Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente

Da jeg hentet førsteklassingen på skolen her om dagen, ble jeg gående etter to sjuendeklassejenter. Kjente dem ikke fra før, men den ene pekte på klasserommet sitt og fortalte den andre at der ville hun også hatt rom hvis hun gikk på samme skole. Derfor vet jeg altså at de var 11 eller 12 år. Det er nok ikke en av mine mest sjarmerende egenskaper, men jeg har en utstrakt tendens til å være interessert i hva andre snakker om. På restaurant med mannen min er det nok allikevel enda mer irriterende enn når jeg går alene opp en bakke og to nesten-tenåringer snakker med hverandre. De slipper å be om oppmerksomheten min mellom to retter fordi jeg prøver å finne ut av hvilken relasjon de har til hverandre.

Men altså disse to - den ene sa til den andre:
- Herregud altså, det er veldig rart at du og Elise er venninner. Dere er veldig forskjellige synes jeg.
- Hvordan da, mener du?
- Jo, altså hun er liksom så falsk og tror hun er noe.
- Jaaa, jeg vet det. Begynner å bli skikkelig lei av henne egentlig. Hun sender meldinger hele tiden og poker meg på face og blir sur hvis jeg er sammen med noen andre.
- Jeg hørte at du hadde sagt til Elisa at du og jeg er uvenner og at du ikke gidder å være sammen med meg lenger fordi du og Elise er bestevenninner.
- Herlighet, sa hun det!? Hvorfor sa hun det til deg, liksom? Jeg sa det til henne da, men jeg mente det jo ikke. Du vet jo hvordan hun er, hun maser og maser om at hun er så glad i meg og at vi to er sjelevenner og at jeg er den eneste som skjønner hvordan hun har det sånn og da sa jeg det bare. At hun og jeg er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?
Etter dette ble de litt stille begge to og så sa den andre
- Herregud altså, det er veldig rart at du gidder å være venner med Anna, dere er jo ikke like i det hele tatt!
- Hvordan da mener du?
- Hun er liksom så jævla dramatisk og skal bestemme hele tiden
... og så endte det med at den andre sa
- Ja, jeg sa til henne at vi er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?!

Der og da tenkte jeg takk og pris for at jeg er voksen, så jeg er ferdig med sånne intriger. Takk og pris for at jeg slipper å late som om jeg mener en ting bare for å slippe unna. Takk og pris for at jeg blir stilt til veggs av dem som bryr seg om meg hvis jeg sier at jeg mener én ting den ene dagen og det helt motsatte dagen etter. Takk og pris for at jeg har erfart at det går greit å stå for noe og at jeg tåler hvis noen er rykende uenige med meg. Sant og si har jeg stort sett erfart at folk liker meg selv om vi i enkeltsaker har helt forskjellig syn på hva som er riktig og viktig.

I disse dager er det imidlertid flere voksne som står i samme situasjon som disse to "bestevenninnene" på 12 år. Det er flere voksne som sier "Hmm, ja, jeg sa vel det, men jeg mente det ikke" eller enda bedre "Ja, jeg sa det og om jeg mener det i dag eller ikke er ikke sentralt, det viktige nå er plattformen vi har blitt enige om". For meg er det like lite trygt som vennskap blant 12-åringer. For meg er det å skulle ha ministre som skal styre etter noe de egentlig ikke tror på, et underlig paradoks. Det er rett og slett litt skremmende at politikk er så mye skall, så mye posisjonering, så mange store ord og så lite gjennomføringsvilje. Så lite gjennomtenkt og med så lite hold.

Og så er jeg smertelig klar over at jeg har tre unge mennesker i min egen husholdning som skal gjennom denne posisjoneringen, disse rundene med inkludering og avvisning, disse møte-seg-selv-i-døra-erfaringene. De skal erfare at de blir konfrontert med det de sa i går, de skal lære hvordan man er en venn, hvordan man står for det man sier og hvordan andre blir skuffet når man svikter. Jeg kan ikke beskytte dem fra det dessverre, men jeg håper jeg kan veilede dem til å bli trygge nok på seg selv til at de så fort som mulig kan gjøre egne valg, finne de vennene de vil ha og ha de meningene, klærne, frisyrene, skoleambisjonene, yrkesvalgene og kjærestene de vil ha. Ikke den som Anne godtar eller holde seg unna den Elise ikke liker. Men på den annen side - når man kan bli statsråd og uten å rødme kan si "Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente", da er ikke denne konsistensen kanskje så viktig?