Nu, jävlar!

Det er noe med meg og de bøkene som "alle" liker. Jeg er skeptisk i utgangspunktet, liksom litt avventende. Kanskje var det det som førte til at "Nu, jävlar" av Heidi Linde ikke bar helt til topps for min del.

Litterært er det kanskje i samme gate som Jonathan Franzen eller som Knausgård. Lange beskrivelser av ingenting, mange sekvenser der tilsynelatende irrelevante tanker skriftliggjøres. Det både fascinerer meg og irriterer meg. Det er morsomt og gjenkjenbart, men det gir lite mereffekt. Utvider ikke perspektivet mitt på noen som helst måte.

Denne boka har flere fortellerstemmer, det fungerer bra. De ulike aktørene treffer hverandre og har tilknytningspunkter, men historien strammes ikke inn på slutten og alle treffer ikke hverandre. Det er forsåvidt bra altså, å bringe dem sammen i det samme selskapet til slutt ville gjort det hele svært lite troverdig.

I forrige uke ville Maja absolutt fortelle om noe hun hadde drømt. Terese sto ved komfyren og kuttet brokkoli og gulrøtter og forsøkte å høre etter, men det var en drøm helt uten poeng og logikk, og alt Terese virkelig oppfattet var hvor urent Maja snakket, r-en som fremdeles hørtes mest ut som en l, og fremfor å la datteren uttrykke det hun så gjerne ville si, skuflet Terese henne inn på lekerommet slik at hun kunne få lagd ferdig denne middagen i fred, men vannet til grønnsakene kokte over, og selv om hun tørket, ble det sittende igjen flekker på induksjonsoverflaten, de hadde sagt i butikken der de kjøpte komfyren at det var viktig å holde den ren, at det ikke måtte feste seg flekker som grodde fast, det var det uttrykket selgeren hadde brukt, grodde fast, og Terese gned hardt på omrisset rundt plata, hun vasket med et engasjement hun ikke var i stand til å vise sine egne barn, og når de litt senere satt rundt middagsbordet alle fire, tok hun ikke opp igjen tråden fra Majas drøm, ga ikke datteren en mulighet til å fortelle videre selv om det var åpenbart at det var noe som hadde gjort sterkt inntrykk på jentungen, isteden fokuserte hun på å komme seg gjennom måltidet, å komme i mål for denne gang, slik at det kunne bli stille, slik at ungene kunne løpe inn i stua for å se barne-tv, og hun selv kunne finne fram komfyrrengjøringssprayen hun hadde bestilt på nettet, den som i følge reklamen, skulle være så effektiv, og da ungene endelig forsvant inn i stua og hun sto der og vakset og skrubbet og gned, kom hun til å tenke på et program hun hadde sett på svensk tv for noen år siden, en psykolog som uttalte hvordan enkelte mødres standhaftige organisering og slit egentlig var en kompensasjon for manglende evne til følelsesmessig tilknytning, og Terese hadde sett ned på komfyren, der induksjonsoverflaten nå var skinnende blank, det var virkelig en effektiv spray, og hun hadde vært nødt til å låse seg inn på badet, da, hun hadde satt seg på dolokket og grått, inn i et stripete frottéhåndkle, slik at ingen kunne høre henne. Så vasket hun ansiktet og gikk ut igjen på kjøkkenet og satte en dobbel bolledeig. 

De andre hovedpersonene er ikke like selvkritiske, ikke like engstelige og da er språket også annerledes. Det er et godt litterært grep og gjør personene troverdige. Men allikevel blir ikke dette mer enn helt passe for meg. En svak firer på terningen fra meg.