"Mary Bowsers hemmeligheter"

Mary vokser opp som slave i Richmond, Virginia. Begge foreldrene hennes er slaver og er egentlig heldige som har fått velge sin ektefelle selv og som får treffe hverandre hver uke. Mary og moren jobber for familien Van Lew og datteren Bet er i opposisjon til familiens levesett. Hun bestemmer seg for å frigi moren og datteren og for at Mary skal få skolegang. I Virginia er det forbudt å gi svarte skolegang, så Mary får tilbud om å reise til Philadelphia. Det betyr imidlertid at hun må velge mellom utdanning og familien sin. Farens eier nekter nemlig Bet Van Lew å kjøpe ham fri.

Mary forlater familien og dels gjennom tilfeldigheter og dels gjennom egen overbevisning om å sloss mot slaveriet, blandes hun inn i aktiviteter som kan være farlige for henne selv. Hennes meget gode hukommelse skal etter hvert vise seg å være av avgjørende betydning i borgerkrigen som utvikler seg. Under dekke av å være slave, begynner hun å arbeide i huset til konføderasjonens president, Jefferson Davis. På denne måten får hun tilgang til informasjon ingen tiltror en tilsynelatende dum slavejente å ha interesse av og hjelper Lincoln og hans hær å vinne krigen.

Boka er skrevet av Lois Leveen og er godt skrevet. Godt oversatt også, selv om jeg skulle ønske at jeg allikevel leste den på engelsk. Historien er nokså komplisert og det hendte noen ganger underveis at jeg ønsket at jeg visste mer om borgerkrigstiden og om de ulike aktørene i den. En bra bok!

Verdig eldreomsorg?

Jeg har en pappa vi måtte ta det umulige valget for. Han skulle bli pensjonist. Han skulle nyte alderdommen sammen med mamma. Han skulle roe ned og gjøre mer av det han ville og mindre av det han burde. I stedet ble han fratatt evnen til å styre sitt eget liv. Han ble syk og det ble stadig tydeligere for oss rundt ham at han ikke fungerte godt lenger. Fra å være en kjapp, skarpsindig og kunnskapsrik mann, ble han forvirret og engstelig. Fra å være sjefen i huset, ble han totalt avhengig av mamma. Vi måtte ta det umulige valget. Først tok vi bilnøklene hans, vi kunne ikke risikere at han kjørte ned noen. Deretter søkte vi sykehjemsplass til ham. Det var like tungt å gå fra ham som forventet den dagen vi kjøpte ham til sykehjemmet han hadde fått plass på. Smerten ble ekstra forsterket av at han så tydelig forstod hva som skjedde. "Ikke vær lei deg jenta mi, det går bra dette. Er jeg tullat, så er jeg tullat. Må være her da, vet du".

Med dette bakteppet skal jeg fortelle om min kveld i sofaen da TV2 la frem sin statusrapport fra sykehjemsnorge. Det trykket på all min dårlige samvittighet. Sykehjemsansatte sier at de ikke får fulgt opp beboerne godt nok. Eldre får ikke dusje. Kyr har rett på frisk luft, sånn er det ikke for våre gamle. Jeg kjente med skrekk at dette kan stemme. Det er jo travelt. Det er jo magert i kommunenorge. Han lider sikkert, pappa'n min. Og han er jo Høyremann også, så han fortjener sikkert ikke bedre. Hovedpersonen i innslaget var nemlig mangeårig fagforeningsmann, så han fortjente en helt annen ivaretakelse i følge datteren. Her lever jeg i min travelhet og har ikke tid til å besøke pappa daglig. Jeg er ikke engang der ukentlig. Han har jo blitt flyttet frem og tilbake som en pakke, han er jo nokså hjelpetrengende. Og konkluderer en omfattende undersøkelse med at eldre lider. Jeg ble overvellet av sorg og dårlig samvittighet og hadde lyst til å hente ham hjem hit.

Det var sikkert all sorgen, all den dårlige samvittigheten som gjorde at jeg ble så eitrande forbanna da de kritiske innvendingene til reportasjen kom. Når over 80% av pleierne mener at eldre på det sykehjemmet de selv jobber på, får en verdig omsorg og over 97% av styrerne mener det samme, hvordan kan da TV2 legge opp fremstillingen sin slik? Hjelper det? Fører det til at disse ansatte som jobber hardt, som mater, som vasker og steller, som gjentar samtaletemaene med en engels tålmodighet vil gjøre jobben bedre? Å først skulle forholde meg til at en tilsynelatende solid undersøkelse bekreftet min verste frykt - at det å bo på sykehjem er grusomt og deretter få vite at presentasjonen var tendendiøs og uriktig, det gjorde meg så sint. Jeg har jo gjennom et langt studium lært at forskning kan presenteres som man ønsker det og at informasjon som undergraver poenget kan utelates. Egentlig burde jeg vel takke TV2 for at de minnet meg på denne leksjonen, men foreløpig er indignasjonen for sterk.

And the Mountains Echoed

Jeg har fullført "And the Mountains Echoed" av Khaled Hosseini, han som har skrevet "Drageløperen" og "Tusen strålende soler". På norsk heter den "Og fjellene ga gjenlyd". Abdullah bor i en liten landsby i Afghanistan sammen med faren, søsteren Pari, stemoren og et par stesøsken. Faren er arbeidsledig og svært fattig og forteller en dag at han skal ta med seg Pari til Kabul for å jobbe i noen dager. Abdullah og søsteren er svært knyttet til hverandre etter at moren døde i barsel og broren har tatt vare på søsteren. Han sniker seg derfor etter og insisterer på å få være med. Turen viser seg å være noe helt annet enn det søsknene var blitt fortalt.

His voice dragged now in a way that Abdullah did not remember, as though something weighted on each word he spoke. He shrank into long silences, his face closed off. He didn't tell stories anymore, had not told one since he and Abdullah had returned from Kabul. Maybe, Abdullah thought, Father had sold the Wahdatis his muse as well. 
Gone.
Vanished.
Nothing left.
Nothing said.
Other than these words from Parwana: It had to be her. I am sorry, Abdullah. She had to be the one. 
The finger cut to save the hand. 

Boka spenner seg fra Afghanistans landsbygd, til Kabul, til Paris, til Hellas og til California. Jeg har hatt en travel periode sånn ellers og har derfor i liten grad hatt tid til å lese i timesvis. I perioder har jeg derfor hatt litt problemer med å henge med i hvordan de ulike personene relaterer seg til hverandre. Det vever seg imidlertid fint sammen til et bilde mot slutten av boka. Hosseini tegner igjen et bilde av hvordan krig, fattigdom og kriminalitet eksisterer ved siden av og sammen med glede, kjærlighet, lengsel og omsorg. Han er en strålende forfatter og jeg har latt meg røre av fortellingen og av skjebnene til personene han beskrives. Anbefales varmt! Terningkast 5

Morsomt med babytøy

Min babyproduksjon er et tilbakelagt kapittel, men heldigvis finnes det andre søte små babyer man kan strikke til. Dette settet er til en søt liten jente, klærne ble fullført i bilen rundt omkring i Europa. Jakka er dermed tyskprodusert, mens lua er ferdigstilt i Frankrike. Jeg strikker helst i babyull til de bittesmå, greit med sånt som kan vaskes i maskinen. Måtte jukse litt med oppskriften, for den heklekanten som skulle være på jakka, den fikser ikke jeg.

Amerikanske pannekaker

Vi har feiret bursdag i heimen i dag og bursdagsgutten ønsket seg pannekaker til frokost. Ikke den sunneste starten på dagen akkurat, men veldig deilig!

100 g smør
5 dl melk
4 egg
7 dl hvetemel
2 ss sukker
4 ts bakepulver
1 ts salt


Smelt smøret og bland i melk og egg. Ha alt det tørre i en bolle og spe gradvis med væsken. Røra må stå og svelle en stund før pannekakene stekes. Stek dem på middels varme. Her ble de servert med lønnesirup og bacon og bursdagsbarnet var fornøyd. Da er moren også fornøyd.

Ryktet om hans død var betydelig overdrevet

I ferien har jeg lest "Politi" av Jo Nesbø. Var egentlig litt Harry-lei etter siste boka og tenker nok også nå at for min del kunne han gjerne dødd i den forrige.

Jo Nesbø skriver godt. Han skriver i hvert fall sånn at sidene raser av gårde og at det er vanskelig å legge fra seg boka. Det er heller ikke hans feil at jeg har fått en grundig overdose av krim. Ikke bare hans i hvert fall.

Jeg er lei av forfyllete kriminaletterforskere med et skakkjørt liv og kjenner jeg stønner høyt når jeg skjønner at det nærmer seg en ny episode der noen går på trynet. Harry har heldigvis endret seg litt.

Det er fint at Nesbø er på gang med en annen kriminalfortelling. En uten Harry. Hvis jeg kommer meg av krimvegringen, ser jeg slett ikke bort ifra at jeg leser den nye boka også.

Nabokjerringa - til glede eller irritasjon?

I bilen hører jeg for tiden på "Øst for Eden". Det er mange gullkorn der egentlig, det er noe med at klassikere ofte har blitt klassikere av en god grunn. For noen dager siden hørte jeg noe som lignet på dette:

"Å slutte å gi gode råd er den vanskeligste uvanen man kan prøve å kvitte seg med"
"Jeg ønsker ikke gode råd"
"Det er det ingen som gjør. De gode rådene gis aldri fordi den andre ønsker dem, men fordi man ønsker å føle seg bedre selv"

I studietiden tok jeg et kurs eller tre om veiledning og konsultasjon og noe av det som sitter best igjen er at man ikke skal gi gode råd til noen som ikke har bedt om det. De gode rådene vil ikke tas til etterretning dersom mottakeren ikke har en egenopplevelse av at han eller hun trenger det. Det er jo så sant så sant, men så vanskelig så vanskelig å etterleve. Hvor mange ganger sitter ikke anbefalingene langt ute på tungespissen? Hvor ofte hopper ikke rådene ut som padder fra munnen før selvsensuren rekker å oppdage dem? Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at den andres ansikt snurper seg sammen i misnøye etter at jeg har spurt hvorfor den andre gjorde som hun gjorde?

Forleden dag hørte jeg om en mamma som var i butikken med barnet sitt. Barnet er psykisk utviklingshemmet, men ser helt funksjonsfriskt ut og lagde en liten scene da det fikk nei til noe hun veldig gjerne ville ha. En blomst av en nabokjerring, en velmenende dame som neppe var til stede på det kurset hvor jeg fikk rådet om å ikke gi gode råd, kommenterte "Herlighet altså, så store unger skal da ikke skrike sånn i butikken, da får dere nesten holde dere hjemme til ungen har fått oppdragelse". Moren svarte med sammenbitte tenner at barnet er psykisk utviklingshemmet og at de for tiden øver på å kunne ta imot et nei. Engelen som kunne alt, som visste alt og som unnet verden del i hennes store kunnskapsunivers, kvitterte med å gi moren en lekse om hvor jævla dyre "sånne unger" er og at det beste var hvis de ikke var født og hvis de absolutt skulle leve, ville hun ha seg frabedt å få ødelagt handleturen sin ved at de skreik i butikken. Heldigvis var han der, en av dem som Gro Harlem Brundtland etterlyste for noen år siden. Ikke i form av nabokjerringa kanskje, men heldigvis i form av en av dem som bryr seg. Han satte dama ettertrykkelig på plass mens den kloke moren trøstet barnet sitt og svelget klumpen i sin egen hals.

Jeg har aldri hatt så ille opplevelser som denne moren, men jeg har opplevd velmenende eldre damer som kommenterer at barnet mitt sikkert fryser på hendene, sånn som han skriker i vogna, jeg har overhørt sure kjerringer som mener noe om at barna får is på en tirsdag, jeg har bitt meg i tunga etter at noen slag fra seg at makan til naziregime, barna kan da være lenge oppe når det er ferie. Det er klart det er fint at folk bryr seg, det er viktig at andre sier ifra. Jeg har også vært den plagsomme kjerringa da jeg så en pappa fike til 4-åringen sin i butikken. Ikke fordi jeg tror det gjorde noen forskjell i hans lærebok om oppdragelse, men fordi det kanskje gjorde en ørliten forskjell for barnet at noen så og at noen kommenterte.

Det er selvfølgelig opp til oss alle å vurdere hvor balansepunktet finnes, hvor man blir en irriterende bedreviter og hvor man blir en som virkelig bryr seg. Jeg håper det finnes mange som mannen i butikken og så håper jeg at det ikke finnes flere enn den ene sure kjerringa som var  i butikken den samme dagen.