Jeg leste nylig et intervju med Synne Sørheim, hun som utgjorde den kvinnelige delen av den første rettspsykiatriske kommisjonen. Hun som har fått hard medfart i media og som har blitt latterliggjort i skremmende stor grad. Det er lett å glemme at det er mennesker det handler om, et menneske som lever med barn, mann, engasjement i AIDS-syke barn i Sør-Afrika og en bitteliten hund. En av uttalelsene hennes gir veldig gjenklang i meg. "Noen sier at man blir sterkere av alt man ikke dør av. Det tror ikke jeg. Jeg tror man vokser på positive erfaringer og må klare å håndtere de negative". Det må vel være riktig, må det ikke?
Jeg har selv opplevd å bli trøstet med at dette blir du sterkere av, endog med at "Dette blir du en bedre fagperson av". Der og da opplevdes det som å ikke bli tatt på alvor, ikke bli forstått. Jeg var fornøyd med egen styrke i utgangspunktet, følte ikke noe behov for å bli sterkere. I motgangsperioden var jeg slett ikke en god fagperson og hvis jeg var en middelmådighet på jobb, så var det egentlig greit nok. Det kan hende at motgang gjør en romsligere, at man får et videre perspektiv, at det å ha mestret motgangen gjør at man er tryggere senere, men det er vel ikke det samme som at det er verdt det? Tusen takk for sviket, for tapet, for døden, for tårene - nå er jeg en sterkere person?
Det er godt å kjenne at jeg vet hva jeg tror på. Jeg tror det er de positive erfaringene som gjør mennesker sterkere. Det er mengden av mestring, gode erfaringer, positive tilbakemeldinger og seire som avgjør hvordan man takler tapet, hvordan man tåler å bli avkledd og mislykkes. Som mamma er det dermed selvfølgelig viktig at jeg porsjonerer utfordringene, legger til rette for mestring for ungene mine og at mengden tap blir håndterlig. Ikke fordi de skal ut i verden og forvente medaljer og å få være best i verden, men fordi de trenger en solid base, de trenger positive erfaringer før de negative kommer.
Alle mine unger har vært som beskrevet i litteraturen. 4-åringene er omnipotente, verdensmestre og fulle av tro på seg selv. De applauderes frem av entuisiastiske foreldre, besteforeldre og barnehageansatte og får sekken full av positive erfaringer. Det er en solid ballast å ha med seg når man skal måtte håndtere de negative erfaringene. For de kommer jo. Med evnen til å ta en annens perspektiv, dukker også tanken om at alle andre også er verdensmestre opp. Med evnen til å se seg selv utenfra, dukker erkjennelsen av at man faktisk ikke er verdens beste syklist, svømmer, tegner, løper og hopper opp. I tillegg til de ulike ferdighetene, skal man også tåle å bli avvist for den man er, tåle å ikke være god nok som venn, som kamerat og som venninne.
I tillegg en overvekt av positive erfaringer, er det godt hvis man har en attribusjonsstil som beskytter en selv. Den som tillegger seg selv æren når det går bra og som leter etter utenforliggende faktorer når tapet inntrer, takler tap bedre enn den om bebreider seg selv. I studietiden leste vi om den fundamentale attribusjonsfeil. Som mye annet er den knyttet til kjønn. Menn tar æren når det går bra og skylder på andre når det går galt. Kvinner tar skylden selv når noe går galt og peker på andre når det går bra. Et godt eksamensresultat for en kvinne forklares av henne selv med at oppgaven var lett, at hun hadde flaks eller at kollokviegruppen var så flink at hun ble hevet ekstra. Menn er fornøyde med resultatet og med seg selv. Litt fortegnet selvfølgelig, men det er altså vist en kjønnsforskjell her. Om den er helt reell eller om det er forventningene til hva kvinner kan si og mene som gir seg utslag, det vet jeg ikke.
Som sagt - i dag er jeg full av overbevisning om at jeg som mamma og som medmenneske må sørge for å fylle opp med positive erfaringer. En kollega sa om vår felles leder at han er en som styrer med ros. Som om rosen var noe beregnende, noe kalkulert og kanskje også noe som manglet oppriktighet. Jeg ønsker også å være en som styrer med ros. Jeg ønsker å være en som betoner det folk får til og som legger vekt på at man skal dvele ved seirene. Ikke fordi det gjør det lettere å styre andre eller fordi jeg da kan manipulere dem til å gjøre det som er godt for meg ved en senere anledning, men fordi jeg er sikker på at alle yter best ved positive tilbakemeldinger. Jeg ønsker at mine barn, mine venner og mine kolleger skal tillegge seg selv æren for det som går bra. Ikke uten å dele æren med andre selvfølgelig, men helt klart gjennom å være fornøyd med seg selv. Den ballasten trenger vi alle når motgangen må håndteres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar