Nu, jävlar!

Det er noe med meg og de bøkene som "alle" liker. Jeg er skeptisk i utgangspunktet, liksom litt avventende. Kanskje var det det som førte til at "Nu, jävlar" av Heidi Linde ikke bar helt til topps for min del.

Litterært er det kanskje i samme gate som Jonathan Franzen eller som Knausgård. Lange beskrivelser av ingenting, mange sekvenser der tilsynelatende irrelevante tanker skriftliggjøres. Det både fascinerer meg og irriterer meg. Det er morsomt og gjenkjenbart, men det gir lite mereffekt. Utvider ikke perspektivet mitt på noen som helst måte.

Denne boka har flere fortellerstemmer, det fungerer bra. De ulike aktørene treffer hverandre og har tilknytningspunkter, men historien strammes ikke inn på slutten og alle treffer ikke hverandre. Det er forsåvidt bra altså, å bringe dem sammen i det samme selskapet til slutt ville gjort det hele svært lite troverdig.

I forrige uke ville Maja absolutt fortelle om noe hun hadde drømt. Terese sto ved komfyren og kuttet brokkoli og gulrøtter og forsøkte å høre etter, men det var en drøm helt uten poeng og logikk, og alt Terese virkelig oppfattet var hvor urent Maja snakket, r-en som fremdeles hørtes mest ut som en l, og fremfor å la datteren uttrykke det hun så gjerne ville si, skuflet Terese henne inn på lekerommet slik at hun kunne få lagd ferdig denne middagen i fred, men vannet til grønnsakene kokte over, og selv om hun tørket, ble det sittende igjen flekker på induksjonsoverflaten, de hadde sagt i butikken der de kjøpte komfyren at det var viktig å holde den ren, at det ikke måtte feste seg flekker som grodde fast, det var det uttrykket selgeren hadde brukt, grodde fast, og Terese gned hardt på omrisset rundt plata, hun vasket med et engasjement hun ikke var i stand til å vise sine egne barn, og når de litt senere satt rundt middagsbordet alle fire, tok hun ikke opp igjen tråden fra Majas drøm, ga ikke datteren en mulighet til å fortelle videre selv om det var åpenbart at det var noe som hadde gjort sterkt inntrykk på jentungen, isteden fokuserte hun på å komme seg gjennom måltidet, å komme i mål for denne gang, slik at det kunne bli stille, slik at ungene kunne løpe inn i stua for å se barne-tv, og hun selv kunne finne fram komfyrrengjøringssprayen hun hadde bestilt på nettet, den som i følge reklamen, skulle være så effektiv, og da ungene endelig forsvant inn i stua og hun sto der og vakset og skrubbet og gned, kom hun til å tenke på et program hun hadde sett på svensk tv for noen år siden, en psykolog som uttalte hvordan enkelte mødres standhaftige organisering og slit egentlig var en kompensasjon for manglende evne til følelsesmessig tilknytning, og Terese hadde sett ned på komfyren, der induksjonsoverflaten nå var skinnende blank, det var virkelig en effektiv spray, og hun hadde vært nødt til å låse seg inn på badet, da, hun hadde satt seg på dolokket og grått, inn i et stripete frottéhåndkle, slik at ingen kunne høre henne. Så vasket hun ansiktet og gikk ut igjen på kjøkkenet og satte en dobbel bolledeig. 

De andre hovedpersonene er ikke like selvkritiske, ikke like engstelige og da er språket også annerledes. Det er et godt litterært grep og gjør personene troverdige. Men allikevel blir ikke dette mer enn helt passe for meg. En svak firer på terningen fra meg.

Et helt halvt år

Jeg har det med å være skeptisk til det alt "alle andre" liker. Jeg tenker Carl & co, Hotell Cæsar og populistiske partier og har pleid å skygge unna. Med filmer har jeg det nok sånn ennå, men bøker gir jeg ofte en sjanse selv om jeg er skeptisk i utgangspunktet. Lettere å være raus og ta sjansen med en bok enn med en film, jeg rekker jo så mange bøker i livet og tilsvarende få filmer.

"Et helt halvt år" av Jojo Moyes var en av dem jeg var skeptisk til. En hel haug med damer jubler og jeg blir avventende. Var det et godt stykke uti boka også. Typisk damebok, litterær lettvekter, jeg skjønner hvem som blir forelsket i hvem og hvem som er en egoistisk drittsekk. Men så farer sidene forbi og plutselig var jeg hektet. Har lest til altfor sent på kvelden de siste dagene og når den er slutt skulle jeg ønske at jeg hadde tatt det litt mer med ro. Jeg angrer på at jeg leste den på norsk da, ikke fordi oversettelsen på noe tidspunkt irriterte, men fordi jeg tror det hadde gitt en enda bedre leseropplevelse å lese den på originalspråket. Det er enda mer utpreget for britiske enn for amerikanske bøker synes jeg.

Lou Clark er en typisk jente fra britisk nedre middelklasse. Søsteren som var familiens håp ble gravid ung og bor hjemme sammen med foreldrene. Foreldrene har svært dårlig råd og faren står i fare for å bli oppsagt som mange andre rundt dem allerede har blitt. Bestefaren som er slagrammet bor også i familiens hus. Lou lever av å jobbe på kafé og stortrives med det, men mister jobben på en dags varsel når eieren bestemmer seg for å stenge og flytte. Dette rammer familien hardt og det er viktig at Lou skaffer seg en ny jobb. Hun prøver et par andre ting uten å trives med det og ender opp som personlig assistent hos en ung mann som har en ryggmargsskade.

Midt i rommet sto en svart rullestol med saueskinn i setet og ryggen. En kraftig bygd mann i hvit, krageløs kittel satt på huk og holdt på med å legge til rette føttene til en mann på fotplatene på rullestolen. Idet vi kom inn i rommet, tittet mannen i rullestolen opp under bustete, ustelt hår. Blikket hans møtte mitt, og etter et øyeblikk slapp han fra seg et stønn som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Så utstøtte han et nærmest utenomjordisk rop, med gapende munn. 

Jeg merket at moren hans stivnet ved siden av meg. 
"Will, hold pop!"

Han kastet ikke et blikk på henne en gang. Enda en forhistorisk lyd veltet opp fra et sted inni brystet hans. Det var en forferdelig, pinefull lyd. Jeg prøvde å la være å kryme meg. Mannen skar grimaser, og hodet hans falt ned til siden og sank ned mot skulderen mens han stirret på meg med fordreid ansikt. Han så grotesk ut, og litt sint. Jeg merket at knokene mine hadde hvitnet i grepet om vesken min. 

"Will, vær så snill!" Morens stemme hadde et lite snev av panikk. "Vær så snill, ikke gjør dette!" Å Gud, tenkte jeg. Dette fikser jeg ikke. Jeg svelget hardt. Mannen stirret fremdeles på meg. Det virket som om han ventet på at jeg skulle gjøre noe. 

"Jeg - jeg er Lou". Stemmen min skalv påfallende da den brøt stillheten. Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle strekke frem hånden, og så husket jeg at han ikke ville kunne gripe den, og jeg vinket matt i stedet. "Forkortelse for Lousia".  Da lysnet ansiktet hans til min store forbauselse, og han rettet opp hodet. 

Will Traynor så på meg med et fast blikk, og et ørlite smil fór over ansiktet hans. "God morgen, miss Clark", sa han. "Jeg hører at du er den nye barnepiken min". 

Jeg synes det er vanskelig å omtale boka ytterligere uten å avsløre handlingen. Den er helt klart verdt å lese en regnfull helg som den vi har nå, på stranda eller en annen gang man har tid til å lese mye på kort tid. En fin bok! Terningkast fem faktisk. Noen ganger har "alle andre" rett!

Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente

Da jeg hentet førsteklassingen på skolen her om dagen, ble jeg gående etter to sjuendeklassejenter. Kjente dem ikke fra før, men den ene pekte på klasserommet sitt og fortalte den andre at der ville hun også hatt rom hvis hun gikk på samme skole. Derfor vet jeg altså at de var 11 eller 12 år. Det er nok ikke en av mine mest sjarmerende egenskaper, men jeg har en utstrakt tendens til å være interessert i hva andre snakker om. På restaurant med mannen min er det nok allikevel enda mer irriterende enn når jeg går alene opp en bakke og to nesten-tenåringer snakker med hverandre. De slipper å be om oppmerksomheten min mellom to retter fordi jeg prøver å finne ut av hvilken relasjon de har til hverandre.

Men altså disse to - den ene sa til den andre:
- Herregud altså, det er veldig rart at du og Elise er venninner. Dere er veldig forskjellige synes jeg.
- Hvordan da, mener du?
- Jo, altså hun er liksom så falsk og tror hun er noe.
- Jaaa, jeg vet det. Begynner å bli skikkelig lei av henne egentlig. Hun sender meldinger hele tiden og poker meg på face og blir sur hvis jeg er sammen med noen andre.
- Jeg hørte at du hadde sagt til Elisa at du og jeg er uvenner og at du ikke gidder å være sammen med meg lenger fordi du og Elise er bestevenninner.
- Herlighet, sa hun det!? Hvorfor sa hun det til deg, liksom? Jeg sa det til henne da, men jeg mente det jo ikke. Du vet jo hvordan hun er, hun maser og maser om at hun er så glad i meg og at vi to er sjelevenner og at jeg er den eneste som skjønner hvordan hun har det sånn og da sa jeg det bare. At hun og jeg er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?
Etter dette ble de litt stille begge to og så sa den andre
- Herregud altså, det er veldig rart at du gidder å være venner med Anna, dere er jo ikke like i det hele tatt!
- Hvordan da mener du?
- Hun er liksom så jævla dramatisk og skal bestemme hele tiden
... og så endte det med at den andre sa
- Ja, jeg sa til henne at vi er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?!

Der og da tenkte jeg takk og pris for at jeg er voksen, så jeg er ferdig med sånne intriger. Takk og pris for at jeg slipper å late som om jeg mener en ting bare for å slippe unna. Takk og pris for at jeg blir stilt til veggs av dem som bryr seg om meg hvis jeg sier at jeg mener én ting den ene dagen og det helt motsatte dagen etter. Takk og pris for at jeg har erfart at det går greit å stå for noe og at jeg tåler hvis noen er rykende uenige med meg. Sant og si har jeg stort sett erfart at folk liker meg selv om vi i enkeltsaker har helt forskjellig syn på hva som er riktig og viktig.

I disse dager er det imidlertid flere voksne som står i samme situasjon som disse to "bestevenninnene" på 12 år. Det er flere voksne som sier "Hmm, ja, jeg sa vel det, men jeg mente det ikke" eller enda bedre "Ja, jeg sa det og om jeg mener det i dag eller ikke er ikke sentralt, det viktige nå er plattformen vi har blitt enige om". For meg er det like lite trygt som vennskap blant 12-åringer. For meg er det å skulle ha ministre som skal styre etter noe de egentlig ikke tror på, et underlig paradoks. Det er rett og slett litt skremmende at politikk er så mye skall, så mye posisjonering, så mange store ord og så lite gjennomføringsvilje. Så lite gjennomtenkt og med så lite hold.

Og så er jeg smertelig klar over at jeg har tre unge mennesker i min egen husholdning som skal gjennom denne posisjoneringen, disse rundene med inkludering og avvisning, disse møte-seg-selv-i-døra-erfaringene. De skal erfare at de blir konfrontert med det de sa i går, de skal lære hvordan man er en venn, hvordan man står for det man sier og hvordan andre blir skuffet når man svikter. Jeg kan ikke beskytte dem fra det dessverre, men jeg håper jeg kan veilede dem til å bli trygge nok på seg selv til at de så fort som mulig kan gjøre egne valg, finne de vennene de vil ha og ha de meningene, klærne, frisyrene, skoleambisjonene, yrkesvalgene og kjærestene de vil ha. Ikke den som Anne godtar eller holde seg unna den Elise ikke liker. Men på den annen side - når man kan bli statsråd og uten å rødme kan si "Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente", da er ikke denne konsistensen kanskje så viktig?

De forsvunne hendene - en bra bilbok

Egentlig har jeg slått opp med krim og egentlig prøver jeg mest å høre på bøker som det krever litt av meg å lese. I bilen er det liksom så greit å velge boka allikevel, mellom kø og P4 er en bok nesten alltid å foretrekke.

"De forsvunne hendene" av Robert Wilson er en krim og den er ikke vanskelig tilgjengelig litterært eller innholdsmessig. Jeg fant den imidlertid mellom lydbøkene på kontoret og tok den med meg før jeg sluttet der selv om boka er det jeg egentlig ikke ville ha. Både krim og lett underholdning... Som erstatning satte jeg igjen veldig mange andre. Boka er lest av Per Kristian Gudmundsen og både fortellerstemmen og oversettelsen fungerer bra.

Javier Falcón skal etterforske noe som ved første øyekast ser ut som en familietragedie der mannen først har drept kona si og deretter seg selv mens deres 7-årige sønn er på overnatting hos naboen. Etter hvert viser det seg at terrorisme, spionasje, korrupsjon i flere samfunnslag, trafficking og seksuelt misbruk av barn. En passe blanding av kriminaletterforskning og privatliv, jeg liker best at man også får se at etterforskeren er et menneske. Jeg har tidligere lest "Et lite drap i Lisboa" av samme forfatter og jeg likte den også. Bra bøker! Underholdende og godt skrevet.

Nonnen - dørgende kjedelig!

Jeg har gjort et forsøk på å lese "Nonnen" av Simonetta Agnello Hornby og må innrømme at jeg ikke kom halvveis en gang før jeg konkluderte med at dette var dørgende kjedelig.

Bokomslaget var lovende nok. Forlagets egen omtale er slik: Medrivende historisk roman fra forfatteren av Mandelplukkersken og Arvetanten. Agata vokser opp i Messina på Sicilia på midten av 1800-tallet, som nest yngste datter i en fin, men ikke lenger velstående familie. Når faren dør og moren ikke finner en passende ektemann til henne, snus livet på hodet. Agata sendes i kloster, hos sin tante abbedissen. Der er livet hardt og fullt av prøvelser. Utenfor klosteret står Italia i brann, og de voldsomme opptøyene griper direkte inn i Agatas liv. Og hun er på ingen måte klar for å oppgi kjærligheten og leve et helt liv bak murene. Nonnen er en engasjerende og levende fortelling om en sterk kvinnes kamp for å leve sitt eget liv, i en tid preget av intriger, pasjoner og store politiske omveltninger.

Men så ga den meg altså ingenting. Det kan hende jeg ikke var tålmodig nok, men jeg gidder ikke kaste bort tiden på en bok jeg synes er kjedelig når jeg vet at det finnes så mange bra bøker der ute som jeg neppe rekker å lese. Hvis noen faller borti denne og tenker at den så da ikke så verst ut, så er dere herved advart: Finn en annen bok!

The light between oceans - en grei bok

Jeg har lest "Light between oceans" av M.L. Stedman. Den er oversatt til norsk og heter faktisk "Lys mellom to hav". Ofte synes jeg titler oversettes til det ubegripelige, men her er altså tittel helt i samsvar med originalen og det får meg til å tenke at oversettelsen av selve boka også funker. Det vet jeg imidlertid ingenting om siden jeg altså har lest den på engelsk.

Tom vender tilbake til Australia etter å ha tjenestegjort i første verdenskrig. Han har svært lite å vende tilbake til og søker jobb som fyrvokter på et fyr mellom Stillehavet og det Indiske hav. På vei til vervingskontoret treffer han en ung dame som skal komme til å forandre livet hans. De to ender opp sammen (røper ikke for mye av handlingen ved å avsløre det, det fremkommer allerede på første side). 

On the day of the miracle, Isabel was kneeling at the cliff's edge, tenking the smal, newly made driftwood cross. A single fat cloud snailed across the late-April sky, which stretched above the island in a mirror of the ocean below. Isabel sprinkled more water and patted down the soil across the rosemary bush she had just planted. 

"... and lead us not into temptation, but deliver us from evil," she wispered. 

For just a moment, her mind tricked her into hearing an infant's cry. She dismissed the illusion, her eye drawn instead by a pod of whales weaving their way up the coast to calve in the warmer waters, emerging now and again with a fluke of their tails like needles through tapestry. She heard the cry again, louder this time on the early-morning breeze. Impossible. 

Boka berører kanskje det næreste en kan komme i livet - lengselen etter et barn og hva det kan gjøre med en selv hvis denne lengselen ikke innfris. Den er godt skrevet, beskrivelsene av både personer og omgivelser er gode. Allikevel fenget den meg ikke 100% før helt mot slutten. En helt grei bok, men ikke mer enn det.

Første møte med Sofi Oksanen gir ønske om mer!

Det er mange som har anbefalt meg Sofi Oksanen, men av en eller annen grunn har jeg ikke lest noen av bøkene hennes før nå. Det angrer jeg litt på. Eller, nå har jeg jo mer godt i vente siden jeg foreløpig bare har lest en av bøkene hennes. Den var noe ganske annet enn jeg hadde ventet meg. Vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall ikke det jeg fikk. "Stalins kyr" handler vel i bunn og grunn om å bli akseptert. Eller enda mer i bunn' om å akseptere seg selv. Eller å bli akseptert av ens mor. Med min fagbakgrunn er det lett å tenke at det første betinger det andre og at det andre avhenger av det tredje.

Katariina opplever det mange estiske kvinner drømmer om på 70-tallet. Hun treffer en finsk mann og er heldig nok til å få gifte seg med ham og til å få visum til Finland. Anna vokser opp med at moren lengter tilbake til Estland samtidig som hun fornekter sin bakgrunn. Den finske faren viser seg å være mindre perfekt enn Kateriina trodde da de giftet seg og Anna og Kateriina ender opp med å være nokså ensomme på den finske landsbygda. Historien veksler mellom Kateriinas familiehistorie fra 40-tallet Russland og Annas nåtidshistorie. Anna har alvorlige spiseforstyrrelser og det var nok denne delen av fortellingen som var utenfor det jeg hadde forventet. Samtidig var det dette som rørte meg aller mest. 

Mor bestemte på sin side også at jeg, som var oppvokst i Stein-Finland, og som hun trodde var blitt steinfinsk til de innerste hjertegangene, ikke trengte å huske det landet hun var kommet fra, selv om vi besøkte det, selv om hun lengtet tilbake. Og disse reisene fant egentlig ikke sted, for det ble ikke snakket om dem til noen fra Finland. Jeg burde bli finsk. Jeg burde snakke og gå som en finne, se ut som en finne, selv om jeg ikke var der hvor jeg hørte hjemme, jeg var på en eller annen måte gått av sporet, som i en jakke der ermene hadde ulik lengde og var altfor små for meg, eller i sko som gnagde for hvert skritt. 

Dessuten var jeg fysisk upassende i forhold til vekttabellen. Du forstår vel at nå burde du begynne å passe litt på. Anna forstår ikke, men helsesøster spør om og om igjen om foreldrenes høyde og oppfordrer henne til å vise mor en lapp der det står om Annas høyde og vekt, selv om Anna vet uten å spørre at mor slett ikke vil forstå lappen, hun kommer bare til å si at jo mer offisiell sak, desto større løgn. 

Det har likevel tatt 14 år å komme til dagens tilstand. Fjorten år med matreising, diettlister og matkalendere og beregning av tiden i kiloer og kalorier. En uforbeholden støtte til kalorismen. Å gå opp et trappetrinn forbruker visst to kalorier, å gå ned en. En gjennomsnittlig skoledag tilsvarer tre hundre trappetrinn. De begynte å regne tiden i kiloer samme år som høydeveksten min stoppet og helsesøster ble bekymret. Da var jeg 160 cm høy og det er jeg fortsatt. Skonummeret stabiliserte seg allerede flere år tidligere. Jeg var den tyngste jenta på mitt klassetrinn på barneskolen. 53 kilo og 160 cm, like stor som mor, selv om jeg var 10 år. Nå veier jeg mindre, men heller ikke den daværende vekten var for mye, jeg har aldri følt at jeg hadde feil størrelse, jeg hadde bare feil proporsjoner i forhold til omgivelsene. Et klassisk tilfelle av den kvinnesykdommen som kalles spiseforstyrrelser. En voksen kvinnes kropp, et barns sinn og de eneste brystene i klassen. Derfor var jeg kanskje ikke... fysisk... like løssluppen som mine jevnaldrende. Jeg måtte passe meg. Være på vakt hele tiden. Senke skuldrene. Legge armene i kors. Blusene måtte være store nok, jo større desto bedre, ikke noe motiv på brystet som vakte oppsikt, siden jeg aldri visste hvor Oskari ville sprette fram. Eller kameratene hans. Noen ganger stod han på lur. Noen ganger dukket han opp helt tilfeldig. Noen av gangene bare ventet han rolig på Anna, og lærerne lo over at Oskari så ut til å like denne jenta. Det er jo det det handler om. Det vet vi jo. Anerkjennende smil. Talende blikk. 

Det er rett og slett en flott bok dette. Ikke en feelgood-historie kanskje, men ikke bare trist og tung heller. Det blir ikke lenge til neste gang jeg går i gang med en bok av Sofi Oksanen! Språket er veldig bra, veksler mellom tette og korte setninger, lange oppramsinger uten komma og lange, kompliserte setninger som strekker seg over en halv siden. Vekslingen mellom Annas fortelling, Kateriinas fortelling og samfunnsbeskrivelsene fungerer bra. Man får en forståelse av hvordan det å vokse opp i Sovjetunionen der alle spionerte på alle, preger hele livet selv om regimet er oppløst og man har kommet seg unna. Boka anbefales varmt! Terningkast fem.