opplevelse og han lærte noe nytt.
Det er mange av programmene som brukes i barnehage og skole jeg ikke kjenner detaljene i. Det er derfor godt mulig jeg uttaler meg om ting jeg ikke har greie på. Igjen, vil kanskje noen føye til. Jeg har stor tro på at små barn må læres sosiale spilleregler. Jeg har stor tro på at de voksne må ta ansvar for å forme barnas atferd. Jeg har stor tro på at barn trenger hjelp for å få økt forståelse av hvordan deres egne handlinger påvirker andre. Men jeg er ikke så sikker på om jeg har stor tro på at det hjelper med et program. I hvert fall ikke hvis det avsettes to timer i uka som har fokus på sosial kompetanse og den resterende tiden overlates ungene til seg selv og egne problemløsningsevner.
En av mine kjepphester er at man må nyte tiden og ungene der de er i utviklingen akkurat nå. Ikke hele tiden glede seg til neste trinn i utviklingen. Ikke alltid lengte etter at ungene kan noe annet og noe mer enn det de kan akkurat nå. Allikevel tillater jeg meg til å glede meg til at alle middagsgjester takker for maten, at ingen piller seg i nesen mens vi spiser, at ingen sier til mine unger at de er dumme, at jeg slipper å trøste ulykkelige barn som har fått ødelagt en kjær leke av en venn som nekter på at det var henne som gjorde det. Jeg gleder meg til jeg ikke lenger er der at gjesten sier "Det var ikke meg!" selv om både han og jeg vet at jeg så at det var ham som gjorde det. Jeg gleder meg til jeg kan se resultatet av min egen oppdragelsespraksis. Jeg gleder meg til jeg kan glede meg over at alle tre er sosialt kompetente, hyggelige og veloppdragne. Ikke hele tiden selvfølgelig, men mesteparten av en uke i det minste. Og så priser jeg meg lykkelig over at alle mine tre synes godt utrustet på det sosiale området. De har venner, de tar hensyn og de klarer å løse stadig flere konflikter selv. Det er bare den yngste som kanskje kan finne på å spørre høyt om fargen på andres kjønnsorganer på T-banen og det er like greit. For min bluferdighets skyld. Og i hvert fall for farens!
Her om dagen ringte det på døra mens vi spiste middag og eldstemann åpnet. Det var en liten venn som ville leke med minstejenta. Storebroren var temmelig oppgitt. "Hun sa ikke hei en gang! Hun spurte med sur stemme og uten et smil til hei om minstejenta er her. Ikke sa hun ha det heller, da hun gikk og ikke svarte hun da jeg sa at det ikke passet i dag". Etter det jeg ble tenkende på hvor mye ungene våre skal vokse. De skal vokse fysisk, men jeg lurer på om de skal vokse enda mer på det relasjonelle, på evnen til å oppføre seg, til å ta hensyn og til å skjønne de sosiale kodene. Det er en masse ting som må avlæres og det er enda flere som må læres.
Skolene og barnehagene bugner av ulike programmer for sosial kompetanse. Det brukes rollespill, plansjer, skuespill, samtale, øvelse osv. Heldigvis lærer de fleste de sosiale kodene. Det er sjelden det slenger en voksen innom her som sier "Æsj, jeg liker ikke saus som er sånn jeg. Den jeg får av mamma er mye bedre". Det er sjelden en av eldstemanns venner sier "Dette var en litt rar pizza, pappa er verdens beste pizzakokk og han lager ikke pizza sånn som deg." Jeg har til gode å høre fra en venninne at jeg ikke behøver å bli sur bare fordi hun ødela den nye tingen min, det er jo bare å kjøpe en ny.
Men så er det vel sånn at sosiale evner kanskje også er normalfordelt? Det er vel ikke sånn at enten så er man sosialt superkompetent eller så er man sosialt inkompetent? Man møter jo voksne som gyver løs på midten av en fortelling uten å gi tilhøreren innledningen. Det er vanskelig å følge med når man ikke vet hvem Petter er, hvor historien utspant seg og hva som skjedde før Petter skjelte ut fortelleren. Men hva er da den rette responsen? Gjør jeg den andre rett når jeg bare hører på uten å stille noen spørsmål? Eller vil jeg være en ganske slitsom tilhører hvis jeg påpeker at dette skjønner jeg ingenting av?
I forlengelsen av dette - hva er den gode måten å gjøre ungene sosialt kompetente på? Jeg har tro på den kjente frasen om at det jeg gjør er viktigere enn det jeg sier. Og jeg tror i hvert fall at en refleksiv tilbakemelding er mer effektivt enn en instruks. Hvis jeg sier til den lille vennen at her hos oss er det ikke lov å si at pizzaen er vond, så kan det hende at jeg er så heldig at han husker det neste gang. Det kan til og med hende at han skjønner at det heller ikke er lov å si at pastaen er ekkel. Selv om det ikke var akkurat det jeg sa. Jeg har større tro på at det hjelper ham hvis jeg sier noe om at det er litt kjedelig for meg å lage pizza og bruke tid på det når han sier den er ekkel. Jeg tror han lærer mer av at jeg spør om han ville likt hvis jeg sa at midtimellomguttens tegninger alltid er finere enn hans. Dessuten har jeg tro på at unger lærer de viktigste sosiale kodene nesten av seg selv. Vi har et behov for tilhørighet og det er viktig å unnlate å gjøre det som ekskluderer oss fra fellesskapet.
Da eldstemann var tre år, tok han og jeg T-banen og satt rett overfor en mørkhudet mann. Gutten så og så på den andre og etter en stund spurte han meg "Mamma, er brune mennesker brune overalt?" Jeg svarte at det er de. Litt pinlig berørt av at den andre satt og hørte på og jeg ba en liten stille bønn om at han ikke kunne norsk. Etter en liten stund fylte ungen på med "Er de virkelig brune overalt? På rumpa og tissen også?" Igjen ba jeg bønnen, litt mer intensivt denne gangen. Jeg bekreftet på nytt. Gutten hadde store øyne og så på mannen som satt rett overfor ham. Plutselig smilte mannen og sa "Vi er brune nesten overalt, men ikke inni hendene og under føttene" og så viste han frem håndflatene til den nyskjerrige treåringen. Jeg ble ikke bønnhørt, men ungen fikk jo en fin opplevelse og han lærte noe nytt.
Det er mange av programmene som brukes i barnehage og skole jeg ikke kjenner detaljene i. Det er derfor godt mulig jeg uttaler meg om ting jeg ikke har greie på. Igjen, vil kanskje noen føye til. Jeg har stor tro på at små barn må læres sosiale spilleregler. Jeg har stor tro på at de voksne må ta ansvar for å forme barnas atferd. Jeg har stor tro på at barn trenger hjelp for å få økt forståelse av hvordan deres egne handlinger påvirker andre. Men jeg er ikke så sikker på om jeg har stor tro på at det hjelper med et program. I hvert fall ikke hvis det avsettes to timer i uka som har fokus på sosial kompetanse og den resterende tiden overlates ungene til seg selv og egne problemløsningsevner.
En av mine kjepphester er at man må nyte tiden og ungene der de er i utviklingen akkurat nå. Ikke hele tiden glede seg til neste trinn i utviklingen. Ikke alltid lengte etter at ungene kan noe annet og noe mer enn det de kan akkurat nå. Allikevel tillater jeg meg til å glede meg til at alle middagsgjester takker for maten, at ingen piller seg i nesen mens vi spiser, at ingen sier til mine unger at de er dumme, at jeg slipper å trøste ulykkelige barn som har fått ødelagt en kjær leke av en venn som nekter på at det var henne som gjorde det. Jeg gleder meg til jeg ikke lenger er der at gjesten sier "Det var ikke meg!" selv om både han og jeg vet at jeg så at det var ham som gjorde det. Jeg gleder meg til jeg kan se resultatet av min egen oppdragelsespraksis. Jeg gleder meg til jeg kan glede meg over at alle tre er sosialt kompetente, hyggelige og veloppdragne. Ikke hele tiden selvfølgelig, men mesteparten av en uke i det minste. Og så priser jeg meg lykkelig over at alle mine tre synes godt utrustet på det sosiale området. De har venner, de tar hensyn og de klarer å løse stadig flere konflikter selv. Det er bare den yngste som kanskje kan finne på å spørre høyt om fargen på andres kjønnsorganer på T-banen og det er like greit. For min bluferdighets skyld. Og i hvert fall for farens!
søndag 23. september 2012
Amerikansk eplepai
6 dl hvetemel
4 ss sukker
2 ts vaniljesukker
1 ts salt
225 g smør
1 dl kaldt vann
Bland det tørre og smuldre i smøret. Helst med en food processor, men det går greit med hendene også. Tilsett vannet og bland raskt sammen. Settes til avkjøling i ca 1/2 time.
4 store epler
1 1/2 dl sukker
1/2 dl melis
3 ss hvetemel
2 ts kanel
Press halvparten av deigen ut i en paiform, gjerne en slik med løs ring. Da er det lettere å servere paien etterpå. Skjær opp eplene i biter, bland med resten til fyllet og ha oppi formen. Kjevl den andre halvdelen av paideigen til en stor runding som er litt større enn formen. Det er enklest å få det til hvis du gjør det mellom to flak med plastfolie. Legg deigen over formen, press godt sammen langs kanten. Hvis du får noe deig til overs, kan du lage et fint mønster (f.eks. blader) og legge oppå paien. Skjær noen hull i lokket slik at varm damp slipper ut. Stekes ved 200 grader i ca 50 minutter.
Serveres varm eller lunken, gjerne med en god vaniljeis.
To nye bøker
En mamma forsvinner på en t-banestasjon i Seoul og ingen skjønner hvor hun har blitt av. Historien fortelles gjennom hennes nærmeste familie. De leter etter henne bokstavelig talt - og i overført betydning. De erkjenner at de ikke kjenner henne og at de aldri egentlig har satt pris på hvem hun er og hva hun har gjort for hver av dem og for familien sin.
Det tok meg altså litt tid å bli fenget av den, det var mye som var fremmed for meg til å begynne med. Etter hvert ble perspektivene mer gjenkjenbare og jeg kunne kjenne igjen min egen følelse av å ikke egentlig kjenne mine egne foreldre.
Terningkast: 3
En morsom bok, noen av hendelsene er usannsynlig dramatiske, men alt i alt en veldig lesverdig bok!
Terningkast: 4
onsdag 19. september 2012
Æsj, hun virker veldig ekkel altså!
Jeg bestemmer meg rett som det er for hva jeg mener om andre. På tynt grunnlag. Han virker grei. Han gir et utrolig godt uttrykk. Hun er jo bare veldig flink da. Dette kan jeg bestemme meg for på grunnlag av et medieskapt bilde. Nokså underlig, men jeg tror det er sosial akseptabelt.
Jeg synes Geir Lippestad virker som en flott fyr. Reflektert, varm, faglig sterk, etisk bevisst, sterk bevissthet på skillet mellom det klienten trenger og allmenne hensyn. Alt dette kan jeg dele uten blygsel og er en vurdering jeg står for uten å skamme meg. Jeg er til og med villig til å trekke det ørlite lenger og tror jeg kan mene at han er en flott ektefelle og en fin far. Det vet jeg jo egentlig ingenting om, men jeg tror jeg vet det. Og jeg sier det.
Det finnes mange andre offentlige personer jeg kan kjenne at jeg liker og som jeg tillegger gode egenskaper, basert kun på det jeg har lest på nettet, sett på TV eller lest i en avis. Jeg synes Håkon og Mette Marit skjøtter oppgavene sine flott, jeg synes Jens er en stødig statsminister, jeg synes Jo Nesbø er en imponerende tusenkunstner, jeg synes Sissel Gran er en flott dame. Alt dette kan jeg fortelle uten å føle at jeg må unnskylde meg eller ta all verdens forbehold. Jeg vet jo at ikke alle er enige i vurderingene mine, men jeg tror altså at det er greit å gjøre seg opp en mening og å blåse opp et positivt bylinebilde til et helt veggmaleri.
Men på samme måte som jeg ofte gjør meg opp en mening om folk i den positive enden av skalaen, hender det rett som det er at jeg bestemmer meg for at folk er dumme, slemme, egoistiske, selvopptatte eller slitsomme. Men det opplever jeg at ikke er sosialt akseptabelt. Hvis jeg hadde sagt at jeg syntes en av bistandsadvokatene fra Utøyasaken virker usympatisk og uetisk, hadde jeg blitt møtt med at "Men du kjenner henne jo ikke! Du vet jo ikke hvordan hun er utenfor rettssalen og hun gjør jo bare jobben sin!" Jeg ville neppe insistert i samtalen, ville syntes det var vanskelig å stå på mitt og si at jeg hadde rett til å gjøre meg opp min egen mening.
Og så lurer jeg på hva dette handler om. Det er klart at alle liker best å bli omtalt positivt og det er klart at man skal være forsiktig med å gi negative beskrivelser av mennesker man ikke kjenner. Hvem er jeg til å bedømme andre? Hvordan kan jeg vite at inntrykket jeg har dannet meg er dekkende? Kanskje er jeg selv et ondt, et smålig eller dømmende menneske når jeg karakteriserer andre negativt? Er det derfor vi lar oss provosere når andre trekker raske konklusjoner? Men hvis det er sånn - at man først skal bestemme seg når man vet hva man snakker om, at man ikke kan ta utgangspunkt i et medieskapt bilde - hvorfor er det da sosialt akseptabelt å like noen basert på et glanset bilde, men ikke det motsatte?
Jeg tror jeg bestemmer meg for at jeg kan mene hva jeg vil. Jeg forbeholder meg retten til å kjenne at det er noen jeg ikke liker. Selv om jeg ikke kjenner dem. Jeg forbeholder meg til og med retten til å kunne si til dem jeg stoler på at det er enkelte jeg ikke liker. Men jeg er voksen nok til å vite at mitt førsteinntrykk ikke alltid stemmer overens med det jeg mener senere, så jeg er stort sett villig til å gjøre om på den første vurderingen. Og jeg er voksen nok til å vite at hva jeg tenker, ikke trenger å vise seg i det jeg gjør. Det sier jeg til ungene også "Du trenger ikke å like alle og du trenger ikke å være bestevenner med alle, men jeg krever at du oppfører deg greit mot alle". Så da får jeg håpe jeg lever opp til kravet selv. De fleste dager i hvert fall. Hvis det gjør meg til et ondt menneske at jeg ikke liker alle - so be it, da får jeg leve med det!
Jeg synes Geir Lippestad virker som en flott fyr. Reflektert, varm, faglig sterk, etisk bevisst, sterk bevissthet på skillet mellom det klienten trenger og allmenne hensyn. Alt dette kan jeg dele uten blygsel og er en vurdering jeg står for uten å skamme meg. Jeg er til og med villig til å trekke det ørlite lenger og tror jeg kan mene at han er en flott ektefelle og en fin far. Det vet jeg jo egentlig ingenting om, men jeg tror jeg vet det. Og jeg sier det.
Det finnes mange andre offentlige personer jeg kan kjenne at jeg liker og som jeg tillegger gode egenskaper, basert kun på det jeg har lest på nettet, sett på TV eller lest i en avis. Jeg synes Håkon og Mette Marit skjøtter oppgavene sine flott, jeg synes Jens er en stødig statsminister, jeg synes Jo Nesbø er en imponerende tusenkunstner, jeg synes Sissel Gran er en flott dame. Alt dette kan jeg fortelle uten å føle at jeg må unnskylde meg eller ta all verdens forbehold. Jeg vet jo at ikke alle er enige i vurderingene mine, men jeg tror altså at det er greit å gjøre seg opp en mening og å blåse opp et positivt bylinebilde til et helt veggmaleri.
Men på samme måte som jeg ofte gjør meg opp en mening om folk i den positive enden av skalaen, hender det rett som det er at jeg bestemmer meg for at folk er dumme, slemme, egoistiske, selvopptatte eller slitsomme. Men det opplever jeg at ikke er sosialt akseptabelt. Hvis jeg hadde sagt at jeg syntes en av bistandsadvokatene fra Utøyasaken virker usympatisk og uetisk, hadde jeg blitt møtt med at "Men du kjenner henne jo ikke! Du vet jo ikke hvordan hun er utenfor rettssalen og hun gjør jo bare jobben sin!" Jeg ville neppe insistert i samtalen, ville syntes det var vanskelig å stå på mitt og si at jeg hadde rett til å gjøre meg opp min egen mening.
Og så lurer jeg på hva dette handler om. Det er klart at alle liker best å bli omtalt positivt og det er klart at man skal være forsiktig med å gi negative beskrivelser av mennesker man ikke kjenner. Hvem er jeg til å bedømme andre? Hvordan kan jeg vite at inntrykket jeg har dannet meg er dekkende? Kanskje er jeg selv et ondt, et smålig eller dømmende menneske når jeg karakteriserer andre negativt? Er det derfor vi lar oss provosere når andre trekker raske konklusjoner? Men hvis det er sånn - at man først skal bestemme seg når man vet hva man snakker om, at man ikke kan ta utgangspunkt i et medieskapt bilde - hvorfor er det da sosialt akseptabelt å like noen basert på et glanset bilde, men ikke det motsatte?
Jeg tror jeg bestemmer meg for at jeg kan mene hva jeg vil. Jeg forbeholder meg retten til å kjenne at det er noen jeg ikke liker. Selv om jeg ikke kjenner dem. Jeg forbeholder meg til og med retten til å kunne si til dem jeg stoler på at det er enkelte jeg ikke liker. Men jeg er voksen nok til å vite at mitt førsteinntrykk ikke alltid stemmer overens med det jeg mener senere, så jeg er stort sett villig til å gjøre om på den første vurderingen. Og jeg er voksen nok til å vite at hva jeg tenker, ikke trenger å vise seg i det jeg gjør. Det sier jeg til ungene også "Du trenger ikke å like alle og du trenger ikke å være bestevenner med alle, men jeg krever at du oppfører deg greit mot alle". Så da får jeg håpe jeg lever opp til kravet selv. De fleste dager i hvert fall. Hvis det gjør meg til et ondt menneske at jeg ikke liker alle - so be it, da får jeg leve med det!
søndag 16. september 2012
Det som ikke dreper deg...
Jeg leste nylig et intervju med Synne Sørheim, hun som utgjorde den kvinnelige delen av den første rettspsykiatriske kommisjonen. Hun som har fått hard medfart i media og som har blitt latterliggjort i skremmende stor grad. Det er lett å glemme at det er mennesker det handler om, et menneske som lever med barn, mann, engasjement i AIDS-syke barn i Sør-Afrika og en bitteliten hund. En av uttalelsene hennes gir veldig gjenklang i meg. "Noen sier at man blir sterkere av alt man ikke dør av. Det tror ikke jeg. Jeg tror man vokser på positive erfaringer og må klare å håndtere de negative". Det må vel være riktig, må det ikke?
Jeg har selv opplevd å bli trøstet med at dette blir du sterkere av, endog med at "Dette blir du en bedre fagperson av". Der og da opplevdes det som å ikke bli tatt på alvor, ikke bli forstått. Jeg var fornøyd med egen styrke i utgangspunktet, følte ikke noe behov for å bli sterkere. I motgangsperioden var jeg slett ikke en god fagperson og hvis jeg var en middelmådighet på jobb, så var det egentlig greit nok. Det kan hende at motgang gjør en romsligere, at man får et videre perspektiv, at det å ha mestret motgangen gjør at man er tryggere senere, men det er vel ikke det samme som at det er verdt det? Tusen takk for sviket, for tapet, for døden, for tårene - nå er jeg en sterkere person?
Det er godt å kjenne at jeg vet hva jeg tror på. Jeg tror det er de positive erfaringene som gjør mennesker sterkere. Det er mengden av mestring, gode erfaringer, positive tilbakemeldinger og seire som avgjør hvordan man takler tapet, hvordan man tåler å bli avkledd og mislykkes. Som mamma er det dermed selvfølgelig viktig at jeg porsjonerer utfordringene, legger til rette for mestring for ungene mine og at mengden tap blir håndterlig. Ikke fordi de skal ut i verden og forvente medaljer og å få være best i verden, men fordi de trenger en solid base, de trenger positive erfaringer før de negative kommer.
Alle mine unger har vært som beskrevet i litteraturen. 4-åringene er omnipotente, verdensmestre og fulle av tro på seg selv. De applauderes frem av entuisiastiske foreldre, besteforeldre og barnehageansatte og får sekken full av positive erfaringer. Det er en solid ballast å ha med seg når man skal måtte håndtere de negative erfaringene. For de kommer jo. Med evnen til å ta en annens perspektiv, dukker også tanken om at alle andre også er verdensmestre opp. Med evnen til å se seg selv utenfra, dukker erkjennelsen av at man faktisk ikke er verdens beste syklist, svømmer, tegner, løper og hopper opp. I tillegg til de ulike ferdighetene, skal man også tåle å bli avvist for den man er, tåle å ikke være god nok som venn, som kamerat og som venninne.
I tillegg en overvekt av positive erfaringer, er det godt hvis man har en attribusjonsstil som beskytter en selv. Den som tillegger seg selv æren når det går bra og som leter etter utenforliggende faktorer når tapet inntrer, takler tap bedre enn den om bebreider seg selv. I studietiden leste vi om den fundamentale attribusjonsfeil. Som mye annet er den knyttet til kjønn. Menn tar æren når det går bra og skylder på andre når det går galt. Kvinner tar skylden selv når noe går galt og peker på andre når det går bra. Et godt eksamensresultat for en kvinne forklares av henne selv med at oppgaven var lett, at hun hadde flaks eller at kollokviegruppen var så flink at hun ble hevet ekstra. Menn er fornøyde med resultatet og med seg selv. Litt fortegnet selvfølgelig, men det er altså vist en kjønnsforskjell her. Om den er helt reell eller om det er forventningene til hva kvinner kan si og mene som gir seg utslag, det vet jeg ikke.
Som sagt - i dag er jeg full av overbevisning om at jeg som mamma og som medmenneske må sørge for å fylle opp med positive erfaringer. En kollega sa om vår felles leder at han er en som styrer med ros. Som om rosen var noe beregnende, noe kalkulert og kanskje også noe som manglet oppriktighet. Jeg ønsker også å være en som styrer med ros. Jeg ønsker å være en som betoner det folk får til og som legger vekt på at man skal dvele ved seirene. Ikke fordi det gjør det lettere å styre andre eller fordi jeg da kan manipulere dem til å gjøre det som er godt for meg ved en senere anledning, men fordi jeg er sikker på at alle yter best ved positive tilbakemeldinger. Jeg ønsker at mine barn, mine venner og mine kolleger skal tillegge seg selv æren for det som går bra. Ikke uten å dele æren med andre selvfølgelig, men helt klart gjennom å være fornøyd med seg selv. Den ballasten trenger vi alle når motgangen må håndteres.
Jeg har selv opplevd å bli trøstet med at dette blir du sterkere av, endog med at "Dette blir du en bedre fagperson av". Der og da opplevdes det som å ikke bli tatt på alvor, ikke bli forstått. Jeg var fornøyd med egen styrke i utgangspunktet, følte ikke noe behov for å bli sterkere. I motgangsperioden var jeg slett ikke en god fagperson og hvis jeg var en middelmådighet på jobb, så var det egentlig greit nok. Det kan hende at motgang gjør en romsligere, at man får et videre perspektiv, at det å ha mestret motgangen gjør at man er tryggere senere, men det er vel ikke det samme som at det er verdt det? Tusen takk for sviket, for tapet, for døden, for tårene - nå er jeg en sterkere person?
Det er godt å kjenne at jeg vet hva jeg tror på. Jeg tror det er de positive erfaringene som gjør mennesker sterkere. Det er mengden av mestring, gode erfaringer, positive tilbakemeldinger og seire som avgjør hvordan man takler tapet, hvordan man tåler å bli avkledd og mislykkes. Som mamma er det dermed selvfølgelig viktig at jeg porsjonerer utfordringene, legger til rette for mestring for ungene mine og at mengden tap blir håndterlig. Ikke fordi de skal ut i verden og forvente medaljer og å få være best i verden, men fordi de trenger en solid base, de trenger positive erfaringer før de negative kommer.
Alle mine unger har vært som beskrevet i litteraturen. 4-åringene er omnipotente, verdensmestre og fulle av tro på seg selv. De applauderes frem av entuisiastiske foreldre, besteforeldre og barnehageansatte og får sekken full av positive erfaringer. Det er en solid ballast å ha med seg når man skal måtte håndtere de negative erfaringene. For de kommer jo. Med evnen til å ta en annens perspektiv, dukker også tanken om at alle andre også er verdensmestre opp. Med evnen til å se seg selv utenfra, dukker erkjennelsen av at man faktisk ikke er verdens beste syklist, svømmer, tegner, løper og hopper opp. I tillegg til de ulike ferdighetene, skal man også tåle å bli avvist for den man er, tåle å ikke være god nok som venn, som kamerat og som venninne.
I tillegg en overvekt av positive erfaringer, er det godt hvis man har en attribusjonsstil som beskytter en selv. Den som tillegger seg selv æren når det går bra og som leter etter utenforliggende faktorer når tapet inntrer, takler tap bedre enn den om bebreider seg selv. I studietiden leste vi om den fundamentale attribusjonsfeil. Som mye annet er den knyttet til kjønn. Menn tar æren når det går bra og skylder på andre når det går galt. Kvinner tar skylden selv når noe går galt og peker på andre når det går bra. Et godt eksamensresultat for en kvinne forklares av henne selv med at oppgaven var lett, at hun hadde flaks eller at kollokviegruppen var så flink at hun ble hevet ekstra. Menn er fornøyde med resultatet og med seg selv. Litt fortegnet selvfølgelig, men det er altså vist en kjønnsforskjell her. Om den er helt reell eller om det er forventningene til hva kvinner kan si og mene som gir seg utslag, det vet jeg ikke.
Som sagt - i dag er jeg full av overbevisning om at jeg som mamma og som medmenneske må sørge for å fylle opp med positive erfaringer. En kollega sa om vår felles leder at han er en som styrer med ros. Som om rosen var noe beregnende, noe kalkulert og kanskje også noe som manglet oppriktighet. Jeg ønsker også å være en som styrer med ros. Jeg ønsker å være en som betoner det folk får til og som legger vekt på at man skal dvele ved seirene. Ikke fordi det gjør det lettere å styre andre eller fordi jeg da kan manipulere dem til å gjøre det som er godt for meg ved en senere anledning, men fordi jeg er sikker på at alle yter best ved positive tilbakemeldinger. Jeg ønsker at mine barn, mine venner og mine kolleger skal tillegge seg selv æren for det som går bra. Ikke uten å dele æren med andre selvfølgelig, men helt klart gjennom å være fornøyd med seg selv. Den ballasten trenger vi alle når motgangen må håndteres.
Abonner på:
Innlegg (Atom)