Det finnes all slags tålmodighet. Det finnes også all slags mangel på tålmodighet. Her om dagen fikk jeg igjen bekreftet at jammen kan det kreve mye tålmodighet å takle unger på slutten av en lang barnehagedag. Ikke min unge den gangen, men henne som hylte så jeg hørte henne da jeg gikk hjemmefra og som fortsatt hylte da jeg nådde barnehageporten (den er ikke så langt unna døra vår). Moren var imponerende rolig, lot seg tilsynelatende ikke affisere, men gikk stødig mot bilen mens hun snakket til den hylendes lillesøster og overhørte den sinte. Når jeg i tillegg vet at denne moren bærer sitt tredje barn og sikkert er temmelig sliten selv, er dette enda mer imponerende! Andre dager i barnehagen kan man jo identifisere at ørlite mer tålmodighet ville spart en stakkars mor eller far for mye kamp. Jeg kjenner det igjen selv også, de dagene jeg klarer å minne meg på at to minutters venting kan hindre et kvarters kamp, er de gode dagene. Dessverre finnes også de dårlige dagene. De dagene freser jeg at "Nei, nå er jeg lei av å vente på deg!" med det samme utsagnet "Kan du vente litt?" kommer og dermed er lista lagt for en herlig ettermiddag, med sure unger mens middagen skal lages ferdig.
I helga har jeg dessuten igjen fått bevist at jeg ikke er særlig dugandes som sykepleier. Jeg duger ikke til å tørke spy, skifte på senger på natta, trøste klynkende unger eller å svare tålmodig den femte gangen jeg blir vekt i løpet av natta. Ære være dem som har dette som yrke og som klarer å opprettholde fokus på å gjøre det beste utav det. For den andre altså, ikke for dem selv. Jeg håper selvfølgelig at tålmodigheten min strekker seg lenger hvis det virkelig teller, men er usikker. På dagtid er jeg sånn noenlunde, men på natta er jeg ikke flink!
Med tre unger har jeg lært meg at ting tar tid. De tar aller lengst tid hvis jeg utviser stor grad av utålmodighet. De dagene jeg maser om tida og skynder på, da kan du være sikker på at alt bare skjærer seg. Da gråter dem protesterer og "skal bare" en lang rekke ganger. Så da prøver jeg da, å minne meg på at det ikke hjelper å mase. Jeg prøver å minne mannen på det samme, men det finnes neppe noe mer irriterende enn at andre maser om at en ikke skal mase. Så da prøver jeg å smøre meg med tålmodighet for å takle hans utålmodighet også. Det ville være løgn å påstå at jeg lykkes så altfor ofte dessverre.
Jeg vil allikevel påstå at jeg har blitt mer tålmodig med omverdenen med årene. Dessuten har jeg noen ganger sett at det er ikke sikkert det er så lurt å være utålmodig heller. Husker vi deltok som forsøkskaniner da vi var studenter, i et forsøk som gikk ut på å avveie fart mot nøyaktighet. Fort og gæli' har en helt klar berettigelse som uttrykk!
I helgen har jeg strikket med garn som er rekket opp og har dermed nådd enda en milepæl når det gjelder tålmodighet - å rette opp noe som ble feil. Det var vanskelig for meg å komme i gang, men det føles godt å gjøre det. Så kanskje er jeg ikke så aller verst tålmodig allikevel? Det ultimate beviset på det er vel bunaden min med alle broderiene. Som jeg broderte selv! Hadde noen ganger lyst til å kaste hele greia langt av gårde, men hver gang jeg tar den på, er jeg glad jeg fullførte. Nesten like glad som jeg er hver gang jeg kan ta av meg den utrolig varme greia og glede meg over at det er lenge til neste gang den skal brukes...
mandag 30. januar 2012
Devil's food cake
I dag har jeg vært hjemme med minstejenta, vi har hatt omgangssyke i heimen i helgen og for å overholde 48-timersregelen har jeg vært hjemme med en frisk og glad jente. Hun har dirigert programmet for det meste, et av kravene var kakebaking. Så da ble det altså det. Bakehjelpejenta satt på kjøkkenbenken, var med og målte, veide og helte oppi. Og sleiket bollene etter hvert som ting var ferdig. Vet ikke helt hvor mange bilder jeg har av de tre ungene mine med sjokolade rundt munnen, men det er ikke få.
200 g mykt smør
3 dl sukker
1.ts vaniljesukker
3 egg
1,5 dl kakao
5 dl mel
1/2 ts. bakepulver
1,5 ts. natron
1 ts.salt
3 dl vann
Rør smør, sukker og vaniljesukker hvitt og porøst, tilsett et og et egg om gangen, rør godt før neste egg tilsettes. Hell i det tørre vannet og bland godt før du heller det i form, gjerne to former (20 cm i diameter). Stekes ved 175 grader i 40 minutter.
Sjokolademousse
100 g mørk sjokolade
50 g smør
2 ss.
sterk kaffe
6 eggehviter
1 dl sukker
1 plate gelatin
Legg gelatinplaten i kaldt vann. Pisk eggehviter og melis til nokså stiv marengs. Smelt sjokoladen i mikro, tilsett deretter smør i små biter og rør til smøret er smeltet. Klem vannet ut av gelatinen og løs den opp i varm kaffe. Bland alt raskt sammen, sett moussen kaldt i en del timer.
Legg den ene kakebunnen på fatet, bre over med sjokolademousse. Legg den andre kakebunnen på og smør resten av sjokolademoussen rundt kaka og oppå.
Så der var nummer fem dette året ferdig. God ble den også!
tirsdag 24. januar 2012
Hvem er jeg og hvor slutter jeg?
I det siste har jeg tenkt på at vi stadig lar oss selv strekke lenger enn vi egentlig rekker. Ikke at vi strekker oss for å rekke alt mulig. Eller det gjør vi jo også, men det er ikke strekking i den forstand jeg tenker nå. Det er mer det at vi i så stor grad lar oss prege av hva våre nærmeste gjør og hvordan de presenterer seg, som slår meg som et underlig fenomen. Det er akkurat som om når de gjør noe, så har jeg også gjort det litt.
På sett og vis er det forståelig at foreldre tenker at de presenterer seg selv gjennom hvordan barna fremstår. Hvis mine barn blir oppfattet som hyggelige, veloppdragne, snille osv, er det lett å ta det som et kompliment til meg selv. Samtidig har jeg tre barn og jeg vet jo utmerket at de har forskjellig temperament, er mottakelige for oppdragelse i ulik grad og at ikke alt det gode er min fortjeneste. Jeg vet dermed også at det slett ikke er sikkert at den "umulige" gutten preges av mangel på oppdragelse hjemmefra, det kan rett og slett hende at han er vanskeligere å oppdra enn mine.
Det som er enda rarere er når foreldre er stolte av at deres barn går tidlig, at det sover hele natta, at det snakker tidlig eller er den første i klassen som leser en hel bok. Vi vet jo godt alle sammen at barn stort sett utvikler seg i eget tempo og at de tidlige forskjellene har en tendens til å utjevnes med årene.
Som mamma er det herlig å være den aller beste i verden, den de skal gifte seg med eller den som hører "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det gjør selvfølgelig fallhøyden stor, for plutselig er jeg pinlig. Jeg gjør ikke pinlige ting eller sier pinlige ting. Jeg bare er pinlig. Ungene har jo ikke noe ansvar for min manglende oppdragelse eller min tendens til å snakke med alle jeg treffer, men de skjemmes allikevel. Det er kanskje ikke underlig at de tenker at de fremstår som en del av meg eller at min pinlighet smitter over på dem, men det er litt rart allikevel. Å etablere et trygt selv, et atskilt selv, noe som skiller barn fra mor og oppløser symbiosen skjer jo mange år før denne følelsen av skam over opphavet oppstår, så det er litt rart det dukker opp rett før tenårene hos de aller fleste.
Det å skille seg ut, det å være annerledes er jo vanskelig for mange ungdommer, men de kan da skille mellom seg selv og foreldrene på den alderen? En av mødrene til eldsteguttens kompiser fortalte om sin sønn som ikke ville gå sammen med henne på butikken, han gikk alltid noen skritt foran eller bak hvis familien var ute sammen. Hun hadde konfrontert ham med at her i lokalmiljøet vet jo alle at jeg er moren din uansett, så hvem tror du ser rar ut nå? Er det vi som går her sammen og snakker eller er det du som ikke kan gå sammen med oss? Nei, si det. Dette er jammen ikke logisk!
Det som egentlig er underlig, er at vi i så liten grad skjemmes over våre partnere. Dem har vi jo stort sett valgt. Ikke med klart blikk alltid, forelskelsen kan gi en tåkete vurdering. Når vi velger å fortsette å leve sammen med partneren, få barn med ham og gifte oss - da har vi vel i hovedsak gjort en vurdering og den kan med rimelighet brukes som en avspeilning av oss selv. Allikevel kjenner jeg forsvinnende få som synes partneren er pinlig. Venninner kan klage over late menn, over dumme menn, over hjelpesløse menn eller bortskjemte menn, men de skammer seg ikke over dem allikevel. Kanskje er det nettopp det at man selv har gjort vurderingen som gjør det umulig å tenke på de dårlige egenskapene som pinlige? Hvis han er pinlig, så er jeg også pinlig?
Jeg må innrømme at jeg nyter å være passert 40. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv, men ser mine utfordringer. Jeg skjemmes ikke over mine foreldre, men tenker om dem med varme. Jeg ser deres dårlige egenskaper, men tenker ikke at det smitter over på meg og jeg synes helt klart at de gode egenskapene oppveier de dårlige. Jeg har foreløpig bare én unge som synes jeg er pinlig og selv han synes ganske ofte at jeg er kul. De andre to hevder foreløpig at jeg er best i verden og det er ganske deilig. Så får jeg bare godta at tidene vil endres, at de andre to også vil komme til å synes at jeg er pinlig. Men jeg håper jeg fortsetter å være kul. Og så håper jeg enda mer at de lærer seg å skille, å se hva som er dem og hvilke handlinger de har ansvaret for. Kun sine egne rett og slett!
På sett og vis er det forståelig at foreldre tenker at de presenterer seg selv gjennom hvordan barna fremstår. Hvis mine barn blir oppfattet som hyggelige, veloppdragne, snille osv, er det lett å ta det som et kompliment til meg selv. Samtidig har jeg tre barn og jeg vet jo utmerket at de har forskjellig temperament, er mottakelige for oppdragelse i ulik grad og at ikke alt det gode er min fortjeneste. Jeg vet dermed også at det slett ikke er sikkert at den "umulige" gutten preges av mangel på oppdragelse hjemmefra, det kan rett og slett hende at han er vanskeligere å oppdra enn mine.
Det som er enda rarere er når foreldre er stolte av at deres barn går tidlig, at det sover hele natta, at det snakker tidlig eller er den første i klassen som leser en hel bok. Vi vet jo godt alle sammen at barn stort sett utvikler seg i eget tempo og at de tidlige forskjellene har en tendens til å utjevnes med årene.
Som mamma er det herlig å være den aller beste i verden, den de skal gifte seg med eller den som hører "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det gjør selvfølgelig fallhøyden stor, for plutselig er jeg pinlig. Jeg gjør ikke pinlige ting eller sier pinlige ting. Jeg bare er pinlig. Ungene har jo ikke noe ansvar for min manglende oppdragelse eller min tendens til å snakke med alle jeg treffer, men de skjemmes allikevel. Det er kanskje ikke underlig at de tenker at de fremstår som en del av meg eller at min pinlighet smitter over på dem, men det er litt rart allikevel. Å etablere et trygt selv, et atskilt selv, noe som skiller barn fra mor og oppløser symbiosen skjer jo mange år før denne følelsen av skam over opphavet oppstår, så det er litt rart det dukker opp rett før tenårene hos de aller fleste.
Det å skille seg ut, det å være annerledes er jo vanskelig for mange ungdommer, men de kan da skille mellom seg selv og foreldrene på den alderen? En av mødrene til eldsteguttens kompiser fortalte om sin sønn som ikke ville gå sammen med henne på butikken, han gikk alltid noen skritt foran eller bak hvis familien var ute sammen. Hun hadde konfrontert ham med at her i lokalmiljøet vet jo alle at jeg er moren din uansett, så hvem tror du ser rar ut nå? Er det vi som går her sammen og snakker eller er det du som ikke kan gå sammen med oss? Nei, si det. Dette er jammen ikke logisk!
Det som egentlig er underlig, er at vi i så liten grad skjemmes over våre partnere. Dem har vi jo stort sett valgt. Ikke med klart blikk alltid, forelskelsen kan gi en tåkete vurdering. Når vi velger å fortsette å leve sammen med partneren, få barn med ham og gifte oss - da har vi vel i hovedsak gjort en vurdering og den kan med rimelighet brukes som en avspeilning av oss selv. Allikevel kjenner jeg forsvinnende få som synes partneren er pinlig. Venninner kan klage over late menn, over dumme menn, over hjelpesløse menn eller bortskjemte menn, men de skammer seg ikke over dem allikevel. Kanskje er det nettopp det at man selv har gjort vurderingen som gjør det umulig å tenke på de dårlige egenskapene som pinlige? Hvis han er pinlig, så er jeg også pinlig?
Jeg må innrømme at jeg nyter å være passert 40. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv, men ser mine utfordringer. Jeg skjemmes ikke over mine foreldre, men tenker om dem med varme. Jeg ser deres dårlige egenskaper, men tenker ikke at det smitter over på meg og jeg synes helt klart at de gode egenskapene oppveier de dårlige. Jeg har foreløpig bare én unge som synes jeg er pinlig og selv han synes ganske ofte at jeg er kul. De andre to hevder foreløpig at jeg er best i verden og det er ganske deilig. Så får jeg bare godta at tidene vil endres, at de andre to også vil komme til å synes at jeg er pinlig. Men jeg håper jeg fortsetter å være kul. Og så håper jeg enda mer at de lærer seg å skille, å se hva som er dem og hvilke handlinger de har ansvaret for. Kun sine egne rett og slett!
Herlige muffins
I dag har vi hatt vennegruppe her for midtimellomgutten og da passet det å lage noe godt. Kaller det årets fjerde kake jeg, selv om muffins vel ikke er kake hvis man skal være pinlig nøyaktig. Fant to oppskrifter på Trines Matblogg. For dem som ikke har vært innom bloggen hennes - anbefalingen er hermed overbrakt!
Gulrotmuffins med eple og sjokolade
3 egg
2.5 dl matolje
100 g demerasukker
250 g sukker
2 ts vaniljesukker
2 ts kanel (i oppskriften står det også 1/2 ts muskat, det droppet jeg)
1/2 ss natron
1/2 ss bakepulver
325 g hvetemel
100 g mørk kokesjokolade
400 g revet gulrot
1 1/2 revet eple (jeg brukte bare 1 eple, det gikk fint)
Rør egg, sukker og olje til en lys og luftig røre. Tilsett det tørre, bland forsiktig. Rør i hakket sjokolade. Tilsett gulrot og eple. Ha i store muffinsformer (skal holde til 16 store står det i oppskriften, jeg fordelte det i 12) og stek midt i ovnen i 25-30 minutter ved 180 grader.
Lagde en krem litt på slump med Philadelphia ost, smør, melis, vaniljesukker og sitron.
I tillegg lagde jeg sjokolademuffins, også dem fra Trines Matblogg http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/
Gulrotmuffins med eple og sjokolade
3 egg
2.5 dl matolje
100 g demerasukker
250 g sukker
2 ts vaniljesukker
2 ts kanel (i oppskriften står det også 1/2 ts muskat, det droppet jeg)
1/2 ss natron
1/2 ss bakepulver
325 g hvetemel
100 g mørk kokesjokolade
400 g revet gulrot
1 1/2 revet eple (jeg brukte bare 1 eple, det gikk fint)
Rør egg, sukker og olje til en lys og luftig røre. Tilsett det tørre, bland forsiktig. Rør i hakket sjokolade. Tilsett gulrot og eple. Ha i store muffinsformer (skal holde til 16 store står det i oppskriften, jeg fordelte det i 12) og stek midt i ovnen i 25-30 minutter ved 180 grader.
Lagde en krem litt på slump med Philadelphia ost, smør, melis, vaniljesukker og sitron.
I tillegg lagde jeg sjokolademuffins, også dem fra Trines Matblogg http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/http://trinesmatblogg.no/2009/10/05/sjokolademuffins/
torsdag 19. januar 2012
100-dagers kaker
I går ble årets andre og tredje kake produsert i heimen, altså til 100-dagers festen til midtimellomgutten. Oppskriften fant jeg på nettet en gang for mange år siden, vet dessverre ikke lenger hvem jeg skal takke for den beste langpannesjokoladekaka jeg vet om. Ungene er veldig glade i den de også!
9 dl hvetemel
9 dl sukker
4 ss bakekakao
2 ts vaniljesukker (helst sånn ekte med svarte prikker i)
2 ts natron
400 g smør
1 beger lettrømme
4.5 dl lunkent vann
4 egg
Sett ovnen på 180 grader. Bland det tørre for seg. Smelt smøret, bland det med rømmen og vannet, hell det sammen med det tørre og bland sammen. Visp eggene raskt sammen og bland med resten. Stekes i 40 minutter midt i ovnen.
Fyll:
150 g romtemperert smør
1 pk melis
3 ss kakao
2 ts vaniljesukker
0.5 dl sterk kaffe
Rør sammen til det er lyst og luftig. Smør det utover kaka når den har blitt kald og pynt etter behag
9 dl hvetemel9 dl sukker
4 ss bakekakao
2 ts vaniljesukker (helst sånn ekte med svarte prikker i)
2 ts natron
400 g smør
1 beger lettrømme
4.5 dl lunkent vann
4 egg
Sett ovnen på 180 grader. Bland det tørre for seg. Smelt smøret, bland det med rømmen og vannet, hell det sammen med det tørre og bland sammen. Visp eggene raskt sammen og bland med resten. Stekes i 40 minutter midt i ovnen.
Fyll:
150 g romtemperert smør
1 pk melis
3 ss kakao
2 ts vaniljesukker
0.5 dl sterk kaffe
Rør sammen til det er lyst og luftig. Smør det utover kaka når den har blitt kald og pynt etter behag
Alle disse dagene...
For fire år siden flyttet vi inn i "nytt" hus. Vi flyttet fra leilighet til enebolig etter at det tredje barnet var født. Et par år tidligere hadde vi giftet oss. Jeg var godt i gang med spesialiseringen min og yrkesretningen var dermed også nokså klarlagt. Da var det at en venninne sa "Så deilig Aud, nå er liksom alt på plass i livet ditt. Du har de barna du skal ha, du har den mannen du vil ha, dere har det huset dere skal bo i og du har en jobb du er flink til!" Hun tenkte på dette som noe deilig, noe avklart og trygt. Det eneste jeg hørte, var kjedelig.
I etterkant har jeg jo kjent på at dette trygge og avklarte på ingen måte er kjedelig. Stort sett bringer hverdagen mer enn nok av utfordringer, både når det gjelder oppdragelse, logistikk og det å finne tid til ro og hygge. Jobben bringer heldigvis også mer enn nok av utfordringer og kjedsomhet er ikke en av dem!
Midtimellomgutten begynte på skolen i høst og i dag har de hatt 100-dagers fest. Det er altså 100 dager siden de ble skolebarn og det utløste en feiring med kake og moro på skolen i dag. Jammen ikke en dum idé! Jeg skjønner at når hverdagen står i fare for å bli kjedelig, så er det bare å lage en fest. Det finnes da mer enn nok å feire i en heim med fem personer. Første tannfelling og siste tannfelling for eksempel. Fem middager på rad med alle til stede. Eller mer sannsynlig - første middag på lenge med alle fem til stede. Eller en middag uten at noen pirker i maten og uttrykker at det er noe de ikke liker. Hva med "Endelig er det ryddig i boden-festen"?
Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år og det var å prioritere å være mer sammen med venner. Nå legges det et til, eller kanskje jeg kan si at det utvides. Det skal være flere fester i 2012 enn det var i 2011. I dag har vi hatt 100-dagers fest her hjemme også, så akkurat nå ser det ut til at ambisjonen har noe for seg.
I etterkant har jeg jo kjent på at dette trygge og avklarte på ingen måte er kjedelig. Stort sett bringer hverdagen mer enn nok av utfordringer, både når det gjelder oppdragelse, logistikk og det å finne tid til ro og hygge. Jobben bringer heldigvis også mer enn nok av utfordringer og kjedsomhet er ikke en av dem!
Midtimellomgutten begynte på skolen i høst og i dag har de hatt 100-dagers fest. Det er altså 100 dager siden de ble skolebarn og det utløste en feiring med kake og moro på skolen i dag. Jammen ikke en dum idé! Jeg skjønner at når hverdagen står i fare for å bli kjedelig, så er det bare å lage en fest. Det finnes da mer enn nok å feire i en heim med fem personer. Første tannfelling og siste tannfelling for eksempel. Fem middager på rad med alle til stede. Eller mer sannsynlig - første middag på lenge med alle fem til stede. Eller en middag uten at noen pirker i maten og uttrykker at det er noe de ikke liker. Hva med "Endelig er det ryddig i boden-festen"?
Jeg hadde et eneste nyttårsforsett i år og det var å prioritere å være mer sammen med venner. Nå legges det et til, eller kanskje jeg kan si at det utvides. Det skal være flere fester i 2012 enn det var i 2011. I dag har vi hatt 100-dagers fest her hjemme også, så akkurat nå ser det ut til at ambisjonen har noe for seg.
tirsdag 17. januar 2012
Gutt eller jente, guttejente, jentegutt?
Leste dere kronikken til Kathrine Aspaas i Aftenposten i helgen? Den tar opp tråden etter debatten om Legos nye satsing på jenter http://mobil.aftenposten.no/meninger/kommentarer/JenteLego-og-honsehjerner-6741781.html#.TxXaBZirURR. Poenget slik jeg leser henne, er at hun mener at redselen for det jentete har gått for langt og at det er de myke verdiene som i dag er ettertraktet på arbeidsmarkedet. "For dypt i den gamle, utmattende debatten om hvorfor ikke også jenter kan leke med biler, kampfly og "skikkelige ting", ligger den store skammen - den unevnelige frykten. For det myke, det nære - i det hele tatt frykten for å være jente". Jeg ønsker å tro at verden er romsligere enn hun hevder og jeg velger å tro at arbeidsmarkedet faktisk er så åpent for kvinnelige verdier som hun mener at det bør være.
Det er lenge siden jeg lærte at de androgyne er "vinnerne" i den vestlige verden, både når det gjelder å finne en partner og når det gjelder å lykkes på jobben. Det er altså fusjonen av de kvinnelige og de mannlige egenskapene som er attraktivt. Men kanskje er det allikevel slik at vi er mer åpne for at småjenter skal være guttete enn at småguttene skal være jentete? Guttejente har i hvert for meg en mer positiv klang enn jentegutt.
Da eldstemann ble 2 år, ønsket han seg dukkevogn til bursdagen sin. Eller kanskje det er riktigere å si at det var jeg som ønsket ham dukkevogn. En bevisst mor med sunne verdier ønsker jo at gutten skal uttrykke omsorg og myke verdier. Mormor kjøpte dukkevogn, mens bestefaren ble bekymret for at det første barnebarnet skulle vokse opp til å bli en pyse. Det endte med to bursdagspresanger fra besteforeldreparet det året. Én dukkevogn og énn trillebår. Begge ble pent innredet med madrass, dyne og pute og ble brukt til å trille rundt kosedyrene og den nyinnkjøpte guttedukka i. Til bestefarens bekymring. Jeg selv var fornøyd og sendte gladelig med både baby og vogn til barnehagen og sa når andre hadde kommentert det, at det finnes ikke gutteleker og jenteleker. Da han til jul samme år hardnakket hevdet at det eneste han ønsket seg av nissen var et skjørt, var jeg ikke like velvillig... Det endte med noen skjørt i utkledningsskuffen, men de ble nok aldri brukt utenfor husets fire vegger.
Etter dette har jeg fått en gutt til og deretter en jente. Jeg har med en viss skepsis observert omgivelsenes småjenter som har absolutt alt av utstyr og klær i nusselig babyrosa. Rosa ski, rosa sykler, rosa kjelker, rosa dukkevogner, rosa støvler, rosa regntøy, rosa, rosa, rosa. Jeg kjenner meg ikke igjen i Kathrines påstand om at min skepsis er ensbetydende med en devaluering og fornekting av alt det jentete og kvinnelige. Jeg synes nemlig alt dette rosa gir småjentene litt lite rom. Jeg trivdes veldig lite med at minstejenta startet opp på barnedans i høst, en nydelig gruppe småjenter i rosa strutteskjørt med paljetter. Paradoksalt nok var jeg helt uten tvil da Storegutten for noen år siden ønsket seg en rosa skjorte. Hva består egentlig forskjellen i?
Han har langt hår også nå, 12-åringen, uten at det bekymrer meg. Når det kommer kommentarer på det nå, ser han gutta i øynene (for det er bare fra dem kommentarene kommer) og lurer på om den andre ikke tør å skille seg ut. Men når 6-åringen også ønsker seg langt hår, da nøler jeg. 4-åringen som er jente er mer enn velkommen til å ha langt hår, men hun kan gjerne også ha kort hår hvis det er det hun vil. Jeg klarer ikke helt å forklare hva forskjellen består i, verken for meg selv eller for dem.
Egenvurderingen er altså at jeg er ambivalent og vinglete. Jeg kan fortsatt tenke at pyntedukkene er dumme, selv før de har sagt et eneste ord. Mine fordommer motbevises tilnærmet daglig, men jeg gir ikke slipp på dem. Jeg synes det er supert at gutta mine ikler seg rosa, men er tilbakeholden når det gjelder jenta og holder igjen så godt jeg kan. Logisk? Ikke i det hele tatt. Jeg ønsker at mine sønner skal vokse opp til å bli omsorgsfulle menn som deler oppgavene i hjemmet likt, men synes jentegutt har en negativ klang. Jeg synes det er supert når jenta mi er tøff og svinger lekesverdet. Heldigvis synes jeg fortsatt det er supert hvis midtimellomgutten leker med dukker. Det er visst ikke så lett dette.
Jeg synes ikke det er noen skam å være jente, men jeg er redd for en verden der kjønn blir den vesentligste forklaringsfaktoren for all forskjell i atferd og der alle effekter, leker, klær og utstyr tydelig signaliserer barnets kjønn. Jeg vet nemlig at variasjonen gutter imellom er stor og at det samme gjelder jentene. Jeg skjønner at Lego ønsker å vinne 50% av barnepopulasjonen, men jeg skulle ønske at de kjønnsnøytrale fargene og klossene fortsatt fenget begge kjønn. Evolusjon og den naturlige forskjellen på gutter og jenter kan ikke være en forklaring på at smågutter og småjenter foretrekker ulike typer Lego, det er nemlig ikke så lenge siden verken Kathrine eller jeg var småjenter og lekte side om side med småguttene. Og vi bygget med de samme Legoklossene...
Det er lenge siden jeg lærte at de androgyne er "vinnerne" i den vestlige verden, både når det gjelder å finne en partner og når det gjelder å lykkes på jobben. Det er altså fusjonen av de kvinnelige og de mannlige egenskapene som er attraktivt. Men kanskje er det allikevel slik at vi er mer åpne for at småjenter skal være guttete enn at småguttene skal være jentete? Guttejente har i hvert for meg en mer positiv klang enn jentegutt.
Da eldstemann ble 2 år, ønsket han seg dukkevogn til bursdagen sin. Eller kanskje det er riktigere å si at det var jeg som ønsket ham dukkevogn. En bevisst mor med sunne verdier ønsker jo at gutten skal uttrykke omsorg og myke verdier. Mormor kjøpte dukkevogn, mens bestefaren ble bekymret for at det første barnebarnet skulle vokse opp til å bli en pyse. Det endte med to bursdagspresanger fra besteforeldreparet det året. Én dukkevogn og énn trillebår. Begge ble pent innredet med madrass, dyne og pute og ble brukt til å trille rundt kosedyrene og den nyinnkjøpte guttedukka i. Til bestefarens bekymring. Jeg selv var fornøyd og sendte gladelig med både baby og vogn til barnehagen og sa når andre hadde kommentert det, at det finnes ikke gutteleker og jenteleker. Da han til jul samme år hardnakket hevdet at det eneste han ønsket seg av nissen var et skjørt, var jeg ikke like velvillig... Det endte med noen skjørt i utkledningsskuffen, men de ble nok aldri brukt utenfor husets fire vegger.
Etter dette har jeg fått en gutt til og deretter en jente. Jeg har med en viss skepsis observert omgivelsenes småjenter som har absolutt alt av utstyr og klær i nusselig babyrosa. Rosa ski, rosa sykler, rosa kjelker, rosa dukkevogner, rosa støvler, rosa regntøy, rosa, rosa, rosa. Jeg kjenner meg ikke igjen i Kathrines påstand om at min skepsis er ensbetydende med en devaluering og fornekting av alt det jentete og kvinnelige. Jeg synes nemlig alt dette rosa gir småjentene litt lite rom. Jeg trivdes veldig lite med at minstejenta startet opp på barnedans i høst, en nydelig gruppe småjenter i rosa strutteskjørt med paljetter. Paradoksalt nok var jeg helt uten tvil da Storegutten for noen år siden ønsket seg en rosa skjorte. Hva består egentlig forskjellen i?
Han har langt hår også nå, 12-åringen, uten at det bekymrer meg. Når det kommer kommentarer på det nå, ser han gutta i øynene (for det er bare fra dem kommentarene kommer) og lurer på om den andre ikke tør å skille seg ut. Men når 6-åringen også ønsker seg langt hår, da nøler jeg. 4-åringen som er jente er mer enn velkommen til å ha langt hår, men hun kan gjerne også ha kort hår hvis det er det hun vil. Jeg klarer ikke helt å forklare hva forskjellen består i, verken for meg selv eller for dem.
Egenvurderingen er altså at jeg er ambivalent og vinglete. Jeg kan fortsatt tenke at pyntedukkene er dumme, selv før de har sagt et eneste ord. Mine fordommer motbevises tilnærmet daglig, men jeg gir ikke slipp på dem. Jeg synes det er supert at gutta mine ikler seg rosa, men er tilbakeholden når det gjelder jenta og holder igjen så godt jeg kan. Logisk? Ikke i det hele tatt. Jeg ønsker at mine sønner skal vokse opp til å bli omsorgsfulle menn som deler oppgavene i hjemmet likt, men synes jentegutt har en negativ klang. Jeg synes det er supert når jenta mi er tøff og svinger lekesverdet. Heldigvis synes jeg fortsatt det er supert hvis midtimellomgutten leker med dukker. Det er visst ikke så lett dette.
Jeg synes ikke det er noen skam å være jente, men jeg er redd for en verden der kjønn blir den vesentligste forklaringsfaktoren for all forskjell i atferd og der alle effekter, leker, klær og utstyr tydelig signaliserer barnets kjønn. Jeg vet nemlig at variasjonen gutter imellom er stor og at det samme gjelder jentene. Jeg skjønner at Lego ønsker å vinne 50% av barnepopulasjonen, men jeg skulle ønske at de kjønnsnøytrale fargene og klossene fortsatt fenget begge kjønn. Evolusjon og den naturlige forskjellen på gutter og jenter kan ikke være en forklaring på at smågutter og småjenter foretrekker ulike typer Lego, det er nemlig ikke så lenge siden verken Kathrine eller jeg var småjenter og lekte side om side med småguttene. Og vi bygget med de samme Legoklossene...
lørdag 14. januar 2012
Skomaker, bli ved din lest! Alt det andre kan du faktisk ikke!
Jeg har lekt rørlegger i dag og skaffet oss enda en regning. Det er jo godt å sørge for i januar mener jeg. Minstejenta hadde skyhøy feber i går og dagen i dag ble en innedag. (Joda, det handler om rørlegger, bare vent). Jeg bakte rundstykker siden vi allikevel måtte være inne, da har man den tiden man trenger til heving av deigen. Når bakebollen skal vaskes kommer det deigrester i vasken og det var da jeg tenkte at nå har jammen vannet rent unna sakte lenge nok. Jeg prøvde med de lure triksene, jeg har nemlig hørt at Plumbo kan skade plastrørene. Helte nedi masse vann, helte nedi bakepulver. Det bruste fint og løsnet opp litt, men vannet surret fortsatt nokså sakte rundt.
Så da skrudde jeg opp den greia som går ned til røret. Det var det utrolig ekkelt! Bare det er nok til å være sikker på at jeg er glad jeg ikke ble rørlegger. Jeg fikk unna mye og følte meg temmelig tøff og handy som fikset dette helt selv. For å få vekk resten, skulle jeg gni litt rundt omkring og da skar jeg meg skikkelig på en skarp kant. Skylte med masse vann, det var nødvendig for det var sikkert masse skitt i såret. Det eneste dumme var jo at jeg hadde skrudd opp det som fester vasken til røret under, så det ble temmelig vått på gulvet.
Jeg fant ut at det var best å skru fast igjen, godt, sånn at det ikke skulle bli mer vann på gulvet. Jeg skrudde hardt og lenge og plutselig ble det veldig mye lettere å skru. Hele den plastgreia som røret sitter fast i og som den metallgreia skulle festes i, hadde røket tvers over. Så nå har jeg altså plaster på fingeren, veldig våte sokker, en vask på kjøkkenet som ikke kan brukes og sikkert en fin regning i vente når rørleggeren kommer. Har dere forresten tenkt på hvor vanskelig det er å klare seg uten vask på kjøkkenet? Ingenting som kan skylles, ingenting som kan vaskes og alt må settes rett i oppvaskmaskinen. Kjeler og alt. Det siste er ikke så verst da! Rundstykkene ble gode da og jeg vet at drømmen om å være håndverker er best som drøm for meg.
Så da skrudde jeg opp den greia som går ned til røret. Det var det utrolig ekkelt! Bare det er nok til å være sikker på at jeg er glad jeg ikke ble rørlegger. Jeg fikk unna mye og følte meg temmelig tøff og handy som fikset dette helt selv. For å få vekk resten, skulle jeg gni litt rundt omkring og da skar jeg meg skikkelig på en skarp kant. Skylte med masse vann, det var nødvendig for det var sikkert masse skitt i såret. Det eneste dumme var jo at jeg hadde skrudd opp det som fester vasken til røret under, så det ble temmelig vått på gulvet.
Jeg fant ut at det var best å skru fast igjen, godt, sånn at det ikke skulle bli mer vann på gulvet. Jeg skrudde hardt og lenge og plutselig ble det veldig mye lettere å skru. Hele den plastgreia som røret sitter fast i og som den metallgreia skulle festes i, hadde røket tvers over. Så nå har jeg altså plaster på fingeren, veldig våte sokker, en vask på kjøkkenet som ikke kan brukes og sikkert en fin regning i vente når rørleggeren kommer. Har dere forresten tenkt på hvor vanskelig det er å klare seg uten vask på kjøkkenet? Ingenting som kan skylles, ingenting som kan vaskes og alt må settes rett i oppvaskmaskinen. Kjeler og alt. Det siste er ikke så verst da! Rundstykkene ble gode da og jeg vet at drømmen om å være håndverker er best som drøm for meg.
Hysterisk morsomt og nokså traurig
To nye bøker siden sist. Tar den beste først jeg.
"Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" av Jonas Jonasson handler, kanskje ikke overraskende, om en hundreåring som klatrer ut av vinduet sitt på aldershjemmet og forsvinner. Det hele starter på bursdagen hans, rett før kommunalråden, lokal presse, andre beboere og personale skal markere den store begivenheten det er å fylle hundre år. Til tider hysterisk morsomt! Boka veksler mellom å beskrive hvordan de utroligste begivenhetene utspiller seg etter at han klatret ut av vinduet og han tilbyr seg å passe på en koffert på busstasjonen og hvordan han har opplevd sitt hundreårige liv. Det er særlig de språklige vendingene og hundreåringens resonnementer som har fått meg til å le høyt i bilen. Jeg har nemlig hørt boka som lydbok på mine lange turer i rushtrafikken i Oslo. Anbefales varmt! Dette tror jeg forresten ikke er en jentebok heller, regner med at det er morsomt for mannfolka også.
"Forbannet velsignet" er skrevet av Anne Ch Østby og er egentlig en nokså traurig greie. Historien fortelles gjennom en rekke kvinners fortellerstemmer, de fleste av dem i familie med hverandre. En mor, hennes to døtre og de to døtrene til en av døtrene. Det eneste morsomme for meg var at moren til de to yngste jentene er psykolog og virkelig er en parodi på den som skal gjøre alt "riktig", totalt løsrevet fra egne emosjoner og reaksjoner. Jeg vil tro de aller fleste lever veldig godt uten å lese denne og det var sikkert ikke uten grunn at den ble solgt for 99 kroner i bokhandelen...
"Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" av Jonas Jonasson handler, kanskje ikke overraskende, om en hundreåring som klatrer ut av vinduet sitt på aldershjemmet og forsvinner. Det hele starter på bursdagen hans, rett før kommunalråden, lokal presse, andre beboere og personale skal markere den store begivenheten det er å fylle hundre år. Til tider hysterisk morsomt! Boka veksler mellom å beskrive hvordan de utroligste begivenhetene utspiller seg etter at han klatret ut av vinduet og han tilbyr seg å passe på en koffert på busstasjonen og hvordan han har opplevd sitt hundreårige liv. Det er særlig de språklige vendingene og hundreåringens resonnementer som har fått meg til å le høyt i bilen. Jeg har nemlig hørt boka som lydbok på mine lange turer i rushtrafikken i Oslo. Anbefales varmt! Dette tror jeg forresten ikke er en jentebok heller, regner med at det er morsomt for mannfolka også."Forbannet velsignet" er skrevet av Anne Ch Østby og er egentlig en nokså traurig greie. Historien fortelles gjennom en rekke kvinners fortellerstemmer, de fleste av dem i familie med hverandre. En mor, hennes to døtre og de to døtrene til en av døtrene. Det eneste morsomme for meg var at moren til de to yngste jentene er psykolog og virkelig er en parodi på den som skal gjøre alt "riktig", totalt løsrevet fra egne emosjoner og reaksjoner. Jeg vil tro de aller fleste lever veldig godt uten å lese denne og det var sikkert ikke uten grunn at den ble solgt for 99 kroner i bokhandelen...
torsdag 12. januar 2012
Populær eller ikke, er det det som er spørsmålet?
Med tre unger i huset kjenner jeg at jeg faller tilbake til barndommen og den sosiale kampen det var å finne sin plass. Jeg har overhodet ikke noe behov for at de skal være penest, best, flinkest eller mest et eller annet, men kan allikevel kjenne på en sårhet på deres vegne når de utelates fra et fellesskap de ønsker å inngå i eller når de stadig inviterer noen på besøk og ikke blir invitert tilbake. Det eneste som er verre er når noen stadig oppsøker dem og jeg får høre fra barnet mitt at "Han vil jeg ikke leke med" eller "Hun bare bestemmer, så det er ikke noe morsomt". Sånn passe populær er vel det greieste sikkert, da blir man sjelden såret og unngår å såre noen selv.
I studietiden (i sosialpsykologipensum kanskje) kan jeg huske at jeg leste om attraksjon og hvordan vi justerer oss i forhold til hvilke responser vi får. Teorien - fritt etter egen hukommelse - går ut på at alle sikter mot det beste til å begynne med. Alle forelsker seg i den kjekkeste gutten på skolen, men så skaller de mindre attraktive av på veien etter hvert som tilbakemeldingene tilsier at den utkårete er uoppnåelig. Det positive med dette er jo at alle etter hvert kjenner sin "liga" og dermed ender opp med en forelskelse som er gjengjeldt. Vi kjenner vel alle tilfeller av at teorien ikke stemmer i praksis, men sånn i grove trekk gir det mening.
Og så lurer jeg på - er det ikke sånn i likekjønnete vennskap også? Og vennskap på tvers av kjønn? Midtimellomgutten er i den prosessen nå ser jeg, han prøver seg frem og skal sikkert posisjonere seg i klassen, på trinnet og sikkert etter hvert på skolen. Størstegutten var så heldig at vi flyttet etter et par år på skolen, han kunne dermed justere selvpresentasjonen og har funnet sin rolle og er fornøyd med sin posisjon tror jeg. Minstejenta er mer i seg selv, sammenligning med andre er ikke så relevant akkurat nå og hun har sine bestevenninner.
Jeg husker da jeg gikk i sjette klasse og det skjedde en endring fra at bursdagsselskapene handlet om alle jentene i klassen og til noen utvalgte. De fleste av oss inviterte noen få og jeg tror det var en håndfull jenter som ble bedt i mange selskaper og en liten håndfull som var i veldig få. Noen få tok imidlertid spranget og inviterte både gutter og jenter, på tvers av de tre parallellene. Jeg kan ikke huske at jeg følte meg utenfor noen gang, men jeg var ikke av de naturlige gjestene i det som på den tiden var De Populære. Da fest nummer to eller tre skulle avholdes, kom en av de andre jentene til meg og sa "Du Aud, jeg tenkte at du og Y skulle få komme i bursdagen min, for A og B kan ikke selv om de er bedt og da blir det for få jenter". Som 12-åring var jeg så stolt at jeg takket nei. Egenbegrunnelsen var at hvis jeg bare ble bedt for å fylle opp gjestelista, da kunne det være det samme. Dessuten hadde jeg kjent litt på hvordan det var å være på utsiden og jeg ønsket ikke å være en av dem som de andre tenkte at "De tror de er så mye bedre enn oss" om.
Det er mulig jeg husker historien om festene til De Populære feil, men det er sånn jeg husker den og det stemmer med den jeg ønsker å være. Jeg nådde aldri helt opp på ungdomsskolen heller, men det føltes helt OK. Kanskje jeg allerede hadde gått på de smellene jeg måtte gå på for å justere mine ambisjoner og forventninger til sosial status i samsvar med hva verden kunne innfri?
I studietiden (i sosialpsykologipensum kanskje) kan jeg huske at jeg leste om attraksjon og hvordan vi justerer oss i forhold til hvilke responser vi får. Teorien - fritt etter egen hukommelse - går ut på at alle sikter mot det beste til å begynne med. Alle forelsker seg i den kjekkeste gutten på skolen, men så skaller de mindre attraktive av på veien etter hvert som tilbakemeldingene tilsier at den utkårete er uoppnåelig. Det positive med dette er jo at alle etter hvert kjenner sin "liga" og dermed ender opp med en forelskelse som er gjengjeldt. Vi kjenner vel alle tilfeller av at teorien ikke stemmer i praksis, men sånn i grove trekk gir det mening.
Og så lurer jeg på - er det ikke sånn i likekjønnete vennskap også? Og vennskap på tvers av kjønn? Midtimellomgutten er i den prosessen nå ser jeg, han prøver seg frem og skal sikkert posisjonere seg i klassen, på trinnet og sikkert etter hvert på skolen. Størstegutten var så heldig at vi flyttet etter et par år på skolen, han kunne dermed justere selvpresentasjonen og har funnet sin rolle og er fornøyd med sin posisjon tror jeg. Minstejenta er mer i seg selv, sammenligning med andre er ikke så relevant akkurat nå og hun har sine bestevenninner.
Jeg husker da jeg gikk i sjette klasse og det skjedde en endring fra at bursdagsselskapene handlet om alle jentene i klassen og til noen utvalgte. De fleste av oss inviterte noen få og jeg tror det var en håndfull jenter som ble bedt i mange selskaper og en liten håndfull som var i veldig få. Noen få tok imidlertid spranget og inviterte både gutter og jenter, på tvers av de tre parallellene. Jeg kan ikke huske at jeg følte meg utenfor noen gang, men jeg var ikke av de naturlige gjestene i det som på den tiden var De Populære. Da fest nummer to eller tre skulle avholdes, kom en av de andre jentene til meg og sa "Du Aud, jeg tenkte at du og Y skulle få komme i bursdagen min, for A og B kan ikke selv om de er bedt og da blir det for få jenter". Som 12-åring var jeg så stolt at jeg takket nei. Egenbegrunnelsen var at hvis jeg bare ble bedt for å fylle opp gjestelista, da kunne det være det samme. Dessuten hadde jeg kjent litt på hvordan det var å være på utsiden og jeg ønsket ikke å være en av dem som de andre tenkte at "De tror de er så mye bedre enn oss" om.
Det er mulig jeg husker historien om festene til De Populære feil, men det er sånn jeg husker den og det stemmer med den jeg ønsker å være. Jeg nådde aldri helt opp på ungdomsskolen heller, men det føltes helt OK. Kanskje jeg allerede hadde gått på de smellene jeg måtte gå på for å justere mine ambisjoner og forventninger til sosial status i samsvar med hva verden kunne innfri?
lørdag 7. januar 2012
Nyte dagen i dag
Eldstegutten uttalte i går kveld at voksne er så dårlige til å bare være til stede her og nå. "Dere er nesten alltid stresset". Jeg kunne selvfølgelig gjort dette til en diskusjon om 12-åringens tilbøyelighet til å være unyansert og bombastisk. jeg er ikke alltid stresset og det stemmer ikke at han aldri er stresset. Jeg kunne også gjort det til et poeng å understreke at han som kun rydder unna dressjakka si når han får beskjed om at penklær skal henges fint tilbake mens han lar bukse, skjorte og slips ligge sammenkrøllet i stolen, kanskje har noe å lære om å se utover øyeblikket. Det er klart det er lett å leve her og nå når horisonten ikke strekker seg lenger enn til hvilke fotballstrømper som er rene til treninga som starter om en halvtime.
Men så tenker jeg - har han ikke kanskje et ganske godt poeng? I forkant av jula kjente jeg faktisk at jeg gledet meg til jul. En liten kribling av forventning som jeg kunne kjenne igjen fra omtrent 35 år tidligere. Og så kom jula da og så gikk jula. Uten at jeg kjente den samme kriblingen. Uten at jeg nøt at det faktisk var jul. Hvor skjedde denne endringen? Hva er det som gjør at jeg ikke gleder meg over stunden her og nå? Som gjør at jeg ikke nyter jula, at juletreet er pyntet, at det lukter godt av maten og at vi venter på nissen?
Samtidig vil jeg hevde at jeg ikke alltid er stresset. Jeg kan i hvert fall peke på mange rundt meg som stresser mer enn meg. Som er mindre til stede her og nå og som i langt større grad ser fremover enn å være der det skjer akkurat når det skjer. Da barna var små var det mange av dem jeg traff i barsel som snakket om "Å, jeg gleder meg til han sover hele natta", "Jeg gleder meg til hun kan sitte, "Jeg gleder meg til han reiser seg", "Jeg gleder meg til hun kan krabbe", "Jeg gleder meg til han kan si noen ord". Og så sitter vi her med litt større, med halvstore og store unger og lengter tilbake til spedbarnstiden, til den lille som sov på armen, som smilte tannløst og betingelsesløst og som syntes mamma var det aller beste i verden.
Kanskje må vi øve oss på å nyte den lille store gutten som er på ball og har lært seg å danse swing og som smiler delt oppgitt og delt varmt til mamma som står med tårer i øynene og kamera i hånden? Kanskje må jeg lære meg å gledes sammen med midtimellomgutten som har mistet sin aller første tann og snakker om det i alle setningene han ytrer? Jeg smiler i hvert fall med når han for trettende gang forteller hvordan han skal lure pappa når han kommer hjem. "Pappa, kan du dra ut tanna mi, den er så løs?" "Da blir han overrasket da, når tanna ikke er der!" Etter at pappa'n kom hjem og ble akkurat så overrasket som han burde over at tanna endelig har falt ut, er det spekuleringene om tannfeen som råder. Theodors mamma har nemlig klart å få tatt bilde av tannfeen på vei ned trappa. Bare bakfra da og kun en del av kappa, men dog. "Dere kan jo være våkne hele natta og gjemme dere og så ta bilde!" Hvis jeg levde livet mer her og nå, hadde jeg kanskje fikset det? På den ene eller den andre måten?
Jeg kjenner jeg blir litt snurt av påstanden om at voksne alltid stresser og aldri er til stede her og nå. Kanskje fordi jeg føler meg ørlite truffet? Jeg skulle bare ha et eneste nyttårsforsett i år, det var å ha mer tid til venner. Kanskje det må spesifiseres eller utvides? Kanskje må jeg ta storegutten på ordet og prøve å gjøre året 2012 til et år med lavere tempo, færre planer og glede over stundene her og nå?
Men så tenker jeg - har han ikke kanskje et ganske godt poeng? I forkant av jula kjente jeg faktisk at jeg gledet meg til jul. En liten kribling av forventning som jeg kunne kjenne igjen fra omtrent 35 år tidligere. Og så kom jula da og så gikk jula. Uten at jeg kjente den samme kriblingen. Uten at jeg nøt at det faktisk var jul. Hvor skjedde denne endringen? Hva er det som gjør at jeg ikke gleder meg over stunden her og nå? Som gjør at jeg ikke nyter jula, at juletreet er pyntet, at det lukter godt av maten og at vi venter på nissen?
Samtidig vil jeg hevde at jeg ikke alltid er stresset. Jeg kan i hvert fall peke på mange rundt meg som stresser mer enn meg. Som er mindre til stede her og nå og som i langt større grad ser fremover enn å være der det skjer akkurat når det skjer. Da barna var små var det mange av dem jeg traff i barsel som snakket om "Å, jeg gleder meg til han sover hele natta", "Jeg gleder meg til hun kan sitte, "Jeg gleder meg til han reiser seg", "Jeg gleder meg til hun kan krabbe", "Jeg gleder meg til han kan si noen ord". Og så sitter vi her med litt større, med halvstore og store unger og lengter tilbake til spedbarnstiden, til den lille som sov på armen, som smilte tannløst og betingelsesløst og som syntes mamma var det aller beste i verden.
Kanskje må vi øve oss på å nyte den lille store gutten som er på ball og har lært seg å danse swing og som smiler delt oppgitt og delt varmt til mamma som står med tårer i øynene og kamera i hånden? Kanskje må jeg lære meg å gledes sammen med midtimellomgutten som har mistet sin aller første tann og snakker om det i alle setningene han ytrer? Jeg smiler i hvert fall med når han for trettende gang forteller hvordan han skal lure pappa når han kommer hjem. "Pappa, kan du dra ut tanna mi, den er så løs?" "Da blir han overrasket da, når tanna ikke er der!" Etter at pappa'n kom hjem og ble akkurat så overrasket som han burde over at tanna endelig har falt ut, er det spekuleringene om tannfeen som råder. Theodors mamma har nemlig klart å få tatt bilde av tannfeen på vei ned trappa. Bare bakfra da og kun en del av kappa, men dog. "Dere kan jo være våkne hele natta og gjemme dere og så ta bilde!" Hvis jeg levde livet mer her og nå, hadde jeg kanskje fikset det? På den ene eller den andre måten?
Jeg kjenner jeg blir litt snurt av påstanden om at voksne alltid stresser og aldri er til stede her og nå. Kanskje fordi jeg føler meg ørlite truffet? Jeg skulle bare ha et eneste nyttårsforsett i år, det var å ha mer tid til venner. Kanskje det må spesifiseres eller utvides? Kanskje må jeg ta storegutten på ordet og prøve å gjøre året 2012 til et år med lavere tempo, færre planer og glede over stundene her og nå?
tirsdag 3. januar 2012
Kake nr 1 i 2012
Årets første kake står til steking. Det er en langpanne-brownie, med melkesjokoladepletter og daimkuler på. Den skal være med på juletrefest i morgen.
mandag 2. januar 2012
Nyttårsmeny
Det ble kalkun altså, på nyttårsaften. Forretten var medbrakt av gjestene, det var en herlig hummerbisque som var forbredt med flamberte hummerskall og som smakte veldig godt! Champagnen som ble servert ved siden av satte stemningen.
Til kalkunen prøvde jeg meg på diverse nytt tilbehør.
Rødvinskokt rødkål er enkelt og godt:
4-5 rødløk
2 dl rødvin
4-5 ss sukker
Fres først rødløken i smør (eller til nød i margarin i disse magre tider) til den er blank og litt myk, den skal ikke skifte farge! Tilsett deretter rødvin og sukker og la det koke til all rødvinen er fordampet. Kan gjerne serveres kaldt og kan dermed gjøres ferdig dagen før.
Søtpotetgrateng:
1 kg søtpoteter
1 pk Philadelphia-ost, romtemperert
1/2 dl brunt sukker
1/4 ts kanel
1/2 pk Crüsli blå frokostblanding
litt smør
Skrell søtpotetene og kok dem møre. Hell av vannet og bland med osten. Tilsett sukker og kanel og ha mosen i en smurt ildfast form. Fordel frokostblandingen oppå og høvle noen skiver med smør over. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 35 minutter. Kanskje litt mindre, min ble litt for mørk på toppen...
Stuffing servert som serannoskinkedekkete boller
400 g ferdig medisterfarse
1/2 dl brødrasp
2 hvitløksfedd
12-15 skiver serannoskinke eller annen god spekeskinke
Bland medisterfarse med brødrasp og hvitløk, bruk en skje dyppet i kaldt vann og lag små boller som legges på en skive skinke. Rull skinken rundt kjøttbollen, legg alle rullene i smurt ildfast form med skjøten ned. Jeg brukte ikke noen tannstikker til å holde dem sammen og det fungerte fint. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 30 minutter.
Fuglen ble stekt ved 120 grader i ca tre timer, deretter i en time ved 160 grader. Den siste timen penslet jeg den med oppvarmet aprikosmarmelade blandet med hvitløk og litt chili.
I tillegg hadde vi kokte poteter, foccaccia formet som stjerner, blomkål og brokkoli og en fløtesaus tilberedt ved å koke alt det ekle som ligger i en pose inni fuglen. Klok av skade viste jeg ikke det frem til ungene, i fjor uttalte midtimellomgutten at sånn ekkel blodsaus ville ikke han spise...
Nyttårsbordet vårt med plass til oss ni som koste oss sammen!
Til kalkunen prøvde jeg meg på diverse nytt tilbehør.
Rødvinskokt rødkål er enkelt og godt:
4-5 rødløk
2 dl rødvin
4-5 ss sukker
Fres først rødløken i smør (eller til nød i margarin i disse magre tider) til den er blank og litt myk, den skal ikke skifte farge! Tilsett deretter rødvin og sukker og la det koke til all rødvinen er fordampet. Kan gjerne serveres kaldt og kan dermed gjøres ferdig dagen før.
Søtpotetgrateng:1 kg søtpoteter
1 pk Philadelphia-ost, romtemperert
1/2 dl brunt sukker
1/4 ts kanel
1/2 pk Crüsli blå frokostblanding
litt smør
Skrell søtpotetene og kok dem møre. Hell av vannet og bland med osten. Tilsett sukker og kanel og ha mosen i en smurt ildfast form. Fordel frokostblandingen oppå og høvle noen skiver med smør over. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 35 minutter. Kanskje litt mindre, min ble litt for mørk på toppen...
Stuffing servert som serannoskinkedekkete boller400 g ferdig medisterfarse
1/2 dl brødrasp
2 hvitløksfedd
12-15 skiver serannoskinke eller annen god spekeskinke
Bland medisterfarse med brødrasp og hvitløk, bruk en skje dyppet i kaldt vann og lag små boller som legges på en skive skinke. Rull skinken rundt kjøttbollen, legg alle rullene i smurt ildfast form med skjøten ned. Jeg brukte ikke noen tannstikker til å holde dem sammen og det fungerte fint. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 30 minutter.
Fuglen ble stekt ved 120 grader i ca tre timer, deretter i en time ved 160 grader. Den siste timen penslet jeg den med oppvarmet aprikosmarmelade blandet med hvitløk og litt chili.
I tillegg hadde vi kokte poteter, foccaccia formet som stjerner, blomkål og brokkoli og en fløtesaus tilberedt ved å koke alt det ekle som ligger i en pose inni fuglen. Klok av skade viste jeg ikke det frem til ungene, i fjor uttalte midtimellomgutten at sånn ekkel blodsaus ville ikke han spise...
søndag 1. januar 2012
Er det egentlig sunt?
2010 var et godt år for meg når det gjelder trening. Det var ikke meg Elixia tjente penger på uten slitasje på lokalene. 2011 har vært litt mer og opp ned. Den siste tiden definitivt mer ned enn opp. Alt strevet på jobben var den utløsende årsaken til at jeg droppet helt ut i oktober, men motivasjonen var nok heller ikke så stor.
En SMS fra henne som skulle hjelpe meg å holde fokus, fikk meg tilbake til det grønne lokalet borti veien på årets nestsiste dag. Jeg hadde ikke lyst, men det var fint å være der igjen og jeg ble herlig sliten. Kanskje litt for sliten? I dag, to dager etter, virker jeg nemlig nesten ikke. Det er vondt å hoste, jeg stønner for hvert trappetrinn, det er ekstremt vondt å løfte armene og det er umulig å strekke dem ut. Det er da jeg lurer - er det egentlig sunt?
Den beste medisinen er vel enten å opprettholde treningen hele tiden eller å kutte den helt ut. Tiden får vise hva jeg velger i 2012.
En SMS fra henne som skulle hjelpe meg å holde fokus, fikk meg tilbake til det grønne lokalet borti veien på årets nestsiste dag. Jeg hadde ikke lyst, men det var fint å være der igjen og jeg ble herlig sliten. Kanskje litt for sliten? I dag, to dager etter, virker jeg nemlig nesten ikke. Det er vondt å hoste, jeg stønner for hvert trappetrinn, det er ekstremt vondt å løfte armene og det er umulig å strekke dem ut. Det er da jeg lurer - er det egentlig sunt?
Den beste medisinen er vel enten å opprettholde treningen hele tiden eller å kutte den helt ut. Tiden får vise hva jeg velger i 2012.
Abonner på:
Innlegg (Atom)