Eldstemann vokste fra meg i sommer. Ikke at det sier så mye da. En av kompisene hans er fortsatt litt lavere enn moren sin og hadde kommentert hjemme "Men jeg er i hvert fall høyere enn Aud, men det sier jo ikke så mye." Eldstemann gikk fra å være 3-4 cm lavere enn meg før vi dro på ferie til å være 3-4 cm høyere enn meg da vi kom tilbake fire uker senere. Sånn omtrent. Det er en formidabel endring på kort tid! Han kommenterte selv i går at det er deilig å være gjennomsnittlig høy. I andreklasse fortalte han klassekameratene at han var kortvokst. Helt på alvor. "Jeg er jo det mamma, jeg er kort!" Nå er han ikke av de minste lenger. Dessuten har han fått dypere stemme og mamma må innrømme at han begynner å bli stor.
Her om dagen ringte det på døra mens vi spiste middag og eldstemann åpnet. Det var en liten venn som ville leke med minstejenta. Storebroren var temmelig oppgitt. "Hun sa ikke hei en gang! Hun spurte med sur stemme og uten et smil til hei om minstejenta er her. Ikke sa hun ha det heller, da hun gikk og ikke svarte hun da jeg sa at det ikke passet i dag". Etter det jeg ble tenkende på hvor mye ungene våre skal vokse. De skal vokse fysisk, men jeg lurer på om de skal vokse enda mer på det relasjonelle, på evnen til å oppføre seg, til å ta hensyn og til å skjønne de sosiale kodene. Det er en masse ting som må avlæres og det er enda flere som må læres.
Skolene og barnehagene bugner av ulike programmer for sosial kompetanse. Det brukes rollespill, plansjer, skuespill, samtale, øvelse osv. Heldigvis lærer de fleste de sosiale kodene. Det er sjelden det slenger en voksen innom her som sier "Æsj, jeg liker ikke saus som er sånn jeg. Den jeg får av mamma er mye bedre". Det er sjelden en av eldstemanns venner sier "Dette var en litt rar pizza, pappa er verdens beste pizzakokk og han lager ikke pizza sånn som deg." Jeg har til gode å høre fra en venninne at jeg ikke behøver å bli sur bare fordi hun ødela den nye tingen min, det er jo bare å kjøpe en ny.
Men så er det vel sånn at sosiale evner kanskje også er normalfordelt? Det er vel ikke sånn at enten så er man sosialt superkompetent eller så er man sosialt inkompetent? Man møter jo voksne som gyver løs på midten av en fortelling uten å gi tilhøreren innledningen. Det er vanskelig å følge med når man ikke vet hvem Petter er, hvor historien utspant seg og hva som skjedde før Petter skjelte ut fortelleren. Men hva er da den rette responsen? Gjør jeg den andre rett når jeg bare hører på uten å stille noen spørsmål? Eller vil jeg være en ganske slitsom tilhører hvis jeg påpeker at dette skjønner jeg ingenting av?
I forlengelsen av dette - hva er den gode måten å gjøre ungene sosialt kompetente på? Jeg har tro på den kjente frasen om at det jeg gjør er viktigere enn det jeg sier. Og jeg tror i hvert fall at en refleksiv tilbakemelding er mer effektivt enn en instruks. Hvis jeg sier til den lille vennen at her hos oss er det ikke lov å si at pizzaen er vond, så kan det hende at jeg er så heldig at han husker det neste gang. Det kan til og med hende at han skjønner at det heller ikke er lov å si at pastaen er ekkel. Selv om det ikke var akkurat det jeg sa. Jeg har større tro på at det hjelper ham hvis jeg sier noe om at det er litt kjedelig for meg å lage pizza og bruke tid på det når han sier den er ekkel. Jeg tror han lærer mer av at jeg spør om han ville likt hvis jeg sa at midtimellomguttens tegninger alltid er finere enn hans. Dessuten har jeg tro på at unger lærer de viktigste sosiale kodene nesten av seg selv. Vi har et behov for tilhørighet og det er viktig å unnlate å gjøre det som ekskluderer oss fra fellesskapet.
Da eldstemann var tre år, tok han og jeg T-banen og satt rett overfor en mørkhudet mann. Gutten så og så på den andre og etter en stund spurte han meg "Mamma, er brune mennesker brune overalt?" Jeg svarte at det er de. Litt pinlig berørt av at den andre satt og hørte på og jeg ba en liten stille bønn om at han ikke kunne norsk. Etter en liten stund fylte ungen på med "Er de virkelig brune overalt? På rumpa og tissen også?" Igjen ba jeg bønnen, litt mer intensivt denne gangen. Jeg bekreftet på nytt. Gutten hadde store øyne og så på mannen som satt rett overfor ham. Plutselig smilte mannen og sa "Vi er brune nesten overalt, men ikke inni hendene og under føttene" og så viste han frem håndflatene til den nyskjerrige treåringen. Jeg ble ikke bønnhørt, men ungen fikk jo en fin opplevelse og han lærte noe nytt.
Det er mange av programmene som brukes i barnehage og skole jeg ikke kjenner detaljene i. Det er derfor godt mulig jeg uttaler meg om ting jeg ikke har greie på. Igjen, vil kanskje noen føye til. Jeg har stor tro på at små barn må læres sosiale spilleregler. Jeg har stor tro på at de voksne må ta ansvar for å forme barnas atferd. Jeg har stor tro på at barn trenger hjelp for å få økt forståelse av hvordan deres egne handlinger påvirker andre. Men jeg er ikke så sikker på om jeg har stor tro på at det hjelper med et program. I hvert fall ikke hvis det avsettes to timer i uka som har fokus på sosial kompetanse og den resterende tiden overlates ungene til seg selv og egne problemløsningsevner.
En av mine kjepphester er at man må nyte tiden og ungene der de er i utviklingen akkurat nå. Ikke hele tiden glede seg til neste trinn i utviklingen. Ikke alltid lengte etter at ungene kan noe annet og noe mer enn det de kan akkurat nå. Allikevel tillater jeg meg til å glede meg til at alle middagsgjester takker for maten, at ingen piller seg i nesen mens vi spiser, at ingen sier til mine unger at de er dumme, at jeg slipper å trøste ulykkelige barn som har fått ødelagt en kjær leke av en venn som nekter på at det var henne som gjorde det. Jeg gleder meg til jeg ikke lenger er der at gjesten sier "Det var ikke meg!" selv om både han og jeg vet at jeg så at det var ham som gjorde det. Jeg gleder meg til jeg kan se resultatet av min egen oppdragelsespraksis. Jeg gleder meg til jeg kan glede meg over at alle tre er sosialt kompetente, hyggelige og veloppdragne. Ikke hele tiden selvfølgelig, men mesteparten av en uke i det minste. Og så priser jeg meg lykkelig over at alle mine tre synes godt utrustet på det sosiale området. De har venner, de tar hensyn og de klarer å løse stadig flere konflikter selv. Det er bare den yngste som kanskje kan finne på å spørre høyt om fargen på andres kjønnsorganer på T-banen og det er like greit. For min bluferdighets skyld. Og i hvert fall for farens!
heheheheheheheheheheh!!!!!!!!!!!!!!!
SvarSlettAnnette