Antikvitetshandleren i Charleston

For en drøy uke siden fullførte jeg "Antikvitetshandleren i Charleston" av Beth Hoffman. Siden jeg har vært i Charleston, hadde jeg gledet meg til stedsbeskrivelser, men dem var det færre av enn jeg hadde håpet på. Det er dog ikke en alvorlig feil ved boka.

Fra bokomslaget: 

Teddi Overman er omgitt av forunderlige venner og gamle gjenstander i den lille antikvitetsbutikken hennes i Charleston. Her lever Teddi ut lidenskapen sin; hun puster liv i andre menneskers etterlatenskaper og forvandler slitte møbler til de mest utsøkte antikviteter. Samtidig kan ingenting lindre den nagende usikkerheten hun har kjent på i åresvis etter at lillebroren Josh plutselig forsvant. 

Når ting tyder på at Josh fortsatt kan være i live, blir Teddi trukket tilbake mot et hjem og en tid hun har flyktet fra. Reisen tilbake til barndommens Kentucky blir en reise som vil kunne forsone og gjenforene, men også - kanskje mest av alt - hjelpe henne med å finne seg selv. 

Boka er lettlest, en sånn bok man fint leser ut på en dag. Den har en feelgood-tone og et budskap om at man skal gjøre godt for andre selv om man kanskje ikke får noe igjen for det selv. Alt er ikke bare fint, men stemningen i boka er i hovedsak god. Jeg lot meg engasjere og sidene raste av gårde. 

Fra boka: 

Ti år gammel fikk jeg et glimt av min skjebne. Det skjedde en lummer sommerdag en gang i 1964. Det som står mest livaktig for meg, er hvordan bena på den gamle stole stakk opp fra grøften som var gjengrodd av ugress. Og hvordan det blankslitte setet dovent sendte en støvsky opp i luften idet jeg trakk stolen opp og satte den i veikanten. Jeg kunne se at det skjulte seg en vakker stol under lagene med støv og skitt. Jeg mente det måtte være en spisestuestol, en som i fordums tider hadde stått i et fornemt hjem og som hadde bivånet mang en storslagen middag, fødselsdag og høytid. Armlenene var buete og elegante, og ryggen formet som en urne. Hva stolen gjorde i en grøft på landsbygda i Kentucky, vil jeg aldri få vite, men jeg hadde vanvittig lyst på den, så jeg tok den. 

Finneren er vinneren. 

Til tross for at jeg befant meg nesten en kilometer fra gården, slepte jeg den hele veien hjem. Først stakk jeg armene innunder lenene og bar stolen på ryggen som en såret soldat. Da den ble for tung, dro jeg den etter meg. Luften var trykkende varm og fuktig, og da det begynte å blåse, var det som å gå rett mot en blåselampe. Men den gamle stolen var min, og ingenting kunne få meg til å sette den fra meg. 

Dette er passe lektyre for en dag i sola, en dag i sofakroken hvis det er dårlig vær - en dag der det ikke trenger å skje så mye og en dag som tillater at man faller helt ut av hverdagen og nyter denne boka. Ikke en bok som sitter i lenge, som starter de store tankene, men en bok som passer ypperlig til å ta en pause fra de store tankene. Eller fra alle de små som utgjør hverdagslogistikken. En firer fra meg.