Fra omslaget:
Det er 1956 og sommer når faren til Swan, metodistpresten Samuel Lake, blir stemt vekk av menigheten sin og står uten jobb. Samuel tar med seg familien og flytter inn hos svigerforeldrene på gården i Arkansas, der Swan og brødrene trives som plommen i egget med det frie livet på landet. Men når Swan blir venner med den forslåtte nabogutten Blade og bestemmer seg for å ta ham under sine vinger, begynner idyllen å slå sprekker. Faren til Blade er ikke en mann som lar noen slippe unna ustraffet. Og den modige guttejenta Swan blir satt på sitt livs prøve.
Forfatteren er selv oppvokst som datter av en metodistprest og flyttet av den grunn mye som barn. Boka, som på engelsk heter "The homecoming of Samuel Lake", er utgitt i 2011 og er hennes første bok. I tillegg har hun skrevet noen filmmanus.
Jeg trivdes ikke helt med språket til å begynne med. Jeg synes det er litt masete, med for mange vendinger og for mange ord. Utover i boka glemte jeg det, eller kanskje det til og med utgjør noe av bokas tetthet og driv, men jeg synes nok fortsatt at språket tar for mye plass på bekostning av innholdet.
John Moses satt under et tre og renset geværet og snakket med Gud. "Og en ting til," sa han. "Jeg tror ikke på det der med at Rødehavet delte seg og folk gikk over på tørr grunn".
Til å være en mann som ikke trodde på Gud, snakket John ganske mye med Ham. Det var ikke godt å si om Gud hørte etter. John var som regel full under disse monologene, og det han sa, var ikke spesielt rosende. Han hadde vært sint på Gud lenge, og det begynte da Walter falt over saga på sagbruket til Freguson.
John trakk en metalltråd ut av geværløpet. Ei oljete bomullsfille var bundet fast til tråden, og da filla kom ut, var den gråsvart. Han tok sikte, myste sint.
"Du venter at vi skal tro på de dummeste ting." Han snakket med vanlig stemme, som om Gud satt bare en halv meter unna. "For eksempel dette om at Du er kjærlighet," fortsatt han, og stemmen ble grøtet. "Hvis Du var kjærlighet, ville Du aldri latt Walter blir spjært opp som en slaktet gris-"
John begynte å pusse på geværskaftet med ei annen fille, som han hadde hatt i smekkelomma på overallen. Øynene fyltes av tårer som rant nedover det værbitte ansiktet. Han brydde seg ikke om å tørke dem bort. "Hvis Du er kjærlighet," brølte han, "så er ikke kjærlighet stort å skryte av."
Barna satt på huk bak en tykk vegg av piggtråd (bjørnebærkratt) og spionerte på Fienden gjennom noen bitte små åpninger mellom de tornete greinene. De hadde god utsikt mot den gamle mannen, men han kunne ikke se dem.
Swan fikk en følelse av at de ikke burde være der. Det var én ting at hun og brødrene spionerte på hverandre, for de sa bare ting som de andre var ment å høre. Men dette var Besten John. De hadde aldri sett ham gråte eller trodd at det var mulig for ham å gråte.
Bokas fortelling er flott, Swan er en engasjerende hovedperson i fortellingen og jeg lot meg røre og glede underveis. Jeg ser at den sammenlignes med "Stekte grønne tomater" og "Drep ikke en sangfugl", jeg er ikke helt sikker på at den når opp til disse to andre, men det er helt klart en lesverdig bok. Hvis man trives med skrivestilen, vil man nok like den enda bedre enn det jeg gjorde. Totalt sett liker jeg den imidlertid godt.
Terningkast 4 fra meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar