Alle sommerens dager

I går begynte jeg på "Alle sommerens dager" av Jenny Wingfield. I morges hadde jeg lest 70 sider og var veldig nær ved å gi den opp. Nå er den ferdig og jeg er glad jeg ga den en sjanse til.

Fra omslaget:
Det er 1956 og sommer når faren til Swan, metodistpresten Samuel Lake, blir stemt vekk av menigheten sin og står uten jobb. Samuel tar med seg familien og flytter inn hos svigerforeldrene på gården i Arkansas, der Swan og brødrene trives som plommen i egget med det frie livet på landet. Men når Swan blir venner med den forslåtte nabogutten Blade og bestemmer seg for å ta ham under sine vinger, begynner idyllen å slå sprekker. Faren til Blade er ikke en mann som lar noen slippe unna ustraffet. Og den modige guttejenta Swan blir satt på sitt livs prøve. 

Forfatteren er selv oppvokst som datter av en metodistprest og flyttet av den grunn mye som barn. Boka, som på engelsk heter "The homecoming of Samuel Lake", er utgitt i 2011 og er hennes første bok. I tillegg har hun skrevet noen filmmanus.

Jeg trivdes ikke helt med språket til å begynne med. Jeg synes det er litt masete, med for mange vendinger og for mange ord. Utover i boka glemte jeg det, eller kanskje det til og med utgjør noe av bokas tetthet og driv, men jeg synes nok fortsatt at språket tar for mye plass på bekostning av innholdet.

John Moses satt under et tre og renset geværet og snakket med Gud. "Og en ting til," sa han. "Jeg tror ikke på det der med at Rødehavet delte seg og folk gikk over på tørr grunn". 

Til å være en mann som ikke trodde på Gud, snakket John ganske mye med Ham. Det var ikke godt å si om Gud hørte etter. John var som regel full under disse monologene, og det han sa, var ikke spesielt rosende. Han hadde vært sint på Gud lenge, og det begynte da Walter falt over saga på sagbruket til Freguson. 

John trakk en metalltråd ut av geværløpet. Ei oljete bomullsfille var bundet fast til tråden, og da filla kom ut, var den gråsvart. Han tok sikte, myste sint. 

"Du venter at vi skal tro på de dummeste ting." Han snakket med vanlig stemme, som om Gud satt bare en halv meter unna. "For eksempel dette om at Du er kjærlighet," fortsatt han, og stemmen ble grøtet. "Hvis Du var kjærlighet, ville Du aldri latt Walter blir spjært opp som en slaktet gris-"

John begynte å pusse på geværskaftet med ei annen fille, som han hadde hatt i smekkelomma på overallen. Øynene fyltes av tårer som rant nedover det værbitte ansiktet. Han brydde seg ikke om å tørke dem bort. "Hvis Du er kjærlighet," brølte han, "så er ikke kjærlighet stort å skryte av."

Barna satt på huk bak en tykk vegg av piggtråd (bjørnebærkratt) og spionerte på Fienden gjennom noen bitte små åpninger mellom de tornete greinene. De hadde god utsikt mot den gamle mannen, men han kunne ikke se dem. 

Swan fikk en følelse av at de ikke burde være der. Det var én ting at hun og brødrene spionerte på hverandre, for de sa bare ting som de andre var ment å høre. Men dette var Besten John. De hadde aldri sett ham gråte eller trodd at det var mulig for ham å gråte. 

Bokas fortelling er flott, Swan er en engasjerende hovedperson i fortellingen og jeg lot meg røre og glede underveis. Jeg ser at den sammenlignes med "Stekte grønne tomater" og "Drep ikke en sangfugl", jeg er ikke helt sikker på at den når opp til disse to andre, men det er helt klart en lesverdig bok. Hvis man trives med skrivestilen, vil man nok like den enda bedre enn det jeg gjorde. Totalt sett liker jeg den imidlertid godt.
Terningkast 4 fra meg.

Bløtkake med gelelokk

For meg som ikke er så glad i masse krem, er dette en fin form for bløtkake.

Sukkerbrød
5 egg
125 g sukker
100 g hvetemel
1 ts bakepulver

Pisk egg og sukker til tykk eggedosis, desto lenger du orker å piske, desto luftigere vil sukkerbrødet ditt bli. Sikt i hvetemel og bakepulver og vend det forsiktig inn i eggedosisen. Hell i smurt og strødd springform, ca 26 cm i diameter. Stekes ved 175 grader i ca 30 minutter. Avkjøles på ris før den fylles.

Del kaka i tre lag, legg det nederste på fatet den skal serveres på og dynk med noe søtt. Jeg bruker gjerne brusen Villa, det gir god smak.

Pisk 4 dl fløte med noen spiseskjeer sukker. Del kremen i to like deler. Bland jordbær i biter i den ene halvdelen og bringebær i den andre.

Ha på bringebærkremen, legg neste kakelag oppå og dynk igjen før du har på jordbærkremen. Dynk den øverste kakedelen godt.

Sett på ringen til springformen. Legg jordbær tett i tett oppå kaka, evt bruk flere forskjellige bær. Lag bringebærgele etter anvisning på boksen. Jeg brukte to pakker gele. La geleen stivne halvveis og hell den over kaka. La stå til neste dag. Ta av ringen og pynt med krem langs kanten.

The house we grew up in

Jeg har akkurat fullført "The house we grew up in" av Lisa Jewell. Så vidt jeg vet finnes den ikke på norsk ennå. Trodde først ikke de andre bøkene heller var oversatt, men det er de visst. Jeg har lest flere av dem på engelsk og liker dem godt.

"The house we grew up in" har omtaler av både Maryan Keyes og Jojo Moyes på forsiden. Det antyder jo noe om hva slags litteratur man kan vente seg, men både tematikken og språket er bedre enn forventet. Det har mer dybde.

Fra bokomslaget:
When a tragedy breaks a family apart, what can bring it together? The Birds seemed like a perfect family: mother, father, four children, a picture-book cottage in the country. But when somethings happens one Easter weekend, it is so devastating, that no one can talk about it. The family shatters, seemingly for ever. Until they are forced to return to the house they grew up in. And to confront what really took place all those years ago. 

Historien veksler mellom 2011 når Meg vender tilbake til barndomshjemmet etter morens død og årene frem fra hennes barndom og til 2011. Som leser får man gradvis vite mer om hva som har skjedd i familien, hvordan de ulike familiemedlemmenes skjebne utvikler seg og hvordan de etter hvert har totalt atskilte liv.

Jeg synes det er godt skrevet, men noen av hendelsene er litt usannsynlige. I hvert fall er det litt usannsynlig at én familie skal oppleve så mye vanskelig. Jeg likte den godt og anbefaler den! Terningkast fire (en sterk firer) fra meg.

Antikvitetshandleren i Charleston

For en drøy uke siden fullførte jeg "Antikvitetshandleren i Charleston" av Beth Hoffman. Siden jeg har vært i Charleston, hadde jeg gledet meg til stedsbeskrivelser, men dem var det færre av enn jeg hadde håpet på. Det er dog ikke en alvorlig feil ved boka.

Fra bokomslaget: 

Teddi Overman er omgitt av forunderlige venner og gamle gjenstander i den lille antikvitetsbutikken hennes i Charleston. Her lever Teddi ut lidenskapen sin; hun puster liv i andre menneskers etterlatenskaper og forvandler slitte møbler til de mest utsøkte antikviteter. Samtidig kan ingenting lindre den nagende usikkerheten hun har kjent på i åresvis etter at lillebroren Josh plutselig forsvant. 

Når ting tyder på at Josh fortsatt kan være i live, blir Teddi trukket tilbake mot et hjem og en tid hun har flyktet fra. Reisen tilbake til barndommens Kentucky blir en reise som vil kunne forsone og gjenforene, men også - kanskje mest av alt - hjelpe henne med å finne seg selv. 

Boka er lettlest, en sånn bok man fint leser ut på en dag. Den har en feelgood-tone og et budskap om at man skal gjøre godt for andre selv om man kanskje ikke får noe igjen for det selv. Alt er ikke bare fint, men stemningen i boka er i hovedsak god. Jeg lot meg engasjere og sidene raste av gårde. 

Fra boka: 

Ti år gammel fikk jeg et glimt av min skjebne. Det skjedde en lummer sommerdag en gang i 1964. Det som står mest livaktig for meg, er hvordan bena på den gamle stole stakk opp fra grøften som var gjengrodd av ugress. Og hvordan det blankslitte setet dovent sendte en støvsky opp i luften idet jeg trakk stolen opp og satte den i veikanten. Jeg kunne se at det skjulte seg en vakker stol under lagene med støv og skitt. Jeg mente det måtte være en spisestuestol, en som i fordums tider hadde stått i et fornemt hjem og som hadde bivånet mang en storslagen middag, fødselsdag og høytid. Armlenene var buete og elegante, og ryggen formet som en urne. Hva stolen gjorde i en grøft på landsbygda i Kentucky, vil jeg aldri få vite, men jeg hadde vanvittig lyst på den, så jeg tok den. 

Finneren er vinneren. 

Til tross for at jeg befant meg nesten en kilometer fra gården, slepte jeg den hele veien hjem. Først stakk jeg armene innunder lenene og bar stolen på ryggen som en såret soldat. Da den ble for tung, dro jeg den etter meg. Luften var trykkende varm og fuktig, og da det begynte å blåse, var det som å gå rett mot en blåselampe. Men den gamle stolen var min, og ingenting kunne få meg til å sette den fra meg. 

Dette er passe lektyre for en dag i sola, en dag i sofakroken hvis det er dårlig vær - en dag der det ikke trenger å skje så mye og en dag som tillater at man faller helt ut av hverdagen og nyter denne boka. Ikke en bok som sitter i lenge, som starter de store tankene, men en bok som passer ypperlig til å ta en pause fra de store tankene. Eller fra alle de små som utgjør hverdagslogistikken. En firer fra meg. 

Ektemannens hemmelighet

"Ektemannens hemmelighet" er en australsk bok, av forfatteren Liane Moriarty. Jeg har sett på den i bokhandelen noen uker uten å kjøpe den. Hadde tenkt å vente til den kom i paperback, men ombestemte meg.

Fra baksiden av boka:
Forestill deg at din mann har skrevet et brev til deg som kun skal åpnes etter hans død. Forestill deg også at brevet inneholder hans dypeste, mørkeste hemmelighet - en hemmelighet så mørk at den ikke bare vil endre livet ditt fullstendig, men også livene til alle rundt deg. Så kan du forestille deg at du tilfeldigvis snubler borti dette brevet mens mannen din fortsatt er i live - i aller høyeste grad. 

Cecilia Fritzpatrick har alt. Livet hennes er like plettfritt og strøkent som hjemmet hennes. Men brevet er i ferd med å forandre alt, og ikke bare for henne selv. Rachel og Tess kjenner knapt hverandre eller Cecilia, men også de vil kjenne de voldsomme konsekvensene av hennes manns hemmelighet. 

Den kritikerroste forfatteren Liane Moriarty har skrevet en glitrende, fascinerende og tankevekkende roman. Med kløkt og humor setter hun store spørsmålstegn ved hvor godt vi egentlig kjenner våre nærmeste - og ikke minst - hvor godt kjenner du egentlig deg selv? 

Boka må vel på sett og vis karakteriseres som jentelitteratur. Morsomt, underholdende og lettbent. Samtidig er den met enn bare kjapp underholdning og spørsmålene den reiser er nokså store og grunnleggende. En stund tenkte jeg at dette var en litterær lettvekter og at svarene ga seg selv. Så viste det seg at ting ikke var like enkle som jeg trodde og fryktet. Boka har solgt i bøtter og spann og det planlegges visst film også. Jeg likte den veldig godt, nok til en femmer!

Så lenge det er stjerner på himmelen

Jeg har lest ferdig "Så lenge det er stjerner på himmelen" av Kristin Harmel. Kunne vært norsk med det navnet, men er amerikansk. Jeg leste boka på reise med 8-åringen og han lurte flere ganger på hvorfor jeg gråt. Den var veldig rørende og søt faktisk.

Fra baksiden av boka:
I en alder av trettiseks år er Hope ikke ukjent med dårlige nyheter. Moren er død av kreft, mannen forlot henne for en tjuetoåring, og bankkontoen hennes er nesten tom. Drømmen om å bli advokat er for lengst lagt død, og hun driver et familiebakeri på konkursens rand i Cape Cod samtidig som hun oppdrar et barn på terskelen til tenårene. Nå er også Hopes elskede, franskfødte bestemor, Mamie, som har forbløffet CapeCod med sine fantastiske kaker i mer enn femti år, i ferd med å forsvinne inn i Alzheimerståken. Men i et sjeldent øyeblikk av klarhet innser Mamie at med mindre hun forteller Hope om sin fortid, så vil hemmelighetene hun har båret i så mange år være tapt for alltid. Dermed avslører hun noen få, mystiske flikker av en tragisk historie i Paris, og sender Hope avgårde til Frankrike i håp om å avdekke en sytti år gammel gåte. 

Hopes følelsesmessige oppdagelsesferd fører henne gjennom bakeriene i Paris og tre religiøse tradisjoner, alle ledet av Mamies fortellinger og hjemstedets sødmefylte smaker. Etter hvert som Hope setter sammen puslespillbrikkene, oppdager hun grufulle Holocaus-fortellinger kombinert med mektige vitnesbyrd om sin egen families vilje til å overleve i en verden som har gått fra forstanden. Og for å gjenforene to elskere som har blitt revet fra hverandre av terroren, er det eneste hun trenger en anelse mot og troen på at Gud eksisterer overalt, selv i en kake...

Boka er en anelse "Saras nøkkel" ispedd kakepppskrifter, kjærlighet, sorg og savn. Som allerede avslørt, gråt jeg mer enn en gang underveis og ellers koste jeg meg veldig. Lettlest og engasjerende, i hovedsak feelgood, men uten å bli overflatisk og forutsigbar. Jeg likte den godt nok til at det blir en femmer på terningen.

Bak den vakre fasaden

Jeg har fullført "Bak den vakre fasaden" av Katherine Boo og det var dessverre en bok jeg ikke fikk til helt. Jeg lot meg ikke engasjere av noen av rollefigurene og dermed heller ikke av fortellingen. En skuffelse egentlig, for jeg hadde ventet meg noe helt annet.

Fra baksiden:
Annawadi-slummen ligger i skyggen av luksushotellene ved Mumbais flyplass. Det er et sted med bunnløs fattigdom og hjerteskjærende skjebner, men Indias sterke økonomiske vekst tenner håp hos flere av innbyggerne. Vi møter Abdul som vil bli rik på å sortere søppel, Asha som setter alt sitt håp til at datteren skal bli den første i slummen med høyere utdannelse, den unge skrapmetalltyven Kalu og mange andre som streber for å komme seg opp fra bunnen. 

Så blir Abduls familie uskyldig anklaget for et forferdelig lovbrudd, samtidig som den økonomiske turbulensen når India. Ingenting blir som før, men når alt virker tapt og umulig, blir det som forener, større enn det som skiller. Håpet om fremtiden består. 

Bak den vakre fasaden er en hjerteskjærende fortelling og et knippe familier på det indiske samfunnets bunn. I Katherine Boos rike språk for karakterene liv, og portrettene blir varme og levende. Boken er fortellerkunst på sitt ytterste og gir en skremmende, vakker og håpefull beskrivelse av slumlivets forutsetninger og vilkår. 

Når jeg leser dette, kan jeg virkelig ikke forstå at boka ikke engasjerte meg. Men det gjorde den altså ikke. Kanskje var timingen feil, kanskje er det ikke en bok for meg. Lurte på å gi den en toer på terningen, men strekker meg til tre fordi jeg tror jeg kanskje har gått glipp av noe.