Æsj, hun virker veldig ekkel altså!

Jeg bestemmer meg rett som det er for hva jeg mener om andre. På tynt grunnlag. Han virker grei. Han gir et utrolig godt uttrykk. Hun er jo bare veldig flink da. Dette kan jeg bestemme meg for på grunnlag av et medieskapt bilde. Nokså underlig, men jeg tror det er sosial akseptabelt.

Jeg synes Geir Lippestad virker som en flott fyr. Reflektert, varm, faglig sterk, etisk bevisst, sterk bevissthet på skillet mellom det klienten trenger og allmenne hensyn. Alt dette kan jeg dele uten blygsel og er en vurdering jeg står for uten å skamme meg. Jeg er til og med villig til å trekke det ørlite lenger og tror jeg kan mene at han er en flott ektefelle og en fin far. Det vet jeg jo egentlig ingenting om, men jeg tror jeg vet det. Og jeg sier det.

Det finnes mange andre offentlige personer jeg kan kjenne at jeg liker og som jeg tillegger gode egenskaper, basert kun på det jeg har lest på nettet, sett på TV eller lest i en avis. Jeg synes Håkon og Mette Marit skjøtter oppgavene sine flott, jeg synes Jens er en stødig statsminister, jeg synes Jo Nesbø er en imponerende tusenkunstner, jeg synes Sissel Gran er en flott dame. Alt dette kan jeg fortelle uten å føle at jeg må unnskylde meg eller ta all verdens forbehold. Jeg vet jo at ikke alle er enige i vurderingene mine, men jeg tror altså at det er greit å gjøre seg opp en mening og å blåse opp et positivt bylinebilde til et helt veggmaleri.

Men på samme måte som jeg ofte gjør meg opp en mening om folk i den positive enden av skalaen, hender det rett som det er at jeg bestemmer meg for at folk er dumme, slemme, egoistiske, selvopptatte eller slitsomme. Men det opplever jeg at ikke er sosialt akseptabelt. Hvis jeg hadde sagt at jeg syntes en av bistandsadvokatene fra Utøyasaken virker usympatisk og uetisk, hadde jeg blitt møtt med at "Men du kjenner henne jo ikke! Du vet jo ikke hvordan hun er utenfor rettssalen og hun gjør jo bare jobben sin!" Jeg ville neppe insistert i samtalen, ville syntes det var vanskelig å stå på mitt og si at jeg hadde rett til å gjøre meg opp min egen mening.

Og så lurer jeg på hva dette handler om. Det er klart at alle liker best å bli omtalt positivt og det er klart at man skal være forsiktig med å gi negative beskrivelser av mennesker man ikke kjenner. Hvem er jeg til å bedømme andre? Hvordan kan jeg vite at inntrykket jeg har dannet meg er dekkende? Kanskje er jeg selv et ondt, et smålig eller dømmende menneske når jeg karakteriserer andre negativt? Er det derfor vi lar oss provosere når andre trekker raske konklusjoner? Men hvis det er sånn - at man først skal bestemme seg når man vet hva man snakker om, at man ikke kan ta utgangspunkt i et medieskapt bilde - hvorfor er det da sosialt akseptabelt å like noen basert på et glanset bilde, men ikke det motsatte?

Jeg tror jeg bestemmer meg for at jeg kan mene hva jeg vil. Jeg forbeholder meg retten til å kjenne at det er noen jeg ikke liker. Selv om jeg ikke kjenner dem. Jeg forbeholder meg til og med retten til å kunne si til dem jeg stoler på at det er enkelte jeg ikke liker. Men jeg er voksen nok til å vite at mitt førsteinntrykk ikke alltid stemmer overens med det jeg mener senere, så jeg er stort sett villig til å gjøre om på den første vurderingen. Og jeg er voksen nok til å vite at hva jeg tenker, ikke trenger å vise seg i det jeg gjør. Det sier jeg til ungene også "Du trenger ikke å like alle og du trenger ikke å være bestevenner med alle, men jeg krever at du oppfører deg greit mot alle". Så da får jeg håpe jeg lever opp til kravet selv. De fleste dager i hvert fall. Hvis det gjør meg til et ondt menneske at jeg ikke liker alle - so be it, da får jeg leve med det!