Et helt halvt år

Jeg har det med å være skeptisk til det alt "alle andre" liker. Jeg tenker Carl & co, Hotell Cæsar og populistiske partier og har pleid å skygge unna. Med filmer har jeg det nok sånn ennå, men bøker gir jeg ofte en sjanse selv om jeg er skeptisk i utgangspunktet. Lettere å være raus og ta sjansen med en bok enn med en film, jeg rekker jo så mange bøker i livet og tilsvarende få filmer.

"Et helt halvt år" av Jojo Moyes var en av dem jeg var skeptisk til. En hel haug med damer jubler og jeg blir avventende. Var det et godt stykke uti boka også. Typisk damebok, litterær lettvekter, jeg skjønner hvem som blir forelsket i hvem og hvem som er en egoistisk drittsekk. Men så farer sidene forbi og plutselig var jeg hektet. Har lest til altfor sent på kvelden de siste dagene og når den er slutt skulle jeg ønske at jeg hadde tatt det litt mer med ro. Jeg angrer på at jeg leste den på norsk da, ikke fordi oversettelsen på noe tidspunkt irriterte, men fordi jeg tror det hadde gitt en enda bedre leseropplevelse å lese den på originalspråket. Det er enda mer utpreget for britiske enn for amerikanske bøker synes jeg.

Lou Clark er en typisk jente fra britisk nedre middelklasse. Søsteren som var familiens håp ble gravid ung og bor hjemme sammen med foreldrene. Foreldrene har svært dårlig råd og faren står i fare for å bli oppsagt som mange andre rundt dem allerede har blitt. Bestefaren som er slagrammet bor også i familiens hus. Lou lever av å jobbe på kafé og stortrives med det, men mister jobben på en dags varsel når eieren bestemmer seg for å stenge og flytte. Dette rammer familien hardt og det er viktig at Lou skaffer seg en ny jobb. Hun prøver et par andre ting uten å trives med det og ender opp som personlig assistent hos en ung mann som har en ryggmargsskade.

Midt i rommet sto en svart rullestol med saueskinn i setet og ryggen. En kraftig bygd mann i hvit, krageløs kittel satt på huk og holdt på med å legge til rette føttene til en mann på fotplatene på rullestolen. Idet vi kom inn i rommet, tittet mannen i rullestolen opp under bustete, ustelt hår. Blikket hans møtte mitt, og etter et øyeblikk slapp han fra seg et stønn som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Så utstøtte han et nærmest utenomjordisk rop, med gapende munn. 

Jeg merket at moren hans stivnet ved siden av meg. 
"Will, hold pop!"

Han kastet ikke et blikk på henne en gang. Enda en forhistorisk lyd veltet opp fra et sted inni brystet hans. Det var en forferdelig, pinefull lyd. Jeg prøvde å la være å kryme meg. Mannen skar grimaser, og hodet hans falt ned til siden og sank ned mot skulderen mens han stirret på meg med fordreid ansikt. Han så grotesk ut, og litt sint. Jeg merket at knokene mine hadde hvitnet i grepet om vesken min. 

"Will, vær så snill!" Morens stemme hadde et lite snev av panikk. "Vær så snill, ikke gjør dette!" Å Gud, tenkte jeg. Dette fikser jeg ikke. Jeg svelget hardt. Mannen stirret fremdeles på meg. Det virket som om han ventet på at jeg skulle gjøre noe. 

"Jeg - jeg er Lou". Stemmen min skalv påfallende da den brøt stillheten. Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle strekke frem hånden, og så husket jeg at han ikke ville kunne gripe den, og jeg vinket matt i stedet. "Forkortelse for Lousia".  Da lysnet ansiktet hans til min store forbauselse, og han rettet opp hodet. 

Will Traynor så på meg med et fast blikk, og et ørlite smil fór over ansiktet hans. "God morgen, miss Clark", sa han. "Jeg hører at du er den nye barnepiken min". 

Jeg synes det er vanskelig å omtale boka ytterligere uten å avsløre handlingen. Den er helt klart verdt å lese en regnfull helg som den vi har nå, på stranda eller en annen gang man har tid til å lese mye på kort tid. En fin bok! Terningkast fem faktisk. Noen ganger har "alle andre" rett!