Vær- og sesongsyk?

I følge min selvoppfatning har jeg et stabilt godt humør. Jeg tror jeg ikke lar meg prege av været eller sesongen. Første gangen dette ble rokket ved, var da jeg bodde i Rogaland i halvannet år som nyutdannet. Vi hadde atten måneder med yr, lavt skydekke og åtte grader. Litt satt på spissen selvfølgelig, men ikke langt unna sannheten. Jeg merket ikke at jeg var sur og initiativløs mens jeg var der, ei heller at jeg var vanskelig å ha med å gjøre. Allikevel merket jeg veldig godt at jeg var glad da vi kom tilbake til østlandsklimaet, da det var strålende sol flere dager på rad.

Så kanskje lar jeg meg prege av været allikevel? Ikke i den grad at jeg blir grinete i regnet, ikke i den grad at jeg blir deprimert når høsten melder seg og lyset svinner, men fortsatt kjenner jeg at energien stiger, at jeg blir fnisete, ørlite fjollete og morsom (i egne øyne, men ikke i 12-årigens) når vi har dager som vi har hatt i det siste.

En årlig markering av sommer, av sol, av energi og glede gir seg uttrykk i kakefest i heimen. Det første året den ble avholdt, tok jeg i såpass at mannen ble bleik. Jeg inviterte godt over 50 stk og dagen opprant med dårlig vær. Det hjelper lite med energi i oppkjøringen når godt omtrent 40 mennesker skal stues inn innenfor dørene og været ikke tillater at de 15-20 ungene kan sende ut etter hvert som sukkerinntaket øker og behovet for bevegelse stiger i taket. Det hjalp selvfølgelig heller ikke at mannen hadde skikkelig hodepine akkurat den dagen. Allikevel har jeg fått skape tradisjonen og opprettholde den. I år tror jeg vi hadde vår fjerde kakefest, den ble avholdt nå i pinsen. Det var flere av de inviterte som var bortreist, så antallet gjester holdt seg innenfor det antallet mannen kunne leve med, og det hjelper nok på oss alle at sola skinner og at toleransen for hverandre dermed er strålende. Vi kunne være ute alle sammen, ungene ble kjølt ned i vannsprederen og kakene ble gode. Maurene i kjelleren hadde kanskje den aller største festen, de ble alene om å nyte kvæfjordkaka. Da jeg skulle hente den opp og gjøre den ferdig, var den svart av ørsmå dyr som krabbet overalt. Denne opplevelsen er et helt klart bevis på at været spiller inn på humøret, jeg smilte mens jeg puttet kaka i en pose og hadde jakt på kjøkkenet. Midtimellomgutten hadde sin egen fest, han lærte en gang av en mannlig assistent i barnehagen at maur smaker omtrent som sånne sure smågodtgreier. Gutten benyttet dermed anledningen til å fylle opp med proteiner i forkant av alle karbohydratene som kom inn med alle kakene.

 Om jeg har innsett at jeg er vær-og sesongsyk? Nei, egentlig ikke, jeg tenker bare at jeg er ekstra blid når sola skinner og dagene er lyse.  Jeg tåler masse varme også før jeg blir utslått. Der skiller jeg meg fra minst tre av familiemeldlemmene mine, de henger med hodet som vanntørste sommerblomster i litt for trange potter når temperaturen stiger. Vi har igjen bestilt ferie som sikrer varme i sommer. Jeg har hatt tre sommerferier i Danmark i mitt liv og er helt helt sikker på at det ikke er noe for meg. Uten noen sikre dager med sommer, lite klær og mye bading, er det vanskelig å gå løs på en regnfull høst. Så da får vi bare håpe at de mer varmesvake i familien sørger for jevnlig avkjøling og at guttene finner alt de ønsker seg når shoppingmulighetene myr seg. Det er nemlig humørregulerende for dem. Minstejenta trenger bademuligheter for å holde seg glad, det er jeg temmelig sikker på at lar seg ordne.


Nå har jeg i hvert fall investert overskuddet i en solskinnsrapport. Rapporten kan nok tas frem igjen når dagene igjen blir mørkere og jeg savner sola, energien, overskuddet og gleden. 

Bok fra andre verdenskrigs Berlin

Jeg har lest "Alle dør alene" av Hans Fallada, en bok som første gang ble utgitt i 1947. Den beskriver to berlinere som får beskjed om at deres eneste sønn er død i kamp og som bestemmer seg for å gjøre et stille opprør mot nazistenes grep om landet og byen. De skriver postkort der de oppfordrer folk til å yte motstand mot regimet og legger dem fra seg i ulike trappeoppganger i byen.

Hvis dette er representativt for hvor mye skrekk som ble skapt i Berlin på den tiden og hvor redde alle var, så kan jeg skjønne hvordan Hitlers regime møtte så lite motstand på hjemmebane. Boka er velskrevet, språket er modernisert i siste oversettelse og handlingen er spennende.

Helt klart ikke en jentebok, regner med at den blir overtatt av mannen nå som jeg er ferdig og det skjer ikke så ofte!

Grrr

Som voksen og avbalansert skal jeg vel helst ikke la meg vippe av pinnen og bli irritert over uheldige, tilfeldige frustrasjoner. Allikevel skal jeg i dag tillate meg å dyrke min egen indignasjon. Som student husker jeg at jeg leste om "State dependent recall", kort fortalt at man husker bedre når man er i den samme tilstand som når minnet ble skapt. Altså at man husker alle ting man er lei seg for når man først gråter av en eller annen grunn. Eller at man plutselig husker mye av hva som skjedde på et gitt sted når man kommer tilbake til det. Eller at man kommer på en million grunner til å være sint når man har latt seg irritere av et eller annet.

Jeg bor på Kolbotn og jobber like ved Sandvika. En kjørevei på ca 25 minutter uten trafikk. I går brukte jeg 90 minutter til jobb. I dag brukte jeg to timer hjem. To timer på en strekning som altså skulle vært gjort på mindre enn enn fjerdedel. Er det mulig, sier jeg bare?! To timer i solsteika, i en gammel bil uten air condition. Det hjelper lite med åpent vindu når man kun står stille. Det hjelper selvfølgelig heller ikke på at lydboka tok slutt på vei til jobb i dag. Ikke hjalp det at det ble tomt for cola zero lenge før jeg kom til Høvik og at jeg innså med stadig sterkere visshet at jeg ikke kom til å rekke å spise før jeg skulle kjøre eldstemann på kamp. Grrr!

Ikke gi meg noen velmente råd om at jeg bør reise kollektivt når trafikken er så uforutsigbar! Joda, det er et godt råd og tanken har slått meg mer enn én gang. Det er bare det at det fordrer 30 minutters gange etter toget. I en familie der det meste avhenger av at jeg handler og henter de fleste dagene i uka er dessuten kollektivkjøring en kompliserende faktor. Grrr!

Jada, jeg har skapt situasjonen selv ved å ha sterke meninger om hvor tidlig de bør hentes og ved å uoppfordret ta stort ansvar, men det har kanskje gått litt langt når ektefellen denne uka måtte få telefonnummeret til SFO fordi han aldri hadde ringt dit. Skolåret er vel 9 måneder langt nå? Grrr!

Med to små på slep kom vi oss til fotballkamp og jeg måtte høre på to små mennesker som kjedet seg, som ville hjem, som lurte på når kampen var slutt før den hadde begynt, en som var tørst, en som måtte tisse og som kun var enige om én ting - de ville ikke være der! For en svett mamma, en sulten mamma og en mamma som hadde sittet to timer i kø var det en utfordring for tålmodigheten. Vi gjorde en byttehandel da, jeg lovte dem lek i vannsprederen hjemme hvis de ikke maste mer. Det klarte de faktisk å forholde seg til! Jeg måtte riktignok igjen forlate banen uten å ha sett noe særlig av kampen. Grrr.

Vel hjemme kom to glade små seg i seng etter å ha vært tromhinnesprengende lykkelige over det kalde vannet. Det var nesten så jeg selv ble glad igjen. Inntil jeg kom ut på terrassen og skulle gi topplisten på rekkverket et malingsstrøk nummer to. Da fikk jeg se resultatet av gårsdagens maling. Katten hadde hoppet opp på sitt vanlige sted og etterlatt skitne potemerker i den hvite malingen, annet var egentlig ikke å forvente. Det som var enda mer irriterende var at en eller tusen små fulger har hoppet rundt og etterlatt seg merker nesten overalt. Hvis jeg hadde hatt sprettert skulle jeg lagt meg på lur og skutt etter alle spurver og meiser med hvite føtter. Grrr!

Konklusjonen er vel at det er like greit å komme seg i seng og satse på at en hjemmekontordag i morgen gjør humøret bedre. Grrr!

Selvskryt?

Jeg vurderer å søke ny jobb. I den forbindelse fant jeg frem CV'en som lå lagret siden forrige jobbytte og skulle justere den litt. Og det er da dilemmaet dukker opp. Hvor mye er det lov å skryte av seg selv egentlig? Jeg kan jo neppe søke jobb når den tid kommer med egenbeskrivelser som "Litt flink til..." og "Klarer av og til...", men jeg kjenner på at det er så vanskelig å uten blygsel tilskrive meg selv gode egenskaper og imponerende ferdigheter. 

Enklere da å være fire år. "Mamma, ikke sant jeg er super flink til å perle?" Det er ikke så verst å være seks år heller "Mamma, jeg tror jeg er verdens beste treklatrer!" De selvbejublende karakteristikkene renner ut og mangel på mestring avfeies som irrelevant. "Nei, jeg gidder ikke å øve meg på å sykle nå. Jeg har ikke lyst. Husker du ikke at jeg klarte det da jeg prøvde sist?" Når sant skal sies, så husker jeg det slett ikke. Jeg husker det som om syklingen var vanskelig og at jeg løp etter og holdt i sykkelen hele tiden. Allikevel er altså egenoppfattelsen at det var lekende lett, men at det ikke var så morsomt og derfor ikke trenger å gjentas. 

Jeg ser at nyansene har inntrådd i noe større grad for 12-åringen. Han holder forsatt så vidt liv i drømmen om å bli fotballproff selv om han ikke er best på sitt eget lag, men han legger merke til hva han ikke klarer og at andre er bedre. Det er jo smertefullt selvfølgelig, å få justert egenoppfatningen og måtte innse at ingen er best til alt. Samtidig er det vel en naturlig utvikling. Det er ikke så mange 30-åringer som fortsatt tror de kan alt eller 50-åringer som jubler og kaller seg selv verdens flinkeste i flere øvelser hver dag. Heldigvis og dessverre må man vel si. 

Som leder med personalansvar har jeg av og til lest søknader som får meg til å rynke på nesa. Når nyutdannete hevder at de har masse erfaring eller når folk uten utdanning hevder at livserfaring veier tyngre enn den fagutdannelsen som etterspørres, da tenker jeg at de i for liten grad har justert selvoppfatningen siden de var fire eller seks. Samtidig skal man jo skrive en søknad som viser at man faktisk kan, at man faktisk har de kvalitetene som etterspørres og at man er en som arbeidsgiver faktisk vil ha nytte av. Ikke lett dette altså! 

Foreløpig er strategien min å late som om jeg er fire eller seks og å notere ned det jeg mener å kunne uten blygsel og så kan jeg heller stryke det som får meg til å rødme når jeg leser det etterpå. Mannen min mente han eventuelt kunne lese gjennom for meg, men det er enda verre tror jeg. Skal jeg liksom la ham lese hvor god jeg synes jeg er? Eller er jeg bare altfor preget av janteloven og trenger at noen hjelper meg til å synliggjøre egne fortrinn? Jeg vet ikke jeg, får se hvordan søknaden blir når jeg bestemmer meg for å virkelig søke en jobb. 

Bokrapport

"Å bake kaker i Kigali" av Gaile Parkin er noe så sjeldent som en afrikansk roman. Den handler om Angel som har flyttet til Rwanda sammen med mannen sin og de fem barnebarna som har blitt foreldreløse etter at foreldrene deres er døde av aids. For å bidra til å forsørge familien, driver Angel sitt eget hjemmebakeri der hun leverer kaker til ulike anledninger. Samtidig som hun samtaler om hva slags kake kunden vil ha, snakker hun med dem om livet, de store valgene og deres livsutfordringer. 

Det er en flott bok synes jeg, viser dilemmaene afrikanere lever med på en måte jeg ikke har tenkt over før. Særlig det å leve med aids som en naturlig del av samfunnet, er opplysende for meg. Angel er en god psykolog og minner seg stadig om at hun må være profesjonell og ikke blande sine private ting inn i samtalene med kundene. Helt klart relevant for oss andre profesjonelle også! 

"En svunnen tid" av Kate Morton har blitt til underholdning på vei frem og tilbake mellom Sandvika og Kolbotn. Til å begynne med tenkte jeg det samme som jeg har tenkt i begynnelsen av de andre bøkene jeg har lest av forfatteren - det fenget ikke helt. Da hjelper det helt klart at Anne Rygg fortsetter å lese. 

Boka handler om Edie som opplever at moren reagerer voldsomt på å få et brev, men som benekter at det er noe spesielt. Etter hvert nøster Edie opp i en historie om at moren var evakuert til et slott da krigen nådde London. Historien veksler mellom nåtidens London og etter hvert også turer til slottet der moren bodde i 18 måneder som barn og hendelsene som utspant seg under annen verdenskrig og som førte til at tre gamle søstre fremdeles bor på slottet de overtok etter faren sin. 

Hvis du holder ut innledningen, er dette en riktig så underholdende bok! 

Ferdighetskrav

Enkelte ganger i jobben har jeg møtt svært unge jenter som ønsker seg barn. "Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å skifte noen bleier og leke litt. Det er ikke noe problem i det hele tatt!" Det er vanskelig å få en 15-åring til å skjønne at det kanskje omfatter litt mer enn det hun har tenkt på.

Mange dager tenker jeg at jeg innfrir det meste av kravsspesifikasjonen. Jeg er jo stadig innom dette i jobbsammenheng - snakker om foreldreferdigheter, mener jeg. Når jeg sørger for å legge inn modifikasjonen også når jeg vurderer meg selv, så innfrir jeg nok. Det trenger ikke å være perfekt, det holder med godt nok.

Allikevel får jeg jo stadig bekreftet at det er vanskeligere enn 15-åringen som ønsker seg barn tror. Denne uka for eksempel byr på mye i tillegg.

• Jeg trenger gode skuespillerferdigheter. Når jeg plutselig oppdager små hvite mark som kryper rundt på avføringen til en av dem, da har jeg lyst til å skrike litt og stikke unna. I stedet må jeg beherske meg og deretter gjenoppfriske planen for hvordan man blir kvitt disse barnemarkene. 
• Det er greit å kunne skrive på plakater. I dag er det kakelotteri for fotballen og ting må fikses. 
• Baking er en helt klar forutsetning for å få en 4'er i mammafaget. Til kakelotteriet trenges selvfølgelig kake. Neste uke tror jeg det trenges tre forskjellige leveranser i forbindelse med diverse 17. maiarrangementer. I tillegg trenges jo kaker til heimen også. Man får ikke gode vurderinger internt i familien hvis all bakst eksporteres. 
• Evne til å fange opp spy med hendene er også greit å ha. Og enda viktigere er det å kunne vaske oppkast uten å kaste opp selv. Akkurat på dette området får jeg neppe mer enn en 2'er. Jeg synes rett og slett det er veldig ekkelt og må påkalle det ytterste av skuespillerferdighetene. 
• Vasking er viktig. Både når det gjelder disse hvite små markene og når det gjelder oppkast, kreves en ekstraordinær innsats. Foreløpig ser det ut til at bare tre av fem endte med å kaste opp, det betyr vel at mamma- og pappainnsatsen samlet er vellykket? 
• Dårlig hørsel er greit, i hvert fall evne til å sortere unna irrelevant lyd. I går kjørte jeg fire seks- og sjuåringer til årets kuleste bursdag, da skulle jeg ønske jeg var mye flinkere til å stenge lyden ute. 
• Organisasjonstalentet og logistikkferdigheter er kanskje noe av det aller viktigste. Denne uka har de fleste dager bydd på mange aktiviteter og ettermiddager fylt fra begynnelse til slutt og jeg lykkes ikke helt. Hvis jeg husker kjeks til de små som synes det er kjedelig med fotballkamp for storebroren, så glemmer jeg å ta på dem støvler før vi går til den våte banen. Hvis jeg husker støvler, så glemmer jeg noe de kan leke med. Når midtimellomgutten kommer hjem fra skolen i stillongs, skjønner jeg at vi har glemt å fylle opp med nytt skiftetøy i en uke som har vært veldig våt. 
• Meklingsferdighetene utfordres flere ganger om dagen. Vi lever for tiden i en tilstand der det er mulig å krangle om det aller meste. Eller er det egentlig evnen til å overhøre irrelevant lyd som er den viktigste ferdigheten på dette området? Jeg tror det. 
• Parallelt med logistikkferdighetene, er det viktig å være god på å legge vekk det man ikke fikk til eller det man glemte. Når eldstegutten ringer etter at jeg har gått på toget for å fortelle at sykkellåsen er rustet fast og husker jeg ikke at han trenger den i dag, da er det greit å klare å legge det til side. Kan jo ikke gjøre noe med en sykkel på Kolbotn når toget er på Ljan... 

Og så er det alt det andre, og det at jeg aldri er viktigst lengre. Det er hele tiden noen andres behov som er viktigst. Og som størstemann riktig påpekte i sted "Det ser litt kjedelig ut å være voksen. Man må liksom gjøre noe hele tiden. Det stemmer det, man må være kokk, vaskehjelp, servitør, gartner, sydame, sykepleier, psykolog og en masse annet. Nesten helt uten pause. Heldigvis så er det oftere bra enn slitsomt! 

Avis for barn

Vi har begynt å abonnere på den nye barneavisen til Aftenposten, "Junior". Jeg har egentlig ikke diskutert akkurat den med noen, men regner med at det finnes noen som har sterke meninger om det å utgi en avis ment for barn. Jeg har hatt diskusjonen noen ganger før, den gangen NRK begynte med nyhetssendinger for barn og også de gangene "Linus i svingen" har gått på barne-TV. Og nå under forberedelsene til rettssaken etter 22. juli og sikkert mange andre ganger.

"La barn være barn" og "Det er ikke alt de trenger å vite noe om" eller "Det er jo helt tullete å lage barne-TV med voksne som er så urimelige" er argumentene. Jeg skjønner dem altså, det er en fin tanke at barn skal beskyttes fra den brutale voksenverdenen. Det er godt å tenke på at de hopper lykkelige rundt uten større bekymringer enn hvem de skal leke med etterpå eller hva de får til middag. Men samtidig tenker jeg at det er nokså naivt og helt urealistisk. Ungene får jo med seg hva som skjer, enten fordi vi voksne snakker uten å tenke på hvem som lytter eller fordi vennene deres har hørt noe og gjenforteller det.

Jeg har møtt noen unger i min tid som har vært for dårlig opplyste. Som tror at de må sove i andre etasje fordi det kan bli flom og da kan de drukne i senga si. Eller som tror at det kan komme en tsunami når som helst. Da har jeg tenkt at de har hørt ting de ikke har forstått og ingen har forklart dem det de trenger å vite. Jeg tror faktisk en nyhetssending for barn eller en avis for de yngre, er en fin måte å involvere dem i det som skjer rundt dem på. Særlig hvis det følges opp av samtaler med noen voksne etterpå.

Midtimellomgutten vår var i hvert fall veldig stolt da han satte seg ned med avisen og stavet seg gjennom noen overskrifter. Jeg håper at det at vi har snakket med dem om det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet gjør at han skjønner alvoret i dette nok til at han takker nei til noe som visstnok er en lek her i nabolaget; å leke at man er ABB og går rundt og skyter barn. Hvis han ikke skulle skjønne det selv, så har i hvert fall moren hans fortalt i temmelig klare ordelag at det er en helt uakseptabel lek. Han beroliget med underveis i skjenneprekenen. "Mamma da, det er ikke noe vits i å leke at man er en så slem mann. Det er kjempemange som er lei seg fordi han gjorde noe så slemt. Han skal heldigvis sitte i fengsel helt til han blir gammel".